FN og humanitære intervensjoner

Bruk disse perspektivene aktivt til å drøfte utfordringer knyttet til FNs organisering og virksomhet. Bruk gjerne konkrete eksempler.


Formålet med opprettelsen av FN var i første rekke å skape en varig fred. Uttrykket «the war to end all wars» ble brukt om 1. Verdenskrig. Etter erfaringene med Folkeforbundets manglende evne til å forhindre 2. Verdenskrig var nok forventningene lavere, men en hadde også høstet noen lærdommer. FNs sikkerhetsråd ble gitt mandat til å legalisere maktbruk mot medlemslandene, noe Folkeforbundet ikke hadde. Man lot de (daværende) mektigste land, USA, Russland Kina, Storbritannia og Frankrike, få fast plass i sikkerhetsrådet og vetorett, med den konsekvens at de partene som under den kalde krigen mest sannsynlig kunne gå til krig i det minste regelmessig møtte hverandre og opprettholdt en slags kommunikasjon.

Men vetoretten forhindret Sikkerhetsrådet i å sette makt bak kravene hver gang konflikten gjaldt et av veto-landenes klientstater – noe det omentrent alltid gjorde under den kalde krigen. Og Sikkerhetsrådet representerer ikke lenger de viktigste aktørene hevder dagens kritikere.
Realisten Morgenthau betraktet ikke FN som noe universalmiddel mot krig, det ville i likhet med mellomkrigstidens Folkeforbund og folkerett-lovgivningen alltid være funksjonelt underordnet deltakerlandenes nasjonale interesser.

Det er med andre ord ikke tale om en instans som – analogt med et nasjonalt rettsvesen støttet av et effektivt voldsmonopol – står over de berørte partene, slik mange hadde håpet FN skulle kunne bli. En mer treffende analogi er at etterkrigstidens forsøk på organisert aksjon mot aggressorer kan sammenlignes med et nabolag som i mangel av effektivt politi har gått sammen om et løst organisert borgervern. Og borgervern er ikke kjent for å praktisere likhet for loven eller å tilkjenne dem som vilkårlig defineres som en trussel mot nabolaget noen form for rettssikkerhet. Vilkårlig makt møtes med vilkårlig motmakt – eller internasjonalt anarki om man vil.

Humanitære intervensjoner.

FN er ikke bare konsipert for å forhindre krig, organisasjonen skal også arbeide for å øke respekten for de sivile rettigheter som er kodifisert i FNs Menneskerettighetserklæring av 1949. Er det en motsetning mellom disse to formålene? I det 19. århundret, hvor menneskerettstanken ble formulert, var det en rekke felttog som ble rettferdiggjort som humanitære intervensjoner: Hellas(1827), Sicilia(1856), Syria(1860), Kreta (1866), Bosnia (1875), Bulgaria (1877), Makedonia (1887) og Cuba (1898). FN-charterets Artikkel 2, paragraf 4 ville sette en stopp for denne praksisen: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk avvæpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.»

                              

Det katastrofale folkemordet i Rwanda i 1994 og folkemordet i Srebrenica i 1995 førte til at man igjen hentet fram dette begrepet fra historiens mørkeloft. Det er to sørgelige eksempler på det som har vært realistenes viktigste poeng i kritikken av den liberale posisjon: Dens tillit til retorikk om lovbeskyttede rettigheter uten den nødvendige evne og vilje til militær maktbruk for å håndheve retten. FN tok i 2005 et initiativ for å forplikte medlemslandene til å bruke kollektiv militærmakt for å beskytte mennesker mot folkemord, krigsforbrytelser og etnisk rensning; Responsibility to Protect (R2P). Den liberale falanks vil hevde at vi gjennom dette ser virkeliggjørelsen av en internasjonal jurisdiksjon – mens realisten vil si at det vi ser er hvordan internasjonal lov til enhver tid blir tolket av de mektigste statene i det internasjonale samfunn, og det er ikke riktig det samme. Og hvis et mektig land nekter å underskrive en slik internasjonal avtale, så er de ikke en gang bundet av den på papiret.

                                                                   

Det gjelder f.eks.USA som lenge motarbeidet EU-initiativet for en Internasjonal straffedomstol (ICC), og som ikke bare har nektet å støtte den, men også brukt sin innflytelse for å hindre andre land i å utøve en slik myndighet ved å erklære amerikanske borgere i alle land for dispensert fra eventuelle dommer fra ICC. Og Belgia ble presset av USA til å innskrenke sin lov om krigsforbrytelser etter at USA truet med å trekke NATOs hovedkvarter ut av landet. Makt seirer over rett der retten ikke har noen større makt å sette bak sine dommer.


Et annet problem for FN, som en organisasjon som arbeider for økt respekt for internasjonal lov og rett, er at i henhold til folkeretten (som de fleste av dets medlemsland har underskrevet eller innarbeidet i eget lovverk) er det ulovlig for noe land å angripe et annet med mindre det selv eller dets allierte er blitt angrepet først. Kosovo-konflikten i 1999 var et eksempel på en humanitær intervensjon. I følge bl.a. Ljubisa Rajic var det et eklatant brudd på folkeretten. Men FN, som hadde katastrofene fra 94 og 95 i frisk erindring, protesterte ikke. Sikkerhetsrådet fikk en noe mer utvidet definisjon av betingelsene for å støtte militær intervensjon. 


                                 

Stridens kjerne kan formuleres som en avveining mellom beskyttelsen av nasjonal suverenitet versus beskyttelse av menneskerettigheter. Mange vil avvise kritikken som juristeri og argumentere med at det aldri har vært FNs formål å beskytte de som begår forbrytelser mot sine egne innbyggere. Begivenhetene i Rwanda og Srebrenica styrket posisjonen til den liberale fløy som legger vekten på beskyttelse av menneskerettigheter. Dette har imidlertid ikke styrket FNs makt som håndhever av internasjonal lov. Rollen til FN og dets fredsbevarende styrker har gjerne vært med vekslende hell å administrere konfliktområder etter at f.eks. USA eller NATO gjennom militær intervensjon har «skapt fakta på bakken» ved å hjelpe en av partene i konflikten fram til en slags seier. For tiden planlegges en ny angrepskrig og EU og FN støtter i praksis forberedelsene: President Obamas tale nevner kun behovet for nødvendige skritt for å ivareta egne sikkerhetsbehov, talen har ingen referanser til internasjonal lov og rett.

Denne vendingen i retning av aksept for humanitær intervensjon er blitt kritisert både av liberale og realister, om enn med noe ulik begrunnelse. Realister har påpekt at artikkel 39 skaper et juridisk smutthull som øker legitimeringen av krig som fortsettelse av politikken med andre middel, og dermed har økt sjansene for at stater vil gå til krig. Konsekvensene er vanskelig å forutsi og det finnes ikke militær kapasitet til å utøve noen global «likhet for loven» her. Følgene kan bli økt vilkårlighet og mindre forutsigbarhet i det internasjonale samfunn. Erfaringene fra Irak II og Afghanistan-krigen (som ikke de jure, men politisk ble forsøkt legitimert som humanitære intervensjoner under henvisning til regimenes brutale karakter) har bidratt til økt nøkternhet mht. hva som er oppnåelig gjennom militærmakt og gode verdier.      

                         
Den liberale kritikken har gått på at USA og NATO har hatt vikarierende motiv for sine intervensjoner og forsøkt å dra jussen etter hårene for å skaffe seg legitimitet – ikke muligheten for humanitær intervensjon som sådan. Det samme gjelder praksisen med å ignorere internasjonal rett eller legge ned veto hver gang FNs kritikk har rammet USA eller noen av de regimene vestlige land av strategiske grunner støtter: Dette svekker arbeidet med å bygge opp respekten for internasjonal rett og menneskerettigheter. Kritikk av dobbeltmoral er ikke et argument mot moral, på samme måte som kritikk av mangler ved et demokrati ikke er et argument for diktatur. FNs rolle i dag synes å gi pessimistene rett. Den eufori som fulgte murens fall er blitt avløst av bekymring for å miste det som tross alt er oppnådd. 

Første del av denne drøftingen kan du lese her.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Kilder.

Richard Betts Internett: Forelesning, Columbia University 24. mars 2009: http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=DCE7EB1Nvq4#!

FN-pakten. Internett: http://www.fn.no/FN-informasjon/Konvensjoner-og-erklaeringer/FN-pakten/FN-pakten Martin Gilbert: Winston Churchill's War Leadership Vintage 2004

Chris Hedges: Death of the liberal class Nation Books; First Trade Paper Edition 2011

Chris Hedges: War is the force that give us meaning: Ancor 2003 ISBN-13: 978-1400034635

Chris Hedges: Internett: tale http://www.youtube.com/watch?v=vxzzpLAsNiw&feature=related (utdrag av Hedges tale oversatt til norsk: http://ivarbakke.blogspot.com/2012/02/chris-hedges-tale-om-en-varslet.html )

Jon Hellesnes: På grensa Samlaget, Oslo 1994

Tony Judt: Postwar, a history of Europe since 1945 Penguin 2006

Stein Inge Jørgensen: Globale utfordringer Høyskoleforlaget, Kristiansand 2010

Kalnes, Austvik, Røhr: En akkurat passe lang introduksjon til internasjonale relasjoner. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 2010, samt tilhørende nettside (som bl.a. inneholder link til Richard Betts forelesning): http://internasjonalerelasjoner.net

Barack Obama: Internett: Tale holdt 5. mars 2012: http://www.aljazeera.com/news/americas/2012/03/201234163229505807.html

Eivind Storheim: Thomas Hobbes i Vestens tenkere, bind 2 Aschehoug Oslo 1993

Realistene og deres opponenter i forståelsen av internasjonal politikk

Richard Betts

Gjør rede for de teoretiske grunnperspektivene Realisme og Liberalisme slik de benyttes innen Internasjonal Politikk.

Realisme.

«Realism is a messy theory if you take the whole tradition, spanning millennium thinking of international relations» sier Richard Betts. 

En kortfattet, ryddig og oversiktlig beskrivelse av en uryddig og motsetningsfull tradisjon vil måtte implisere stikkordsmessig framstilling og hårdhendt forenkling. Realisme-tradisjonen tillegger menneskenaturen og politikken visse grunnleggende, permanente trekk: Vilje til makt og streben etter sikkerhet, materielle interessers forrang fremfor moralske eller legale hensyn, og politikkens egentlige raison d'être som aggregering av egeninteresse. Man betrakter internasjonal politikk som grunnleggende anarkistisk, dvs. uten noen lovgivende overinstans med makt til å beskytte de svake. Sterke land vil akseptere overnasjonale institusjoner bare i den grad disse er forenlige med egne interesser. Samhandlingen mellom land er et nullsum-spill der den enes makt er den andres avmakt. Nøkkelordet er maktbalanse og skadebegrensning, det finnes ingen enveisbillett som via opplysning, sivilisasjon og fremskritt leder til den evige fred for menneskeheten. Krig er en eventualitet man forbereder seg på, ikke avskaffer.

Klassisk realisme tar utgangspunkt i skriftene til Machiavelli og Thomas Hobbes. Hobbes oppfatter menneskets naturtilstand som en alles krig mot alle. Og dette ikke forstått som en empirisk beskrivelse av tidligere primitive samfunn, men som menneskets grunnvilkår, gitt karakteren av vår evige menneskelige natur. Han argumenterer for at mennesket ut fra opplyst egeninteresse bør avfinne seg med at suverenen «ved sverdets hjelp» påtvinger samfunnet de lover han finner kloke. Hobbes skepsis til demokratiet bunnet i frykten for pøbelveldet, ikke en påberopelse av at kongen hadde fått sin makt fra gud. Lojalitet overfor makten er begrunnet negativt, som egeninteresse motivert av dødsfrykt. Alternativet er nemlig naturtilstandens voldelige anarki. Mens Hobbes Leviathan var skrevet under inntrykkene fra 30-årskrigen, var hans moderne etterfølger Hans Morgenthau influert av appeasement-politikkens fiasko. Morgenthaus grunnposisjon er bestrebelse på maktbalanse og en skepsis til ideologisering av utenrikspolitikken, enten dette tar form av overdreven nasjonalisme, en pasifisme som i praksis oppmuntrer til krig, eller et idealistisk ønske om å «installere» demokrati med våpenmakt. I følge Morgenthau eksisterte aldri «verdenskommunismen», og det var følgelig ikke i USAs strategiske interesse å angripe Vietnam, som var en naturlig fiende av Kina. 

Ut fra samme logikk var det rimelig av realisten Henry Kissinger å innlede vennskapelig kontakt med kommunist-diktatoren Mao under kultur-revolusjonen. Det forhindret at Kina og Sovjet ble allierte mot en felles fiende og svekket dermed Russlands trussel overfor vesten.

Neo-realismen har ingen eksplisitt begrunnelse ut fra et bestemt menneskesyn, men tar utgangspunkt i lands trygghetsbehov i en verden preget av anarki. Dette forklarer statsmenns handlemåte mer enn ideologiske program og onde hensikter. Sentralt er «the security dilemma», forståelsen av at inngåelse av defensive allianser med det formål å øke egen sikkerhet lett kan bli oppfattet av motparten som fiendtlige forberedelser til krig, noe som igjen vil anspore denne til tilsvarende forberedelser, slik at sluttresultatet ikke blir avskrekking men en økt sjanse for krig. Realisten vil forsøke å tolke motpartens vurderinger ut fra en spill-teori der en kan forstå (og forhåpentligvis predikere) motpartens trekk ut fra hvordan en selv ville ha spilt kortene for å ivareta egne nasjonale interesser. Dette forutsetter imidlertid at motparten opptrer formålsrasjonelt og ikke i strid med sine egne interesser. Både Chamberlains og terrorbalansens ratio hvilte på dette skjøre premiss.


Liberalisme. 

Denne tradisjonen er om mulig enda mer uoversiktlig og sprikende enn realismen. Mitt utgangspunkt er liberalismen slik den artet seg etter murens fall. En av grunnene til at (neo)liberalismen – tidligere også kaldt idealisme – fikk ny vind i seilene, var fremveksten av EU-samarbeidet og den realistiske skolens manglende evne til å gripe fenomenet Sovjetunionens sammenbrudd med sine kategorier. Intet ytre press hadde skapt kollapset av en supermakt, vesten hadde for lengst avfunnet seg med status quo, og det stod ikke på maktmidler hos kommunistene til atter å knuse en folkelig protest. Det stod ikke på evne, men på vilje. En politisk ledelse som på grunn av ideologisk forvitring ikke lenger tror på den moralske legitimiteten av sin egen makt, vil også mangle viljen til å bruke den nødvendige grad av vold for å beholde makten når den blir utfordret. Idéer syntes å bety noe likevel.
Liberalere er ikke nødvendigvis idealistiske billedstormere som tror at opplysning og oppdragelse på individ-nivå skal avskaffe fenomenet krig. Men de har en noe mer optimistisk holdning til hva det internasjonale samspillet kan utvikle seg til å bli.

Internasjonal politikk er i utgangspunktet et anarki, men ikke nødvendigvis et nullsum-spill. En kan overbevise deltakerne om at alle tjener på å renonsere på egen handlefrihet til fordel for økt sikkerhet. Det er i opplyst egeninteresse og en vinn-vinn-situasjon. Og en kan bygge opp global respekt for internasjonal rett hvis denne støttes av de mektige aktørene i spillet. Realister sammenligner internasjonale konflikter med sivilrettslige tvister hvor begge parter kan ha rimelige syn og interesser men ingen uhildet dom kan felles som begge parter vil føye seg etter. Liberalistene vil beskrive krig i mer strafferettslige termer: Fredelige medlemmer av verdenssamfunnet overfalles av farlige «skurke-stater» som har aggressive hensikter og må stanses av verdenspolitiet. De tror også det er mulig å styre utviklingen i retning av økonomisk vekst og demokratisering, og at dette er fredsarbeid fordi demokrati ikke går til angrepskrig.

Globalisering, også økonomisk globalisering, snarere enn klassisk militær maktbalanse er veien til fred.

Noe av nøkkelen ligger i bredden og egentyngden som slike koordinerende institusjoner kan få. Det et land taper ved å underkaste seg felles ordninger på ett felt blir mer enn oppveid av det man vinner på andre. Blir et apparat som innbefatter implementering og overvåkning av overnasjonale standarder på mange ulike felt gjort til en betingelse for markedsadgang, og dette markedet blir stort og viktig nok, så blir prisen for «utenforskap» så høy at land frivillig underkaster seg det overnasjonale regimet. For eksempel setter de såkalte København-kriteriene for medlemskap i EU strenge krav til reformer på feltet demokrati og menneskerettigheter. Viktig er også ulike former for koordinert, bindende samarbeid som skjer på ulike fagfelt. Der vil aktørenes mandat og lojaliteter være mer betinget av fagfeltets egne felles normer og verdier enn det land en kommer fra. Begge teoriene er m.a.o. spill-teorier med staten som viktigste enhet, men liberalistene vektlegger staten mindre og har større tro på muligheten av å binde partene gjennom overnasjonal institusjonsbygging og aksept av felles normer og spilleregler. Opplyst egeninteresse og «soft powers» vil gjøre krig mindre attraktivt som redskap til å fremme nasjonale interesser.

Den liberale skolen innen internasjonale relasjoner har i perioden etter murens fall også i stor grad vært økonomiske liberalister. Internasjonalisering av handel, industri og forskning utgjør den viktigste formen for samhandling mellom land, ikke politiske delegasjoner og diplomati. Politikernes rolle blir i større grad å fjerne hindringer for samhandling enn selv å utgjøre den, og deres definisjonsmakt mht. hva som er «nasjonale interesser» blir redusert. De mange særinteresser og profesjoners internasjonale samarbeid utgjør en form for low politics som både blir en selvstendig drivende kraft i samarbeidet, og som ikke lett lar seg redusere og innordne under klassisk nasjonal interessepolitikk. Er ikke EU/EØS et godt eksempel på at økt samhandling gjør nasjonale konflikter stadig mindre sannsynlig og internasjonalt samarbeid til en selvfølgelig integrert del av stadig flere samfunnsområder? Har ikke den økonomiske globaliseringen vært en enorm suksess som har løftet millioner opp fra fattigdom og fjernet mye av motivasjonen for konflikt?

Ulike utgaver av denne teorien fikk etter hvert preg av en utviklingsoptimisme som i de senere år har kjølnet kraftig, både i EU og USA. Forsøkene på «nation building» i Afghanistan og Irak indikerer at idealistiske forsett og militær overlegenhet alene ikke er tilstrekkelig, men i praksis kan skape mer blodspille enn en tilbakeholden, kynisk interessepolitikk.

Henry Kissinger og Hillary Clinton

Mange vil hevde at Bush 2-administrasjonen etter 9/11-2001 gikk fra en realisme-preget tilbakeholdenhet over til en «jakobinsk idealisme» som under neglisjering av Sikkerhetsrådets rolle, men med en retorikk som selvoppnevnt verdenspoliti, førte en offensiv og idealistisk begrunnet politikk. Obama-administrasjonen har i liten grad endret på dette. Retorikken har vært liberal, dvs. begrunnet i moralske verdier, man har sågar påberopt seg en analogi til Roosevelts mobilisering mot nazismen. Kritikerne hevder at kynisk interessepolitikk for å sikre USAs behov for billig olje har vært det egentlige motiv. Den realistiske skole deler ikke den liberale interesse for hva som motiverer handlingene, de er mer opptatt av de faktiske virkninger av dem. De har vektlagt USAs manglende økonomiske og militære kapasitet til å kunne innta noen uomtvistet politi-rolle i de aktuelle konfliktområdene, og de har understreket at forsøk på å spille en slik rolle uten å inneha effektivt voldsmonopol i stedet kan eskalere konflikter, og at dette ikke er i samsvar med USAs interesser.

Fra liberalt hold har kritikken gått på at når USA, som er den viktigste garantist og militære sanksjonsmakt for håndhevelsen av en internasjonal jurisdiksjon, selv trosser internasjonale konvensjoner og går utenom FNs sikkerhetsråd, så settes det møysommelige arbeidet med å bygge opp et globalt rettssamfunn og verdifellesskap mange tiår tilbake. Man har ikke vært for mye idealistisk, men for lite. En kynisk, voldelig overkjøring av felles spilleregler og andres legitime interesser er en tap-tap-situasjon som vil slå katastrofalt tilbake på USA.
Gå ikke glipp av fortsettelsen til denne kioskvelteren, du kan lese resten her.

Erik Solheim - Endelig voksen ?

Erik Solheim : "Den store samtalen"

Damm 1995 

Erik Solheim, sosialismen Lano-barn, er blitt stor gutt. Etter å ha kasta bort ti år av sitt politiske liv på marxismens skraphaug, er det tid for oppbrudd. Også marxistisk ideologi-avsløring kan bli et slør over virkeligheten. SF, og senere SV har jo alltid ment at det var leit dette med Stalin. Men evnen til å se sammenhengen mellom marxistisk teori og totalitær praksis har det vært så som så med. Derfor har SV etter hvert en rekke utenrikspolitiske flauser bak seg. Tilbakevisningene fra stortingets talerstol av "bakvaskelsene" i norsk presse mot Pol Pot danner et slags høydepunkt. Jeg blir fortsatt en  smule fortørnet når jeg ser hvor lite inntrykk det gjør på mange fjern-solidarikere hva som faktisk skjedde med vanlige folk i land en var solidarisk med. 

SVs medlemsskare tilhører landets mest utdannede, men mange har en dyp kunnskaps-vegring overfor real-sosialismens historie. Det er nødvendig med engasjert kunnskapsløshet hvis en skal beholde sitt tros-prosjekt, sin kjære ungdomstid og fiendebilde noenlunde intakt.

 Solheim er intellektuelt nysgjerrig og godt kjent med leninistisk teori og praksis. Dessuten er mannen fortsatt levende interessert i hva som skjer utenfor vår hjemlige andedam. Hans moralisme er av det ikke-tråkige slaget: Engasjement kombinert med analytisk evne. Og mot til å risikere forlis av egne standpunkt. Det er lovlig å sitere Willoch når denne på sine eldre dager slumper til å si noe fornuftig om miljøvern og ressursbruk. Hva som blir sagt er viktigere enn hvem som sier det. Dessuten kan han innrømme å ha tatt feil,- noe f.eks. Willoch trolig aldri har gjort, skal en dømme ut fra hans memoarer. 

Hvor leder så dette hen? Inn i hertuginnens favn? Er det bare tale om Gro - light? Nei. Kommunismens sammenbrudd medfører ikke knefall for trendy ny-liberalisme. SV står fortsatt langt fra AP.

I substans er det lite som skiller Solheim fra Senterpartiets venstrefløy. (beklager sølet hvis du fikk kaffen i vrangstrupen) Mange SVere med sans for borgerlig aktelse har bebreidet ham dette. Det vil virke direkte ødeleggende på selvbildet hos radikalerne hvis en skulle bli assosiert med "selve symbolet på reaksjonær politikk". Høyrefolk fra ymse parti er ille nok, men de liker tross alt ikke Sputnik. At Solheim i Dagbladet kaller Senterpartiet for "maskinknusere", skal vi ikke ta så tungt. Visse seremonier må en nå en gang igjennom for å bli stueren hos de fin-radikale. Poenget er at Solheim kritiserer et tverrpolitisk dogme - troen på at enhver teknologisk og økonomisk utvikling representerer et framskritt. "Myten om fremskrittet" av G.H.Wright , som Dagbladet kaller en "borgerlig filosof" (hva nå det enn måtte være), siteres. Solheims modernisme-kritikk har ingenting med nostalgisk svermeri for gårsdagens Fattig-Norge å gjøre. Når han argumenterer for at vi ikke bare skal fordele rikdommen i Norge bedre, men også bruke mindre, blir det bråk. 

Også hos de deler av SV som har vurdert egen lønnskamp som en lokal utgave av den kampen f.eks Sør-Afrikanske gruvearbeidere fører for bedring av sine kår. En fortsettelse av dagens vekstpolitikk er livsfarlig for oss alle. De fleste av oss undertrykker hårdnakket den slags fakta, som er direkte upassende, ikke sant?

De utenrikspolitiske analysene og vurderingen av den kalde krigen er fornuftige og kloke ord, som det heter når man er enig. Formen er muntlig, ikke-akademisk, til tider litt dillete med sitt snev av kristelig retorikk. Gjentagelser, metaforer og en og annen forgylt platthet. Men stort sett er det endefram tale til et publikum som ofte ikke deler Solheims levende interesse for jordens videre skjebne. Solheim har ikke den kynisme som så mange kunnskapsrike havner i. Kritikken av perspektivløs vekst-ideologi er velfundert, ikke bare moraliserende. En tungtveiende appell til vår langsiktige kollektive egeninteresse.

Konkret alternativ innenrikspolitikk blir det mindre av. Her innrømmes egen begrensning. "Den store samtalen" vil si at mange må bidra til en konkret vei ut av det uføre dagens politikk vil føre til. Vagheten er påtagelig mht hva alle skal gjøre som i dag har sitt yrke knyttet til varer og tjenester vi må dempe forbruket av. Å drive tilrettelegging for nytt næringsliv har nå en gang aldri vært SVs glansnummer.

Forandringer blir vanskelige og smertefulle når vi ikke skjønner hvordan de skal skje. Avviklingen av dagens forbrukssamfunn virker like umulig og urealistisk som opphøret av slaveriet i sin tid gjorde. Solheim er verdikonservativ, han ønsker å forandre for å bevare. Dette i motsetning til Høyre-folk med skjebnetro på en utvikling som vil snu opp ned på det meste. Solheim er "borgerlig" etter mønster av den franske revolusjon, dvs at han ønsker engasjert "borgerånd" og demokratisk deltagelse utover konsumentrollen, som synes å være dagens selvbilde. Solheim slipper neppe inn i stuevarmen. Mot seg har han en tilfreds majoritet av konsumenter som interesserer seg mer for bensinprisen enn ozonlaget. Vi har sluttet å tro på politikk. Er det ikke så ? Kanskje boka er et bidrag til at min pessimisme er forhastet.

Ivar Bakke.

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !