mandag 20. februar 2012

Norsk utakt.


Bjørn Høviks bok fra 1997. Les den her

Det er med et snev av lettelse jeg konstaterer at selv en matlei anmelder kan kjenne stor begeistring over en ny roman. Men hvordan få den til å smitte? De svulmende adjektivs tungetale er for de troende, det ligger også så langt vekk fra denne bokas stilleie som vel mulig. Men det finnes også en stille patos, en forsiktig beskjedenhet overfor de store ord, en respektfull nølen fra dem som vet at de store, utslitte ordene en sjelden gang utsier en realitet, og at man nettopp derfor ikke skal bruke dem i utide.

Bjørn Høvik
  
Trond Varingsrud er en romanfigur som det finnes noen av der ute, jeg har møtt levende utgaver, også de var lærere i den norske skolen. Slike tradisjonsbærere virker ofte lett patetiske, selv om man gjerne husker dem med en slags vemodig respekt. De stavrer uoppslitelig rundt med sin visjon om å videreformidle noen av de verdier og kollektive erfaringer som de kaller vår felles norske historie. De kan prate seg litt bort slik at de ikke hører når timen er over. Å overføre et felles reservoar av viten og mønstre for handling, det fortsetter de med til tross for at deres anerkjennelse oftest bare består i en takknemlig ettertanke fra sentimentale voksne.Trond tilhører den bondevenstre-tradisjon som har preget norsk lærerstand gjennom generasjoner. Etterkrigstidens utgave har innlemmet arbeiderbevegelsen i den norske kanon over trygge fellesverdier. "Solidaritet" betyr ikke lenger en disiplinert kampstrategi på vegne av gruppe-interesser, det er en moralsk felles-forpliktelse til å gjøre landet til et levelig sted for alle. Og Trond tilhører dem som mener at vi har grunn til å ta vare på de verdier som vi har skapt sammen, at vårt samfunn ut fra de fleste målestokker må sies å ha vært en enestående suksess. Også på det private plan er han tilfreds, han er lykkelig gift og har en voksen datter. Han har det så trygt og bra som en med rimelighet kan forvente. Og han tilhører de få i vårt land som er så heldige at de vet om det selv. Men det er mye annet han ikke vet.Det er så visst ingen ha-stemt fjott som forteller sin historie. 


Det er en svir å lese hans rammende kritikk av den nye tids profeter, det er en mann med en tyngde som motsetter seg å drive med i alle vindretninger. Og det er et sammenfall mellom hans egen biografi og anskuelser som gjør de politiske utfallene til et forsvar for egne umistelige verdier.Men forfatteren gjør dette til en roman, og ikke en lett kamuflert politisk debattbok. En roman like flertydig og omskiftelig som livet gjerne viser seg å være når vi mente vi kjente det. Gjennom et par hektiske døgn åpnes vindu – for ikke å si gulv – mot en verden utenfor Tronds trygge rammer om sitt liv. Det spenstige og flertydige ved boka er at vi selv blir nødt til å sortere ut hva som er hva. Bokas polyfone helhet utvider perspektivet, nyanserer og motsier den svært sympatiske og reflekterte hovedpersonens forsøk på å fastholde søylene i sin tilværelse. Har han tatt feil av de nærmeste han mente seg å kjenne, av landet han bor i? 


Tronds andektige respekt for industriarbeideren, representert ved konas familie på Vestlandet, får seg noen skrammer. Den klassebevisste stoltheten over å "skape verdiene" kan fort bli temmelig bigott i sin manglende respekt for f.eks ærlig intellektuelt arbeide. Det er noe innskrenket ved denne pralende moralismen overfor alle de som mangler industriarbeiderens selvsagte odelsrett på sosialdemokratiet og historiens helterolle. Og det er noe forløyet ved Tronds kultus omkring en utdøende klasse med klare grenser for hvem som slapp inn i fellesskapet. "Get real", avfeide G.H.Brundtland utålmodig en kritisk journalist med. Og Trond våkner sannelig opp til en virkelighet som på flere vis snur ryggen til hans liv og drømmer.Er han dermed en patetisk anakronisme, en politisk dinosaur, en sjelelig krøpling som dikter seg et forestilt fellesskap av frykt for å møte virkeligheten? I alle fall ikke bare det. Er det noe som er sikkert, så er det at ideologiske konjunkturer vil veksle, også de som i dag besitter definisjonsmakt og status vil en gang virke noe avfeldige. Og forfatterens såre portrett av en voksen mann som blir forlatt av både tid og mennesker er både lojalt og distansert på en gang."Vi hadde andre drømmer" skrev Nordal Grieg. En får leve i sin egen tid, forovervendt. Også dét kan sies å være bokas budskap i verdi-kommisjonenes tid. Men vi forstår livet baklengs, som Kierkegaard påpekte. I en litt langsom etter-tanke. Uten felles hukommelse er vi kulturløse.Hva vil det si å oppdra barn til "gagns menneske", slik lærerne en gang fikk definert sin yrkeskodeks ? Jeg tror Bjørn Høvik gjennom sin roman har fått sagt noe om det. Det er dumt å knuse alle gamle, bulkete speil, selv om noen ivrig halsende oppkomlinger skulle kunne risikere å få se et ulveglis der. Det er ikke nødvendigvis speilets skyld.
 Ivar Bakke


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !