fredag 6. april 2012

Ships that pass in the night



Det er blitt vanskelig å reise med hurtigruta uten å tenke på døden. Ja jeg har det kanskje med å overdrive, men for meg er det blitt slik. Da jeg arbeidet der jobbet jeg sammen med ungdommer. De var fulle av liv, entusiasme, fulle av faen av og til, det skal innrømmes, but so alive. Men passasjerene var gamlinger for det meste. Eller eldre, hvis du synes det høres bedre ut. Noen av dem så lengselsfullt på oss, vemodig smilende. Spesielt på captains dinner, når vi stod der opplaina hele gjengen mens folk fant fram til bordene sine. Damene kastet lange blikk på de stramme offiserene i sine uniformer. Og det må sies at noen av uniformene var riktig så stramme, spesielt over magen. Og de eldre herrene brukte irriterende lang tid på fotografering av betjeningen før de ble nappet i armen og dratt videre av de forhenværende skjønnhetene som de nå en gang var gift med.




Jeg likte mange av disse gamlingene som jeg delte 11 dager med og som jeg aldri skulle se igjen. De tok gjerne ikke så stor plass i sine egne liv. Mange fortalte sin livshistorie ved hjelp av innskutte bisetninger som en kunne hake seg fast i og spørre videre fra. Jeg likte deres vennlige interesse for oss, det smilende blikket som hvilte oss som syntes å stå midt i livets strøm. Fikk vi tid til å spise? Fikk vi pauser om bord? De travle ungdommene var nok et syn som fikk dem til å tenke tilbake. Til og med jeg ble tiltalt som «der junge mann» av mange tyskere. Hvis en er 80 og tenker tilbake på tiden før en har bikket 50 så er det kanskje like mye et utslag av melankoli som av høflighet, jeg vet ikke. Noen hadde selv jobbet med servering, man kunne se det på måten de holdt tallerkenen på ved buffeen. De så på oss, og jeg tror de så oss tydeligere enn vi var i stand til å se dem. Tok vi oss tid til å leve? Var vi klar over at disse dagene som kom i en slik strøm mot oss var selve livet? Ante vi hvor fort det gikk? Jeg tror ikke det. Noen av oss ventet nok ennå på at livet skulle legge fra kai.  


En av passasjerene jeg kom i kontakt med var kanskje ti år yngre enn meg, jeg tror hun var britisk. Hun var en åpenbar språkbegavelse, jeg la merke til at hun ubesværet vekslet mellom ulike språk på en måte som gjorde det vanskelig å gjette hva som var hennes «mother tongue». Det var slik vi kom i snakk. Og vi ble sittende kanskje en time. Hun var en smidig samtalepartner som ikke framførte monologer om seg og sitt eller ledet et slags målbevisst forhør uten selv å vise ansikt. Vi gikk lett og ledig gjennom den vanlige løypa om typiske trekk ved ulike land. Hun nevnte at hun elsket å ri og å danse. Ja det var nå rette mannen å fortelle slikt til. Jeg lurte på hvorfor hun valgte å gjøre en reise alene på en båt full av pensjonister. Det var da hun fortalte det. At dette landskapet fascinerte henne. Og at hun reiste denne turen mens hun ennå kunne. Det var en eller annen form for nervesykdom. Det fantes ingen kur, hastigheten kunne variere, «but it’s terminal», det fantes intet håp om å overleve. Og i det siste hadde hun opplevd at den ene foten kunne svikte under henne. Hun skulle aldri danse eller ri mer.



Hva sier en til slikt? Det ble stille, vi hørte bare på lydene, den svake klirringen og stampesjøen mot skutesiden. Den hørtes ut som den regelmessige pusten fra en som sover. Du har altså ikke lagt merke til det, at jeg ikke går normalt, spurte hun. Det hadde jeg ikke. Ikke før hun hadde sagt det og vi reiste oss og gikk hvert til vårt. Men jeg husker vagt den vevre unge skikkelsen som sa god natt til en noe perpleks og loslitt kelner på vei til køya etter en lang dag. Samtalen hadde fått et mørkt blaff av alvor, og ingen av oss kom på noe mer å si, bare de obligatoriske frasene med god natt og takk for praten og god reise videre. Men blikket som hvilte på meg et kort sekund var tungt av viten. Det var fint dette øyeblikket vi nå delte, fremmede venn. Vi skal nok aldri sees igjen, min reise er snart over. Ingen ting vi kan gjøre eller si som kan forandre noe ved det. Skulle jeg med en rådløs gest av vennlighet ha strøket henne over kinnet? Jeg angrer at jeg lot være. Livet er en forbigående affære bestående av flyktige øyeblikk. Jeg aner ikke hva den unge kvinnen het og om hun fortsatt lever. Vi ble aldri venner. Dette vesle minnet er alt jeg har fra henne. Resten er lyden av bølgene som vasker mot skutesiden og et gammelt dikt som ofte streifet meg mens jeg arbeidet om bord, og som jeg ofte har tenkt på siden: 

Ships that pass in the night, and speak each other in passing,                                                                only a signal shown, and a distant voice in the darkness;                                                                         So on the ocean of life, we pass and speak one another,                                                                        only a look and a voice, then darkness again and a silence.

                                                                                                                                                         Henry W. Longfellow



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !