Det er mye godt å si om denne boka, både hva intensjoner og
gjennomføring angår. I et verk som dette, hvor historikeren vil favne et knapt
århundre, må han gi de fleste fenomen en svært kortfattet, oppsummerende
behandling. Spesielt hvis en tar mål av seg til å skrive den globale
historien om økonomi, kultur, dagligliv og teknologisk utvikling. En vil lett
kunne havne i det oppramsende og overfladiske. Stort sett går bokas analyser og
informasjon bak overflaten av tingene. Den er tankevekkende, med et personlig
engasjement som holdes i tømme av en vilje til nøktern analyse.
Spesielt synes framveksten av fascismen å ha fått en brukbar
presentasjon. Hobsbawm var «bolsjevik-jøde» i følge tidens språk, og emigrerte
til England. Han vier jøde-utryddelsen minimal oppmerksomhet, nevner såvidt
Auschwitz, og opptrer kritisk overfor sionismen. Hans sondring mellom fascisme
og andre former for høyreradikalisme er forbilledlig, langt mer presis enn de
mer grovskårne marxistiske versjoner. Spesielt er aktørenes ulike vurderinger
av situasjonen fram til angrepet på Polen dyktig og tankevekkende presentert.
Av ting å stusse over er hans beskrivelse av Stalins politikk i denne
perioden. Her speilvender han historikeren Ernst Nolte, som ga kommunismen
ansvaret for hitlerismen. Hobsbawm forklarer langt på vei realsosialismens fallitt som avledet av sekundære
forhold. Tross den kommunistiske tvangs-kollektiviseringen av jorden, - som
medførte det til da største folkemord i historien, tross den vanvittig
feilslåtte slave-økonomien som tok livet av millioner: Det var ofrene som var
uopplyste, tilbakestående og primitive. Det var ofrene som utgjorde de
«omstendigheter» som «drev partiet i en stadig mer autoritær form for styring».
Den «statlig-private religion» som Stalin stod for - den
«grunnla han kanskje ikke bevisst. Han fulgte kanskje bare
hovedstrømmen i et tilbakeliggende bonde-Russland og dets autokratiske og
ortodokse tradisjon. Men det er usannsynlig at det ville utviklet seg uten ham,
og sikkert at det ikke ville ha blitt påtvunget eller kopiert av andre
sosialistregimer».
Ville noen ha akseptert en tese om at Hitler kanskje ubevisst lot seg
drive med en kulturell hovedstrøm hos sine autoritetstro motstandere og
kommende ofre. At uten individet Hitlers slette egenskaper, ville førerstaten
«sikkert ikke» ha dannet skole for senere fascistiske regimer? Det er én eneste
grunn til at Hobsbawms latterlige unnskyldninger for Stalins forbryterske
regime ikke blir noen skandale: Kommunismens ofre er abstrakt statistikk for de
fleste leserne. Deres vanskjebne er blitt politisert bort, de er ikke blitt vår
neste gjennom bøker og film.
Påfallende er også hans beskrivelse av en «relativt vellykket»
sosialistisk økonomi, sammenliknet med krisen i vesten. Her nevnes ikke bruken
av flere millioner slaver som produksjonsfaktor, ikke et ord om kollapset av
matproduksjon til under 1914-nivå, etc. Hvis denne økonomien var «vellykket»,
må vi spørre; vellykket for hvem?
I følge Hobsbawm visste Stalin hele tiden at fredsavtalen med Hitler
måtte bli kortvarig. Dette stemmer dårlig med andre funn og forfatterens egen
henvisning til at Stalin nektet å tro at Hitler ville gjøre noe så
selvmorderisk som å angripe Sovjet. De to diktatorenes planer om å dele verden
mellom seg - som Molotov heldigvis snakket Stalin bort fra - er ikke nevnt.
Heller ikke Komminterns tese om å « la fascismen komme til makten for å brekke
nakken» .
Hovedinntrykket er likevel en nyansert og engasjert historiker.
Spesielt likte jeg presentasjonen av den økonomiske historien. Tross vår mangel
på gode økonomiske løsninger, slår forfatteren fast at det er grenser for hva
vi ikke vet. Det katastrofalt feilslåtte ved markedsiberalisme uten politisk
styring blir meget overbevisende klargjort. Det samme gjelder sammenhengen
mellom økonomisk krise og gode konjunkturer for politikere med desperate løsninger. Dessuten påvises sammenhengen mellom statlig styring/ fordeling - og
vellykket kapitalistisk økonomi i perioden 1945-80.
Men alt er ikke bare økonomi. Fremstillingen av 70-tallets revolt mot
moralnormer framhever de på lang sikt fatale følgene av en ekstrem
individualisme. Tonen er til dels mildt ironisk overfor studentopprøret, men
forfatteren argumenterer samtidig grundig for sitt syn. Den farlige
oppløsningen av alle forpliktende fellesskap og sosiale avhengighetsforhold er
hans hjertesak, - men presentert uten snev av nostalgi. Analysen av feminismen
er også opptatt av dens klassemessige utspring og særpreg. I det hele er det
mye god, illojal kritikk av forfatterens eget sosiale sjikt. En usnobbet
åpenhet og respektløs selvstendighet preger framstillingen. Innledningsvis
påpeker forfatteren sin egen begrensning - hvilket er tillitsvekkende. Den 3.
Verdens utvikling har fått en ganske bred presentasjon, og det virker ikke som
noe pliktløp. Dens historie er og blir preget av den vestlige dominans, noe som
ikke stikkes under en stol.
Språket er innimellom skjemmet av dårlig setningsbygning, og det blir
dermed uklart. Det skyldes kanskje oversetteren. Han skal i alle fall lastes
for å ha skrevet «forfalske» i stedet for «falsifisere». Og «henges sammen», -
i stedet for henge sammen, - for ikke å bli hengt hver for seg. Akkurat
dét er vel noe av forfatterens politiske budskap - en historisk lærdom han
trassig hevder overfor dagens liberalistiske elefantritt gjennom politikk og
økonomi.
Ivar Bakke
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !