lørdag 29. september 2012

En fest for lesehester: Rune Slagstad: Spadestikk







Les bokanmeldelsen i sin helhet Minerva
Folkens: boka er på over 800 sider. Jeg vil omtale den puljevis, slik at du ikke sovner eller sjekker Facebook eller (gud forby, men det kan jo ikke utelukkes) begynner å jobbe innimellom. Så jeg begynner på begynnelsen – som er den dårligste delen av en ellers fantastisk bok, den delen som Slagstad synes å ha publisert utelukkende for å skade sitt eget omdømme. Den beveger seg et sted mellom Frankfurterskolen og Lenin. Ikke heng dere for mye opp i det, slik jeg gjør i det følgende.

Rune Slagstad er ingen pyse. I følge Morgenbladets referat fra boklanseringen sa han at «I den tradisjonelle selvbiografi gis et fortolkende narrativ av eget liv. Min samling er derimot dokumentarisk arkivert for så vidt som tekstene står der usminket, ufortolket, i sin kronologiske orden som rapporterer fra en intellektuell reise». En kan finne det sympatisk og redelig at han så nådeløst trykker opp sine egne ungdomssynder. Men det blir til tider ganske nådeløst overfor leseren også.

Rune Slagstad er ikke for pyser. Mursteinen «Spadestikk» innledes av en minst 100 sider lang ørkenvandring i historiens blindgater, hvor Slagstad med lys og lykte leter etter et brukbart revolusjonært alternativ som visstnok skal befinne seg et sted mellom Lenin og Müde von Klugscheißer. Et stort og meningsløst arbeid. Denne oppvarmede språkgrøten av det tyskerne kaller «Partei-Chinesisch» klarer nesten, men bare nesten, å tildekke hvilken skandaløst primitiv analyse marxismen har å fremby, hvor udifferensiert og paternalistisk den ser på sitt objekt, proletariatet.  Her forklares det hvorfor arbeiderklassen beklageligvis ikke blir revolusjonær, hvordan de er blitt manipulert og passivisert av konsumkultur osv.



SVs teoretiske toppetasje kritiserte ikke bare Ap på grunn av uenighet i enkeltsaker, men på grunn av sosialdemokratiets ide om en kapitalisme med menneskelig ansikt. Ap var et teknokratisk elitestyre som forhindret arbeiderklassens endelige erobring av makten. Feilen ved en slik analyse ligger i setningens andre del. Det er ingen refleksjoner her om hva det vil si at en klasse skal «ta makta». Representasjonens problem, rettssikkerhet overfor uinnskrenket statsmakt – et helt kobbel av spørsmål til teksten ligger fremst på tunga, de forblir ubesvart. 

Kritikken av Sovjet-kommunismens katastrofer, forbrytelser og flauser er utrolig grunn. Men marxskjelov, man finner et og annet sitat fra skriftene som viser at en kan kritisere uten å falle fra. Allerede Lenin advarte jo mot «byråkratiets ugress», maktmisbruket måtte kompenseres med arbeidermakt på grunnplanet. SVs miljøbevisste resirkulering av den kritisk lojale og fremfor alt ordrike marxismen er iblandet en dash Freud og «kritisk teori» fra Frankfurterskolen. Man er revolusjonær, men ikke vulgærmarxist. Det minner om den notoriske konebankeren som kommer hjem og for n’te gang erklærer at «denne ganger blir allting helt annerledes – jeg har forandret meg!».

Pinochet og Thatcher 



 «Den endelige konfrontasjonen med borgerskapet kan bli voldelig dersom borgerskapet motsetter seg folkets vilje» skriver Slagstad. Skrev Slagstad. Undertegnede kan bare slutte seg til Jon Hustads vurdering: «Jeg forstår ikke hvordan en så begavet mann som Slagstad i det svært sosialdemokratiske Norge anno 1973 kunne havne der. Jeg hadde forventet at det var problematisert i forordet til Rune, men det er det ikke.» Hva svarer Slagstad til en slik innvending? 
Jo, hans utspill om at den endelige konfrontasjonen med borgerskapet i Norge kan bli voldelig «må ses i kontekst av datidens politiske situasjon – det var rett etter militærkuppet i Chile».  Jah... så sier Morgenbladets referat. Man leser om igjen, men det står så. Mon tro om det på denne tiden forelå mange kupplaner a la Pinochet i Norge? 

Trygve Bratteli som fange i KZ Vaihingen, men lenge før kuppet i Chile

Sven Stray skal visstnok også være sjekket ut av saken.
Å møte igjen disse tekstene får meg til å tenke på historikeren Tony Judts sammenligning mellom kommunismen åndsklima og middelalderens religiøse kultur: For flertallet var teologien og de endelige begrunnelser noe man overlot til kirken/partiet. Massen nøyde seg med noen få trossetninger. Men unge Slagstad er teolog av støpning, han har hug til boka og kjenner skriftene. Og han omgår de sosialistiske kirkefedrenes tekster med den skriftlærdes innforståtte blikk. Og slik tilfellet gjerne blir etter års fortrolig omgang med hellige skrifter, blir denne fortroligheten til en slags hinne over ordene, slik at en nettopp ikke å få øye på det åpenbare, at en ikke ser det som faller den første og beste pietetsløse hedning i øynene. Det kan det være klokt å lytte til den som nærmer seg begivenhetene og språket med «den sent ankomnes friske blikk», som spør som barnet: hvorfor det?

Dette er en side ved ur-68erne jeg aldri kommer til å forstå, og som Slagstad heldigvis har forlatt. Allerede i 1979 skriver Slagstad at også i en «avhelliggjort» (avfortryllet) verden finnes det «flere spørsmål mellom himmel og jord enn dem som kan løses gjennom politisk handling, marxistisk eller ikke. Taper venstrefløyen blikket for det og lar politikken bli altomfattende, total, da blir marxismen totalitær: ny religion

Venstre-radikalismen hadde ikke tapt blikket for det, den har aldri fått øye på det Slagstad her påpeker. Kritikken av samtidens teknokratstyrte og «fremmedgjorte» demokrati hadde mye for seg. Men alternativet kokte ofte ned til visjonen om en total folkelig mobilisering i alle ledd, et permanent allmøte der alt fra allsanger til utveksling av private hverdagserfaringer blir underkastet politikkens logikk. En ting er at noe slikt aldri skjer spontant annet enn i form av protest mot et forhatt regime. Men er det ønskelig? Ønsker vi et samfunn der «ingen kommer undan politiken», ingen steder, aldri? Kan det tenkes at arbeiderklassen på 70-tallet ikke var manipulerte og fremmedgjorte, men at de fleste simpelthen var relativt fornøyde og hadde sitt eget liv å leve?


 
Sånn. Nå kjennes det mye bedre allerede. Jeg kommer tilbake med begeistret omtale av andre deler av Slagstads bok senere. Is to be continued.


torsdag 27. september 2012

Med Kaj Skagen blandt de innfødte.



I romanen "Himmelen vet ingenting" har forfatteren relativt mye på hjertet. Skagens hovedærende, hans dystre analyse av vilkårene for kulturell formidling og kritisk refleksjon, savner jeg kunnskaper for å si noe konstruktivt om.
Derimot provoserte hans streiftog ut i det agrare meg til disse linjer, hans tone meg til denne form, hans store alvor til en smule latter.

I kapittel 13 i denne romanen har Skagen presset inn et essay om den ulykkelige og sørgelige historien om mordet på Bygde-Norge, den kulturelle arv, frisk og vill mat, gamle tømmer-hus, naturlige kyr og alt annet som er gammelt, godt og riktig. Dette er jo ingen ny beskjeftigelse uti litteraturen. 
Bonden ser ut til å representere inkarnasjonen av en rekke verdier som tidligere og nålevende forfattere anser som tapt, og som visstnok skal ha eksistert i de ubesudlede strøk.
I Skagens bok introduseres forfatterens kjepphest ved å skildre ham og hans forlegger som fødselshjelpere for ei ku. De videre refleksjoner foregår i et varmt og duftende mørke, i skinnet fra et enslig vokslys, godt hjulpet av en flaske Calvados som begge må ha fått sin del av.


Når Skagen får dukket seg inn den lave døra og får øye på en forlagsdirektør som hjelper broren sin "noen dager hver sommer", kommer han etterhvert til at han ikke står overfor en person med "instinktiv sikkerhet hentet fra århundregammel, ubrutt tradisjon". Han oppdager i stedet en "bonde, fordrevet fra jorden", en "rotløs eksistens uten bevissthet om sin tilstand". Skagen skildrer gjennom sin magiske realisme den "utviklingen som hadde skapt Vilhelm Juve".
Skagen kommer til at bøndene jevnt over mangler "innsikt i sin egen fornedrelse" - "bondens selvfølelse nekter ham å innse at han er blitt slave"(han mangler m.a.o. riktig "klassebevissthet"),- ja han er "selv blitt spekulant". Derfor skjønner Skagen at det ikke er denne bondeættede, nålevende forlagsdirektør som kan løfte fedrearven, men den nå avdøde Sigmund Hoftun, som trolig visste like lite om dagens bønder som Kaj Skagen, men som deler hans dype innsikt.

"Men dessa som skulle verne vår arv
med slåmaskinkniver, jønnplog og harv,
dom reiste tel byn, der går dom og driv
og småbæinne bygda hele sitt liv.
Men du som har evner, du som kom fram,
du skjønne og veit: Det er inga skam
å bøye seg djupt for dørstokk og tram!
i fjorten daer om sammarn."
Alf Prøysen.



"De som bar denne tiden fram, og tjente seg rike på den, lyktes i å få folk til å skamme seg over seg selv og det liv de til da hadde levd, og ved at folket mistet selvrespekten, mistet det også sine verdier og dermed muligheten til å yte motstand; blendet av fremskrittets vidunderlige skinn overtok folket spekulantenes verdier og lot seg utnytte av dem."
For dem som i likhet med meg har sukket over en noe ensidig materialistisk historieforståelse, kan Skagens bok leses som noe av en oppstiver. Bare se hvor snedig forfatteren avslører hvordan det gode liv ble forbeholdt de rike smartingene gjennom en "åndelig okkupasjon", et slags kulturelt tyveri i bytte med glassperler:

Hermetik ! Daasemat! Død og plage!


"Det ble finere å spise boksemat enn fisk og vilt man hadde fanget selv, gjevere med ferdiglaget fabrikktøy av kunstig stoff enn selvlagde klær av ekte materiale."
"Men ingen oppdaget at det alle før hadde eid, frisk og vill mat, klær av skinn, ull og lin, et liv uten øredøvende ståk og dårlig luft, herredømme over egen tid og eget arbeid, forteller-kunst og levende musikk, det tok nå de rike for seg selv."
Hvordan er det mulig at store deler av vårt lands befolkning lot seg lure til frivillig å forlate de sunne og barske gleder, og attpåtil baktaler dette gode liv på det groveste?  Lett å si det; de er blitt "blendet av fremskrittet", de er blitt "rotløse" - de vet altså ikke sitt eget beste, men det vet heldigvis forfatteren Kaj Skagen.
Med hans kjennskap til mine objektive interesser er jo min og andres virkelighetsforståelse temmelig irrelevant, men også Skagen bør vel ha en slags interesse for klientens versjon:
Folk sultet på landsbygda, med ujevne mellomrom, mange trengte sårt til "fabrikktøy av kunstig stoff", folk bodde trangt i disse tømmerhusene som Skagen helst så vi skulle fortsette å bo i, særlig varme var de ikke heller, streng tatt. Det "herredømme over egen tid" som Skagen beskriver eksisterer først og fremst inne i hans eget hode. Den tekniske utvikling var fremdeles på et stadium som gjorde at folk flest, barn og voksne, arbeidet og slet store deler av døgnet bare for å oppnå helt basale goder som mat, klær, brensel.


"Man begynte å forakte nøysomheten og strebet etter det man trodde var luksus".
Ja, når begynte egentlig den fattige bondebefolkning å forakte nøysomheten, fattigdommen og det enkle liv med fortellerkunst og levende musikk?
Her tror jeg vi må tilbake til den tiden Adam var i konfirmasjonsalderen, til syndefallet.
Det måtte gå et par generasjoner med velstand og glemsomhet før det ble noe sving på rosemalingen av fattig-Norge. Jeg har aldri møtt større respekt for nøysomheten enn i Bærum, aldri hørt mere høyrøstet anti-materialisme, aldri sett så mange kjerrehjul opp etter villaveggene. Og når de kommer som turister til Bygde-Norge, stiller de i jaktstøvler og valdreslue på butikken, komplett med tollekniv, hund og åpent sinn.

"Og sola hu skinn på kultur og krot
og æilt som er gamalt kjem deg imot.
Hemgjorte ting blir spikke med kniv
te trøst for ditt tomme rotlause liv.
Ei treskål med vatten, sett deg og drekk,
dess finere er a, har a en sprekk,
- men skund deg! Det er itte mye du rekk
på fjorten daer om sammarn."

Hva er det for slags voodoo-filosofi som får det til at man blir så forbannet kulturell av visse byggematerialer?
Skagen vil nok bli omklamret av dem som har større interesse av arkitektur enn av boforhold, som tiljubler det pittoreske, som leser dyp, åndelig innsikt ut av et deigtrau, og som gjerne ville bevare en mest mulig intakt utgave av sin barndoms sommerdager på landet, den gang bonden var ydmyk og takknemlig og harmonisk, til vedersjelelse for sitt kveg og sitt asen og sin oldemor. Skagen vil ikke la oss sitte i plasttelt og selge suvenirer for turister. Det skal være ekte saker, vi skal ikke være kokett spekulativ, men stolte av vårt arbeid, uten sideblikk til tant og fjas og lettvinte arbeidsmetoder. Vi skal være de innfødte.
Jakten på "røtter" er ofte ufrivillig komisk i sin fetisj omkring visse materialer. Om tjue år kommer respatex-bordet på bygdetun, sammen med plastøsa som hang over utslagsvasken. Foreløpig får man statsstøtte til bygging /restaurering av melkeramper. Jeg skal ta vare på gammeltraktoren og utgi memoarer til den historieløse ungdom om hvilken dyp og årtusengammel visdom som ligger i kunsten å starte traktor med sveiv.

Biodynamisk Ferguson

Bygdefolk har, som Skagen påpeker, strebet etter "det man trodde var luksus" - det vil si slippe å fryse, bli våt, å sulte. Holde seg frisk, få tid til noe mer enn å arbeide, få råd til noe mer enn maten. For dem som har opplevd denne forandringen, og for meg - som bare har fått med dens sene frukter i form av en mindre slitsom arbeidsdag - virker det en smule billig å avfeie dette fremskrittet som en slags tomhet og jag etter vind.
I min egen streben etter luksus har jeg foret mitt "kostbare kasselignende ferdighus" - ikke bare med "sponplater som fyller stue og soverom med limgass", men også bokhyller med alskens fordervelig litteratur, inklusive Kaj Skagens Gesammelte Werke og flere årganger av "Arken". Dessuten står et par gitarer i umiddelbar nærhet av platesamlingen. Sammenlignet med det alminnelige kulturelle tilfang for 100 år siden, som ikke var stort mer enn Bibel, salmebok og huspostill og et Guds-ord i ramme på veggen - så lever vår generasjon i et Gosen av impulser og muligheter. I dag kan man gremmes over at de mange mulighetene har gjort folk blaserte, folk går ikke mann av huse for å se lysbilder fra Madagaskar, en konsert trekker ikke fulle hus, å kunne spille piano gjør deg ikke lenger automatisk til bygdegeni - det er for mange som kan slikt.
Til slutt: Var det ikke en ide å holde seg til fakta når en skal beskrive dagens jordbruk?

Fra tiden før man "bygde fjøs om til konsentrasjonsleire"

Jeg skulle gjerne forklart Skagen og andre apokalyptikere om noe så profant som utviklingen innenfor husdyrmiljø; om takhøyde, båsbredde, lysmengde, luftfuktighet og oksygeninnhold i lufta. Jeg har arbeidet både i moderne og "naturlige" fjøs. (Til gjengjeld kunne Skagen forklare hva en "åpen hjørnebås" er for noe) Trolig ville en slik landbrukshalvtime kjede tilhørerne. Min erfaring med deler av øko-bevegelsen etterlater inntrykk av aggressiv uvitenhet, resolutt motstand mot tilgjengelig kunnskap om egne hjertesaker.


Her fra en moderne ku-konsentrasjonsleir

Jeg er enig med Skagen i at en passiv aksept av utviklingen ikke er holdbart. Men heller enn å ryste støvet av sine føtter gjennom en total avvisning a la "hele systemet er pill råttent" burde han samle kunnskap om sitt emne. Det er grunn til å frykte en ytterligere utvikling i retning agro-industri. Det er grunn til å frykte veksthormoner, foring med penicillin, overdimensjonerte kalver som må tas med keisersnitt, ukontrollert markedsregulert bruk av sprøytemidler, forsuring, næringsavrenning - for å nevne noen av problem-områdene. Men foreløpig er det forbudt i vårt land å bruke veksthormoner eller penicillin i for, svært mange kyr er på beite om sommeren, de har ikke "så store jur at de ikke kan gå". Jurpartiet blir heller ikke "bundet sammmen så det ikke skal sprekke" - for å sitere P.N.Waages feberfantasier i "Arken".
Den utviklinga vi begge frykter kan bare møtes med motekspertise og politisk mobilisering. Skagens analyse av norsk jordbruk beskriver ikke bønder, driftsopplegg og strategier for matforsyning og bosetting. Han plasserer oss som rekvisitter i sin apokalyptiske visjon av et "tekno-kapitalistisk barbari"

Skagens kjærlighet til kulturen er omvendt proposjonal med hans forakt for oss gjenværende bygdetullinger som er "fratatt all kultur, berøvet alle virkelige verdier, revet ut av enhver tradisjon".


Min enkle bondesjel kommer i hu Czeslaw Milosz:
"Men han er jo følsom og god, han er menneskets venn, men ikke venn av mennesket slik det er. Han er venn av mennesket slik det burde være."
- og så dyra da, som bor i fjøs som "ble bygget om til konsentrasjonsleire".

Med romanen "Himmelen vet ingenting" har Skagen forlatt romangenrens mulighet for antydning og tvetydighet, og har gått over til brølets estetikk. Skagens språklige inflasjon er og blir hans største problem. Verden går til helvete, og Kassandra er blitt hes.

tirsdag 25. september 2012

Kind of sweet





Jeg synes 60-70 åringer ofte er så søte.
Et daglig syn her i byen er strømmen av hurtigrutepassasjerer som kommer vaggende for å få seg litt trim og luft mellom alle måltidene om bord. Jeg synes ofte de er så søte, slik bare gamle folk og småunger kan være det. Amerikanske gubber med skyggelue, tykke jakker og et skilt hengende om halsen som forteller hvilken gruppe de reiser med, det er et syn for guder. De ser ut som forvokste gutter i slyngelalderen på skoletur. De noe chubbye rakkerne går omkring sammen og kommer med uskikkelige kommentarer som de tror at ingen hører. Mange utstråler den tillitsfulle vennligheten som mange barn har overfor fremmede, og som de nå atter kan tillate seg, gamle som de er blitt og ikke så tøffe og harde lenger. 

Noen går sammen med sine koner også, de venter tålmodig mens hun med kjennermine utforsker norske produkter til rip off-priser. De har vært sammen lenge og kan hverandres vaner og interesser. Hun kjenner jo også mannens tilbøyeligheter, vet jo at han ikke akkurat fortaper seg i spekulasjoner om hvordan man skal ta seg ut når man skal ut i verden. Jeg betrakter en dame som med øvet håndlag tar hånd om sin manns ytre fremtoning. Hun retter på skjorte- og jakkekrage med langsomme, kjærlige bevegelser. Han står der som en liten gutt som fortest mulig vil ut og leke, men som vet at han pent må vente til mor har gjort seg ferdig. It’s kind of sweet.     


lørdag 22. september 2012

Om gråe hår i kirken. Og i livet, forsåvidt.




                                           


Da jeg var liten gutt gikk jeg ofte i kirken. Ja det høres ut som det var mitt eget frie valg på linje med fotball eller indianerbøker. Det var det jo naturligvis ikke, men sånn er det når en som barn vokser inn i en kultur. Jeg fikk så å si intravenøst en masse bibelske vendinger og tankemønstre, salmevers og akkordprogresjoner. Og jeg satt midt inne i rekker av mennesker som jeg syntes virket fryktelig gamle. 




Særlig når solen skinte... Ja nå jeg er selv blitt så gammel at for meg har sola helt sluttet å skinne. Da jeg var liten og gikk på skolen skinte sol... a. Det har den helt slutt..a med, merkelig nok, nordlending som jeg er og alt. Men fra tid til annen skinner solen. Ja altså, bare når det er snakk om solskinn i skriftlig form, hvis dere skjønner. Hva skal man si... Ikke at det har vært så mye solskinn denne sommeren heller forresten... Men det var verre i 1979, da stod vi i øsregnet og hesjet i en hel måned. Eller var det i 1975? Hvor var jeg...


Jo, jeg var altså denne lille gutten som satt i kirken og så på rekken av bøyde nakker. Solen (for #¤^#!! ) skinte på skrå ned over de bøyde hodene og hattene, og...  Ja mange av damene hadde forresten hatter den gangen. Det har de jevnt over sluttet med. Som liten gutt syntes jeg damehatter var utrolig rare, i alle fall de potteskjulerne av noen hatter som enkelte hadde tatt på. Jeg mener... midt i kirketiden, med barn til stede. De har slutta med det, forståelig nok. Og når det er sagt: en gang kommer folk til å stusse over at noen fikk seg til frivillig å gå med bukser nedfor rørleggersprekken. Det ser jo bare teit ut, har alltid gjort det, og de kommer seg ergre på seg hjerteflimmer når de ser på bilder av seg selv om noen år. Nok av det.

 
"Hårkaill"
Men altså, da jeg var liten gutt og satt i kirken og så rekken av hoder bøyd over salmebøkene, mens lyset strømmet på skrå gjennom blyglassvinduene...  da kunne jeg tenke at de grå bøyde hodene minnet om løvetenner som var blitt til hårkall. Ja det er det heter når løvetannen ikke lenger er saftig gul. «Når planten modner, blir hvert enkelt blomsterblad til en fnokk, og planten ligner på en dusk av hår.» står det i Wikipedia. Og en «kall» betyr en gammel mann... En hvithåret gammel mann altså.

Og som dere skjønner, så har jeg litt lett for å miste tråden. Allerede som liten gutt hadde jeg det. Jeg kunne altså sitte i kirken og se på disse rekkene av grå, bøyde hoder og tenke at en gang var også dere gyldne og vakre i solskinnet, det var tidlig sommer, dagen lå blank av muligheter foran dere, og dere skinte om kapp med sola. Nå faller lyset skrått over de bøyde nakkene deres, og på den svarte dresskulderen ligger det fnokker av hvite tørre blomsterblad.

Jeg går ikke i kirken lenger. Ikke frivillig. Bare når jeg må hjem til min barndoms bygd for å følge folk til graven. Det er ikke så mye dåp og bryllup lenger. Men noen av dem jeg husker ble døpt fyller nå opp benkeradene og er unge voksne. De har faste stemmer og sitter der så ranke og aner ingen ting om hvor vakre de er midt i all sorgen. Og vi som ikke synes det er så lenge siden vi så dem kravle rundt på gulvet, vi sitter der lutende og skotter skjevt over brillekantene på rekken av grånede hoder. Er dette virkelig oss?

Jeg har sluttet å gå frivillig i kirken, som sagt. Men av og til går jeg til frisør når det blir for ille. Ja med gråe hår og sånn. Og i livet, for så vidt. Det er litt dyrere, men straks hyggeligere enn begravelser. Min hyggelige frisør har produsert en grå krans av hår på det svare nylondekket. Er det virkelig mitt? Hun tar fram nakkespeilet og spør om det ser bra ut. Det gjør det jo ikke, men hva skal man si? Det er jo ikke hennes feil at jeg er blitt en gammel hårkall. Jeg betaler og går ut i høstsola. Og faller i tanker om da jeg var en liten gutt i en eldgammel kirke.    
    
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !