mandag 16. april 2012

Er det ikke snart nok nå ?




Det er det mange som spør seg, spesielt i Tyskland. En uendelig strøm av film og litteratur har befattet seg med det som skjedde med jødene under krigen. Vi må ikke gå lei, glemme, fortrenge. Spesielt den tyske ungdommen må ikke det. Hva er det vi må da?
Hva skulle og skal min generasjon egentlig med all informasjonen om den forferdelige utryddelsen av jødene ?..Skal vi utelukkende forstumme i forferdelse, skam og skyld ?

Bernhard Schlink er tysk jurist, født i 1944, og tilhører en forfattergenerasjon som artikulerer en ny, aktuell innfallsvinkel til 2. Verdenskrig: Hvordan preget det 3. Riket de som vokste opp etter dets fall? Hvordan håndterte de samtidig en tilhørighet til det tyske og en avvisning av de forbrytelser som så mange av de voksne passivt eller aktivt hadde deltatt i? Hvordan forene følelsesmessig og intellektuelt denne lojalitet overfor både offer og bøddel på samme tid, i samme hode, uten å lyve, forenkle eller flykte? Når vi får vite noe grusomt om en vi er glad, hvordan revurderer vi bildet av fortiden og det gode vi har hatt sammen?
Forfatteren lar sine spørsmål og refleksjoner drive fram av en privat historie som i seg selv er både fascinerende og betagende. En 15-16 år gammel gutt blir elskeren til en 20 år eldre kvinne. Til deres hyrdestunder blir det etter hvert et rituale at han leser høyt for henne. Etter noen hektiske måneder blir hun borte. 



Syv år senere gjenkjenner han henne som tiltalt i en krigsforbryter-prosess. Hun sitter på tiltalebenken, anklaget for å ha holdt vakt ved kirkedøren mens innesperrede jødiske kvinner ble levende brent. Hun vedstår seg mer enn hun er skyldig i, og den tidligere elskeren, som nå følger rettssaken som ung juss-student, skjønner plutselig hvorfor.
Det er en hemmelighet som den tiltalte nekter å røpe, selv om den kunne forkortet fengselsoppholdet med flere år. Hva skal fortelleren gjøre, eller unnlate å gjøre? Hans kunnskap om og forståelse for den tiltalte, gjør hennes valg under krigen mer forståelig. Men hvis forbrytelsen blir malt for hans øyne, så ødelegger den fordømmelsen som må følge av den for innlevelsen og forståelsen. Og han vil jo også forstå, spesielt de som fortsatt står ham nærmest.
Dette er den tyske etterkrigsgenerasjons traume, men også dens modenhet og besinnelse; en erfaring som får mange av våre hjemlige 40-åringer til å fremstå som avskjermede barn i sammenlikning. Bokas fokus er først og fremst rettet mot de moralske dilemma som oppstår ved å ikke gjøre noe, når en er vitne til overgrep. 

Bernhard Schlink


Det var jo den mest aktuelle situasjonen for krigsgenerasjonen: Medskyldighet, passiv medvirkning. Slik sett er dens tema ubehagelig aktuelt for oss. TV og aviser er fulle. Vi porsjonerer ut til oss selv de daglige små doser med himmelropende urett som vi synes vi makter å ta inn over oss. Det meste stenger vi ute. Kan vi gjøre noe ut over den passive innordning etter verdens beskaffenhet ? Har vi tenkt over og sammenliknet hvor tilsynelatende fåfengt og meningløst det den gang måtte fortone seg å yte aktiv motstand mot en virkelighet som gjennomsyret og behersket så å si alle porer av samfunnet? 



Fortelleren får seg ikke til å hive seg på 70-tallets tyske «Anfrage», ungdommenes ubehagelige spørsmål. Og senere deres ofte totale - og begeistrede - moralske avvisning av foreldregenerasjonen. Oppgjøret og erindringen var nødvendig, men for fortelleren blir det for overfladisk. Hans uvilje mot kollektiv skyld og hans eget selvoppgjør står i veien fra den trygge distansering. Han har jo elsket en kvinne som både var elskelig og ...en krigsforbryter. 
Den kjølige, reflekterende juristen - og den forelskede unggutten som senere blir en rystet protokollfører av krigsforbrytelser - de slåss begge om plassen i hjerte og forstand. Forfatteren frembyr ingen løsning. Men det fremkommer flere gode spørsmål. Og kanskje like viktig: Dette er en bok som framstiller en tysk tilstand med de virkemidler bare en roman har. Vi opplever hjertelag, skjønnhet og tilhørighet til det vakre og kjente. Og en murrende visshet om det umulige, skamfulle, forferdelige som også er der. Harmoniske, glade mennesker blir det knapt av slikt. Men stundom tankevekkende og bevegende litteratur.
Ivar Bakke


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

fredag 6. april 2012

Ships that pass in the night



Det er blitt vanskelig å reise med hurtigruta uten å tenke på døden. Ja jeg har det kanskje med å overdrive, men for meg er det blitt slik. Da jeg arbeidet der jobbet jeg sammen med ungdommer. De var fulle av liv, entusiasme, fulle av faen av og til, det skal innrømmes, but so alive. Men passasjerene var gamlinger for det meste. Eller eldre, hvis du synes det høres bedre ut. Noen av dem så lengselsfullt på oss, vemodig smilende. Spesielt på captains dinner, når vi stod der opplaina hele gjengen mens folk fant fram til bordene sine. Damene kastet lange blikk på de stramme offiserene i sine uniformer. Og det må sies at noen av uniformene var riktig så stramme, spesielt over magen. Og de eldre herrene brukte irriterende lang tid på fotografering av betjeningen før de ble nappet i armen og dratt videre av de forhenværende skjønnhetene som de nå en gang var gift med.




Jeg likte mange av disse gamlingene som jeg delte 11 dager med og som jeg aldri skulle se igjen. De tok gjerne ikke så stor plass i sine egne liv. Mange fortalte sin livshistorie ved hjelp av innskutte bisetninger som en kunne hake seg fast i og spørre videre fra. Jeg likte deres vennlige interesse for oss, det smilende blikket som hvilte oss som syntes å stå midt i livets strøm. Fikk vi tid til å spise? Fikk vi pauser om bord? De travle ungdommene var nok et syn som fikk dem til å tenke tilbake. Til og med jeg ble tiltalt som «der junge mann» av mange tyskere. Hvis en er 80 og tenker tilbake på tiden før en har bikket 50 så er det kanskje like mye et utslag av melankoli som av høflighet, jeg vet ikke. Noen hadde selv jobbet med servering, man kunne se det på måten de holdt tallerkenen på ved buffeen. De så på oss, og jeg tror de så oss tydeligere enn vi var i stand til å se dem. Tok vi oss tid til å leve? Var vi klar over at disse dagene som kom i en slik strøm mot oss var selve livet? Ante vi hvor fort det gikk? Jeg tror ikke det. Noen av oss ventet nok ennå på at livet skulle legge fra kai.  


En av passasjerene jeg kom i kontakt med var kanskje ti år yngre enn meg, jeg tror hun var britisk. Hun var en åpenbar språkbegavelse, jeg la merke til at hun ubesværet vekslet mellom ulike språk på en måte som gjorde det vanskelig å gjette hva som var hennes «mother tongue». Det var slik vi kom i snakk. Og vi ble sittende kanskje en time. Hun var en smidig samtalepartner som ikke framførte monologer om seg og sitt eller ledet et slags målbevisst forhør uten selv å vise ansikt. Vi gikk lett og ledig gjennom den vanlige løypa om typiske trekk ved ulike land. Hun nevnte at hun elsket å ri og å danse. Ja det var nå rette mannen å fortelle slikt til. Jeg lurte på hvorfor hun valgte å gjøre en reise alene på en båt full av pensjonister. Det var da hun fortalte det. At dette landskapet fascinerte henne. Og at hun reiste denne turen mens hun ennå kunne. Det var en eller annen form for nervesykdom. Det fantes ingen kur, hastigheten kunne variere, «but it’s terminal», det fantes intet håp om å overleve. Og i det siste hadde hun opplevd at den ene foten kunne svikte under henne. Hun skulle aldri danse eller ri mer.



Hva sier en til slikt? Det ble stille, vi hørte bare på lydene, den svake klirringen og stampesjøen mot skutesiden. Den hørtes ut som den regelmessige pusten fra en som sover. Du har altså ikke lagt merke til det, at jeg ikke går normalt, spurte hun. Det hadde jeg ikke. Ikke før hun hadde sagt det og vi reiste oss og gikk hvert til vårt. Men jeg husker vagt den vevre unge skikkelsen som sa god natt til en noe perpleks og loslitt kelner på vei til køya etter en lang dag. Samtalen hadde fått et mørkt blaff av alvor, og ingen av oss kom på noe mer å si, bare de obligatoriske frasene med god natt og takk for praten og god reise videre. Men blikket som hvilte på meg et kort sekund var tungt av viten. Det var fint dette øyeblikket vi nå delte, fremmede venn. Vi skal nok aldri sees igjen, min reise er snart over. Ingen ting vi kan gjøre eller si som kan forandre noe ved det. Skulle jeg med en rådløs gest av vennlighet ha strøket henne over kinnet? Jeg angrer at jeg lot være. Livet er en forbigående affære bestående av flyktige øyeblikk. Jeg aner ikke hva den unge kvinnen het og om hun fortsatt lever. Vi ble aldri venner. Dette vesle minnet er alt jeg har fra henne. Resten er lyden av bølgene som vasker mot skutesiden og et gammelt dikt som ofte streifet meg mens jeg arbeidet om bord, og som jeg ofte har tenkt på siden: 

Ships that pass in the night, and speak each other in passing,                                                                only a signal shown, and a distant voice in the darkness;                                                                         So on the ocean of life, we pass and speak one another,                                                                        only a look and a voice, then darkness again and a silence.

                                                                                                                                                         Henry W. Longfellow



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

søndag 1. april 2012

Kvinner på randen.


Jeg fikk lyst til å si noe om en forfatter jeg setter veldig høyt, og hvis forfatterskap blir oppdaget og verdsatt av stadig flere. Laila Stien kom i 2001  med en novellesamling som het: ”Svømmetak” Dette skrev jeg om boka i Nationen:


Jeg har lest de fem novellene flere ganger. For å nyte dem, og for å finne ut av hva det er som begeistrer meg sånn. Hva består Laila Stiens folkelighet i, en moderne Prøysensk folkelighet, kjemisk renset for kitsch og hul patos. Og hvordan makter hun å gjøre det tilsynelatende gjenkjennelige og hverdagslige så dramatisk ladet, så spennende? Stiens noveller er en legering av muntlig lavstil og det lakonisk presise. 




De litterære personene snakker til deg slik bare mennesker kan som kjenner deg godt: ordknapt, uten de store fakter, med rom mellom linjene for det innforståtte, usagte. Ordvalget er hyperrealistisk hverdagslig, og samtidig så ladet av mening, så dyptloddende og presist at en stusser. For personene framstår ikke som Ibsenske figurer som snakker i velformulerte epigrammer, men som normale folk vi synes vi kjenner. Den folkelige muntlighet blir i Stiens tapning et uhyre presist instrument, en imponerende oppvisning i hvor mye en kan få sagt uten å snakke som en bok. 

Å løfte fram vanlige folks vanlige liv uten å klappe dem på hodet, uten å gjøre dem enkle, hederlige, staute og dumme...  mange har prøvd det uten å lykkes. Laila Stien har alltid behersket kunsten. Det er sikkert flere særtrekk kunne en nevne, men det er umulig å peke ut hva det udefinerbare består i som skiller skrivekunst fra hederlig håndverk.

Som tidligere i hennes forfatterskap er det folk uten alt for avanserte vaner og preferanser som skildres. Deres formelle dannelse er mangelfull, men de er vel bevandret i surt ervervete erfaringer. Det gjenspeiler seg gjennom deres presise iaktagelser og intelligente humor. Humoren er mer framtredende enn tidligere, humor og indignasjon. Med unntak av tittelnovellen ”Svømmetak”, hvor vi opplever utladningen av en ekteskapelig konflikt sett fra et barns ståsted, er det godt voksne kvinner som beskriver egne og andres liv. Og det er en tilværelse som ligger et godt stykke fra ukebladenes bilde av vellykkethet. Og selv om deres drømmer om det gode liv er heller beskjedne, så er det like fullt en drømmer de stadig blir vekket opp fra. Menn viser seg å være som de ofte er - en skuffelse, og dessuten finnes det døtre som kan sørge for å minne dem på om at de ikke er fullkomne. Kvinnene vi møter går fem på, de mangler smarte strategier for sine liv. De lar de seg lure opp i trøbbel, vaser seg inn i sånne uryddige tråder som en gjerne vikler seg inn i, hvis en først tar sjansen på å leve. 



Men de framstår også med en verdighet og et trassig hjerte vi aner slagene av. Stien har alltid hatt en evne til å skildre folk som ikke gjør seg så positivt bemerket på en slik bemerkelsesverdig klok måte at vi får øynene opp for dem. Det er jentene sine, dette her, de er alt annet enn stakkarslige. De hadde, som så mange kvinner, fortjent det bedre.

Men dette lyder kanskje forlorent, sentimentalt. Stiens noveller er det ikke. Kanskje skyldes det de mange humoristiske understatements, en lattermild bevissthet om spriket mellom liv og idealforestillinger, stålsatt med en nødvendig dose kynisme. Latteren blir en nødvendig farkost for forfatterens store alvor. 
Hun gjør opprør mot det overbærende språket som ofte blir brukt til å beskrive ”slike” kvinner; slike som ble "sittende i kassa på Rimi på Gjøvik", som det heter i den ”feministiske” antologien "Råtekst" . De som surra bort selvrealiseringa og bare ble gående som kassadamer der hjemme og som derved danner en slags stillestående pøl de trendy og urbane kvinnene med definisjonsmakt kan speile sitt gode og riktige liv i. Særlig i novellen ”Adekvat” viser Stien fram en leken kattepote med kvasse klør, som med overlegen presisjon legger terapeutspråket på rygg og lar det sprelle hjelpeløst i løse lufta. Men, - og  her viser hun sin sikre dømmekraft – uten å bli  forkynnende eller entydig, uten å reise bautasteiner over egne heltinner og hjertesaker. 

Stien skjuler sine meninger godt, hun peker på en måte bort fra seg selv, hennes ærende synes å være å få oss til å se. Hun kretser om det problematiske, uharmoniske, det som ikke ble slik en hadde håpet. Omsorgen, som sammen med humoren utgjør hennes perspektiv, seirer over det desillusjonerte og melankolske som hennes tema kunne innby til. De har både humor og humør, disse kvinnene. De er flotte. Og jeg vet at det finnes mange av dem der ute, i det vanlige, alminnelige, utrolige livet.

Ivar Bakke         

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !