Erik Solheim, sosialismen Lano-barn, er blitt stor gutt. Etter å ha
kasta bort ti år av sitt politiske liv på marxismens skraphaug, er det
tid for oppbrudd. Også marxistisk ideologi-avsløring kan bli et
slør over virkeligheten. SF, og senere SV har jo alltid ment at det var leit
dette med Stalin. Men evnen til å se sammenhengen mellom marxistisk teori og
totalitær praksis har det vært så som så med. Derfor har SV etter hvert en
rekke utenrikspolitiske flauser bak seg. Tilbakevisningene fra stortingets talerstol av
"bakvaskelsene" i norsk presse mot Pol Pot danner et slags
høydepunkt. Jeg blir fortsatt en smule
fortørnet når jeg ser hvor lite inntrykk det gjør på mange fjern-solidarikere hva som faktisk
skjedde med vanlige folk i land en var solidarisk med.
SVs medlemsskare
tilhører landets mest utdannede, men mange har en dyp kunnskaps-vegring overfor
real-sosialismens historie. Det er nødvendig med engasjert kunnskapsløshet hvis
en skal beholde sitt tros-prosjekt, sin kjære ungdomstid og fiendebilde
noenlunde intakt.
Solheim er intellektuelt nysgjerrig og godt kjent med leninistisk
teori og praksis. Dessuten er mannen fortsatt levende interessert i hva som
skjer utenfor vår hjemlige andedam. Hans moralisme er av det ikke-tråkige
slaget: Engasjement kombinert med analytisk evne. Og mot til å risikere forlis
av egne standpunkt. Det er lovlig å sitere Willoch når denne på sine eldre
dager slumper til å si noe fornuftig om miljøvern og ressursbruk. Hva som blir
sagt er viktigere enn hvem som sier det. Dessuten kan han innrømme å ha tatt
feil,- noe f.eks. Willoch trolig aldri har gjort, skal en dømme ut fra hans memoarer.
Hvor leder
så dette hen? Inn i hertuginnens favn? Er det bare tale om Gro - light? Nei.
Kommunismens sammenbrudd medfører ikke knefall for trendy ny-liberalisme. SV
står fortsatt langt fra AP.
I substans er det lite som skiller Solheim fra Senterpartiets
venstrefløy. (beklager sølet hvis du fikk kaffen i vrangstrupen) Mange SVere
med sans for borgerlig aktelse har bebreidet ham dette. Det vil virke direkte
ødeleggende på selvbildet hos radikalerne hvis en skulle bli assosiert med
"selve symbolet på reaksjonær politikk". Høyrefolk fra ymse parti er
ille nok, men de liker tross alt ikke Sputnik. At Solheim i Dagbladet kaller
Senterpartiet for "maskinknusere", skal vi ikke ta så tungt. Visse
seremonier må en nå en gang igjennom for å bli stueren hos de fin-radikale.
Poenget er at Solheim kritiserer et tverrpolitisk dogme - troen på at enhver
teknologisk og økonomisk utvikling representerer et framskritt. "Myten om
fremskrittet" av G.H.Wright , som Dagbladet kaller en "borgerlig
filosof" (hva nå det enn måtte være), siteres. Solheims modernisme-kritikk
har ingenting med nostalgisk svermeri for gårsdagens Fattig-Norge å gjøre. Når
han argumenterer for at vi ikke bare skal fordele rikdommen i Norge
bedre, men også bruke mindre, blir det bråk.
Også hos de deler av SV som
har vurdert egen lønnskamp som en lokal utgave av den kampen f.eks Sør-Afrikanske
gruvearbeidere fører for bedring av sine kår. En fortsettelse av dagens
vekstpolitikk er livsfarlig for oss alle. De fleste av oss undertrykker
hårdnakket den slags fakta, som er direkte upassende, ikke sant?
De utenrikspolitiske analysene og vurderingen av den kalde krigen er
fornuftige og kloke ord, som det heter når man er enig. Formen er muntlig,
ikke-akademisk, til tider litt dillete med sitt snev av kristelig retorikk.
Gjentagelser, metaforer og en og annen forgylt platthet. Men stort sett er det
endefram tale til et publikum som ofte ikke deler Solheims levende interesse
for jordens videre skjebne. Solheim har ikke den kynisme som så mange
kunnskapsrike havner i. Kritikken av perspektivløs vekst-ideologi er
velfundert, ikke bare moraliserende. En tungtveiende appell til vår langsiktige
kollektive egeninteresse.
Konkret alternativ innenrikspolitikk blir det mindre av. Her innrømmes egen begrensning. "Den store samtalen" vil si at mange må bidra til en konkret vei ut av det uføre dagens politikk vil føre til. Vagheten er påtagelig mht hva alle skal gjøre som i dag har sitt yrke knyttet til varer og tjenester vi må dempe forbruket av. Å drive tilrettelegging for nytt næringsliv har nå en gang aldri vært SVs glansnummer.
Forandringer blir vanskelige og smertefulle når vi ikke skjønner
hvordan de skal skje. Avviklingen av dagens forbrukssamfunn virker like umulig
og urealistisk som opphøret av slaveriet i sin tid gjorde. Solheim er
verdikonservativ, han ønsker å forandre for å bevare. Dette i motsetning til
Høyre-folk med skjebnetro på en utvikling som vil snu opp ned på det meste.
Solheim er "borgerlig" etter mønster av den franske revolusjon, dvs
at han ønsker engasjert "borgerånd" og demokratisk deltagelse utover
konsumentrollen, som synes å være dagens selvbilde. Solheim slipper neppe inn i
stuevarmen. Mot seg har han en tilfreds majoritet av konsumenter som
interesserer seg mer for bensinprisen enn ozonlaget. Vi har sluttet å tro på
politikk. Er det ikke så ? Kanskje boka er et bidrag til at min pessimisme er
forhastet.
Ivar Bakke.
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !