Chris Hedges' tale om en varslet forbrytelse.

Jeg har gjort et utdrag fra en tale Chris Hedges holdt i 2010 om USAs planer om krig med Iran. Mye mer kunne ha vært tatt med, men jeg har skåret til beinet fordi jeg vil at du skal lese hele dette utdraget. Talen er dessverre ikke foreldet, selv om USAs president ikke lenger heter George Bush. Det er kvaliteter ved den som bringer tankene i retning av Marthin Luther King.

Krig i Iran, en krig som vil kunne slippe løs et apokalyptisk scenario i Midtøsten, gjenstår som en aktuell mulighet. Jeg vet ikke når, eller til syvende og sist om, det blir noe angrep på Iran. Men jeg vet at alle brikkene på sjakkbrettet er på plass, at retorikk og propaganda er rustet opp for å forberede USA for et massivt angrep på Iran. Og at beskyttelsen av en fri og åpen debatt i vårt land er blitt underminert, noe som gjør en slik krig lettere å orkestrere. La oss håpe at fornuften seirer. Men fornuft er en sjelden vare i det hvite hus, der man har pervertert Leo Trotskijs konsept «permanent revolusjon» om til et konsept for permanent krig. Og med de samme forbryterske mål: Å true og ødelegge alle de som er definert som utenlandske opponenter, å skape en permanent tilstand av ustabilitet og frykt, og å kneble innenlands kritikk som utfordrer lederskapet i en tid som er definert som en nasjonal krise. Det fungerer. De fleste av USAs borgere, som langsomt er blir strippet for sine grunnleggende sivile friheter, er avmektige, føyelige og redde. Og hvis du tviler på det jeg sier så ta en titt på partiet Demokratene. George Bush, som  hevdet seg å være utvalgt av den kristne gud for å omforme verdenen og Midtøsten i særdeleshet, definerte i begynnelsen av sin regjeringstid tre land som ondskapens akse. Det var Irak – nå okkupert, Nord-Korea, som på grunn av sine atomvåpen nå er umulig å røre, og Iran.  [...]

Det siste og beste håp for å unngå en krig med Iran ligger hos USAs militære. Kongressen, under press fra den israelske lobbyen og vettskremt ved tanken på å framstå som svak i forsvarsspørsmål foran presidentvalget, vil gjøre lite for å stanse et angrep. Media, spesielt den digitale presse, arbeider på overtid for å piske opp frykten for et nukleært Iran og å lokke Teheran til å angripe amerikanske tropper i Irak. Brannmuren som hindrer Bush-administrasjonen fra å angripe Iran går gjennom kontorene til the Secretary of Defense, Robert Gates, admiral William Fallon, ledelsen for den sentrale kommando, CentCom, og general George Casey, hærens øverstkommanderende. Disse tre figurene i det militære establishment vet hvor utarmet USAs militærmakt er blitt, at den ikke kan klare enda en konflikt, og at en krig med Iran vil få krigen i Irak til å se ut som en handling preget av forsiktighet og sunn fornuft. [...]

Et begrenset israelsk angrep mot antatte produksjonssteder for iranske atomvåpen, noe som nå diskuteres i Jerusalem, kan trigge av gjengjeldelsesangrep fra Iran mot israelske og amerikanske mål i Irak og den Persiske Gulf. Ropet på hevn som vil bli fyrt opp under av krigslystne høyrefløy-media, koblet sammen med vår følelse av kollektiv ydmykelse, vil kunne feie til side all fornuftig protest mot en krig mot Iran. Det skjedde etter angrepene i 2001, det kan skje igjen. [...]

Hykleriet i dette nyeste moralske korstoget er tydelig nok for de som bor i Midt-Østen. Iran signerte ikkesprednings-avtalen og de har krenket en tilleggsbestemmelse til avtalen som ble skrevet av europeiske utenriksministre. Men dette tillegget ble aldri ratifisert av det iranske parlament. Jeg antar for øvrig at Iran til syvende og sist har til hensikt å skaffe seg atomvåpen. Jeg ønsker ikke å underspille trusselen hvis Iran i løpet av de kommende fem til ti år får atomvåpen. 

Men se dette i kontrast til Pakistan, India og Israel. Disse tre nekter å underskrive ikkespredningsavtalen. De utviklet atomvåpenprogram i hemmelighet. Israel har nå et sted mellom 400 og 600 atomvåpen, og ordet Demona, navnet på byen hvor atomanleggene i Israel er lokalisert, er i den muslimske verden begrepet for den dødelige trusselen mot deres eksistens. Hva var leksen Iran lærte fra våre allierte i Israel, Pakistan og India? Hvilken lekse er blitt lært av andre land i regionen? Disse landene så at USA ikke brydde seg med internasjonal lov og avtaler mens deres allierte bygget sine atomvåpen. Disse avtalene og internasjonale lovene gjelder bare for Washingtons fiender. Det er vel knapt noe under at Egypt, Jordan og Saudi-Arabia alle har uttrykt ønske om en «nukleær kapasitet»? Alle anstrengelser utenom krig må gjøres for å stoppe Iran fra å skaffe seg atomteknologi. Men hvis vi mislykkes, må vi være forberedt på å leve med et Iran som har atomvåpen. Det er bare et tidsspørsmål før flere stater, inklusive «failed states», skaffer seg disse våpnene. Et angrep på Iran vil kanskje forsinke dets atomprogram, men det vil anspore en rekke andre land til å gå inn i et våpenkappløp.

En krig med Iran vil være annerledes enn en krig med Irak. Det vil virkelig kunne føre til det apokalyptiske marerittet som de mørke, fantastiske visjonene til det kristne høyre utmaler. Og det finnes dem i presidentens omgivelser som ser slike visjoner som forutbestemt av gud.

USA er i stand til å gjennomføre et massivt og ødeleggende angrep på Irans militære installasjoner. Det kan tilintetgjøre dets lille og dårlig utstyrte flyvåpen. Det kan lamslå og kanskje ødelegge kommunikasjon og militære kommandolinjer, det kan ødelegge noen av Irans atomanlegg i undergrunnen. Men våre etterretningsinformasjoner innenfor Iran er, slik tilfellet var i Irak, utilstrekkelige. Vi vet ikke hvor alle disse anleggene er. Det er sannsynlig at det vil følge et tilsvar i form av et angrep på amerikanske mål som den grønne sone i Irak, samt støtte av terrorangrep mot amerikansk jord. Sjia-muslimer i regionen vil oppfatte dette som et angrep på alle sjia-muslimer, og det vil utløse uro og vold mot oss og våre allierte fra Libanon til Pakistan. 

Katastrofen i Sør-Libanon, hvor den det israelske luftvåpenets bombekampanje ikke bare mislyktes i å knekke Hezbollah, men også forente libaneserne bak en militant gruppe, er et godt eksempel på hva som vil skje hvis vi utførte luftangrep mot Iran. De massive israelske angrepene mislyktes i å pasifisere fire millioner libanesere. Hva vil skje hvis vi begynner å dundre løs mot et land med 70 millioner innbyggere med et areal som er fire ganger størrelsen på Frankrike?  Men enda mer illevarslende; et angrep på Iran vil være gnisten som antenner hele Midtøsten. Tapet av iransk olje, kombinert med iranske angrep på oljetankere i den Persiske Gulf med silkeorm-raketter vil skyte prisene opp i minst 200 $ pr oljefat. Oljeprisen vil med sikkerhet fordoble seg fra det øyeblikk krigen begynner. Effekten på verdensøkonomien vil være svært ødeleggende. De to millioner sjia-muslimene i Saudi-Arabia, majoriteten av sjiaer i Irak og de sjiitiske befolkningsgruppene i Bahrain, Pakistan og Tyrkia vil reise seg mot oss og våre svinnende allierte i raseri. Vi vil se en kombinasjon av økte terrorangrep og en utbredt sabotasje av oljeproduksjonen i Gulfen. Irak vil bli en dødsfelle for amerikanske tropper.  

Det land som likevel vil måtte betale den høyeste pris er Israel. Og den triste ironien er at de som planlegger denne krigen ser på seg selv som venner av den jødiske stat. En verdensbrann av en slik størrelse kan dra Israel tilbake inn i Libanon og trekke landet inn i en regional krig, en krig som kanskje vil bli det siste kapittel i det sionistiske eksperiment i Midtøsten. Israelerne kalte sitt atomprogram «The Samson Option». Bibelens Samson rev ned tempelstøttene og drepte seg selv og alle rundt ham. Det kan være en trist og passende metafor.

George Bush har revet i filler, krenket eller unndratt seg forpliktelser overfor internasjonal rett. Han har nektet å undertegne Kyoto-protokollen, unnsagt seg ABM-avtalen (Anti-BallisticMissileTreaty ), forsøkt å ta livet av Den Internasjonale Straffedomstolen, trukket seg fra forhandlingene om kjemiske og biologiske våpen, og trosset Genèvekonvensjonene og International Human Rights Law i behandlingen av varetektsfanger i våre oversjøiske straffekolonier, hvor vi bruker middelalderske former for tortur.

Han har startet en illegal krig i Irak basert på fabrikkerte bevis som vi nå vet var avslørt som tvilsomme allerede før de ble offentliggjort. Han har uttrykt ønske om å gjøre det samme i Iran. 
President Bush er kort sagt skyldig i det man i rettslige kretser omtaler som «crime of aggression» (eller War of Aggression – planlagt angrepskrig). Og hvis vi som borgere ikke holder ham ansvarlig for disse forbrytelsene, hvis vi ikke aktivt trosser hans administrasjon og støtter kravet om riksrett, vil vi bli medskyldige i kodifiseringen av en ny verdensorden, en verdensorden som vil ha de frykteligste konsekvenser for en verden uten avtaler, statutter og lover, en verden hvor enhver nasjon – fra en nukleær røverstat til en stormakt – vil kunne være i stand til å påberope seg sine egne lover og annullere sine forpliktelser overfor andre. Denne nye verdensorden vil omgjøre fire tiår av internasjonalt samarbeide, for en stor del iverksatt av USA, og kaste oss inn i et hobbesiansk mareritt. En verden basert på regler har stor betydning. Hvis vi raserer en skjør og skrøpelig internasjonal orden, hvis vi tillater George Bush å skape en verden hvor diplomati, bredt samarbeide og lov er verdiløst, hvis vi tillater disse internasjonale juridiske systemene å gå i oppløsning, vil vi være vitne til at vår egen moralske og politiske autoritet faller drastisk.  

Vi vil undergrave muligheten for samarbeide mellom nasjonalstater, inklusive våre nærmeste allierte, og vi vil bli hjemsøkt av de onder vi lar andre land bli hjemsøkt av. 

Vårt land har gjort seg døv og blind, vi har mistet evnen til empati. Vi foretrekker å underholde oss med trivialiteter og slarv som går under navn av nyheter fremfor å forstå. Vi er blendet av vår militære overlegenhet, vi tror at store eksplosjoner og død er en effektiv form for kommunikasjon – og resten av verden lærer seg å snakke vårt språk. De scenarier vi står overfor tvinger oss til å handle som medborgere. Det Demokratiske Partiet - som ikke har ryggrad til å stanse krigen i Irak - har gjort det klart at de vil bifalle at vi begår selvmord gjennom selvantennelse om vi skulle velge en krig i Iran. Et land som er i en tilstand av permanent krig kan ikke overleve som demokrati.   

Vår lange rekke av lys er blitt blåst ut, og vi vil snart befinne oss i mørket. Jeg ber dere om å gjøre felles sak hvis vi skulle gå til krig i Iran gjennom skattenekt. Sett pengene på en sperret konto, ta et rettslig tvistemål på det. Kanskje noen få modige dommere vil felle dom om at grunnloven er blitt krenket og at regjeringen er skyldig i det Nürnberg-loven definerer som en ulovlig angrepskrig. Kanskje, kanskje ikke. Det er ikke lenger godt å vite. Men dette vet jeg: Jeg har venner i Teheran, i Gaza, i Beirut, i Bagdad, i Jerusalem og i Kairo. Og selv om våre anstrengelser for å yte motstand skulle vise seg å være forgjeves, så skulle vi i det minste mønstre tilstrekkelig integritet og mot til at vi, når blodbadet en gang er over, har ervervet oss retten til å be dem om tilgivelse.    

Transkribert og oversatt av Ivar Bakke  

Se talen på youtube her

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !