[I 1995 kunne verden fortone seg slik:]
La det være sagt med en gang: Jeg har problemer med å vurdere
denne boka saklig og fordomsfritt. Det skyldes at Fosli deler mange av mine
egne fordommer, antipatier og kjepphester. Andre har sine å slite med. Boka handler om
aktuelle samfunnsspørsmål, feminisme og forfattere.
I mange dannede kretser møtes Fosli med en aggressiv uvilje. Fosli er
ikke en verdinøytral, klasseløs, frittsvevende fortolker av andres
begrensninger. Det er han seg bevisst, i motsetning til mange av de han
polemiserer mot. Han har en bakgrunn fra bygden, det kan tilgis, men han er
opptatt av urbane særtrekk og fordommer overfor menn, det er litt vel sært.
Dessuten er han moralist, og det er han visstnok alene om.
Å være en høyt utdannet karrierekvinne fra en urban overklasse - det er
minst like sært, selv om det i dag faktisk er den mest vanlige bakgrunn for dem
som uttaler seg på vegne av alle norske kvinner. At det også kanskje preger
deres analyse er ikke nødvendigvis så søkt eller irrelevant. Den moralisme
Fosli angriper er ikke mindre fordømmende, men bedre skjult. Å gjøre menn kollektivt
ansvarlige for seksuelle overgrep, det er ikke moralisme. Ikke ennå.
Hvis en skal gi Fosli en sjanse, og det synes jeg menn og kvinner skal,
så skal en utsette seg og sine meninger for denne pågående, arrige
stubbebryteren. Han er ikke bare en engasjert skribent. Det vrimler av
engasjerte og indignerte skribenter uten evne til å engasjere. Kunnskapsløs
moralisme er kjedelig lesning. Fosli er ingen provokatør som er
avhengig av et flertall han må mene det motsatte av. Han er noe mer enn en storkjefta,
flåsete ertekrok. Til tider er han forresten det også: unyansert, lettbent og
frekk - i stedet for kritisk. Det er nemlig to høyst forskjellige ting.
Men mye av dette er tankevekkende, spennende og perspektivrikt.
Dessuten gjemmer mannen seg ikke bak akademisk kamuflasje og manipulerer ikke
statistikk. Det er åpenbart at hans fremmedkulturelle bakgrunn innenfor den
vesle akademiske andedammen vår har gjort fyren vant med å snakke til folk som ikke
på forhånd er innforstått med hans perspektiv og synspunkter. Da bør en helst
kunne sine ting. Det er en god skole å gå i, og noe langt flere i den vesle
byen Oslo burde prøve på.
Provinsialisme avhenger ikke av geografi, det er et
spørsmål om manglende interesse for og kunnskap om det uvante.
Er så Fosli en paranoid utgave av «bygde-Venstre» , en hatsk forakter av
Oslo, urbanitet, liberale holdninger til barneoppdragelse, utroskap, feminisme
og annet som han har støtt på i denne syndens pøl ? Tja, man kan, hvis man vil -
og det vil sikkert mange - lese ham på denne måten. Å definere velartikulert
kritikk som ekstrem, marginal eller «sutrete», er jo en klassisk maktstrategi,
da slipper en jo å gå inn på argumentasjonen. Slik ble jo også feminismen møtt i sin tid,
før den kom i mønsterplanen. Slik jeg leser Fosli, er han ute etter dialog,
motsigelser, nyanseringer. På sitt beste er det en nyansert, velfundert kritikk
utenfra. Og med utenfra, mener jeg at den henter innsikter fra en viktig
internasjonal litteratur som så smått har reist spørsmålstegn ved en rekke
påstander som har stått temmelig uimotsagt i vårt norske miljø.
Mangel på
kritikk gjør alle miljø sløve og provinsielle. Fosli har til tider den gode
retorikers gudegave: Han har latteren på sin side.
Boka består av flere bokanmeldelser, men litterære interesser er ikke
nødvendig bagasje. Den samfunnsinteresserte Fosli fanger uansett interessen. Han
snakker om sine helter og hjertesaker, enten han anmelder bøker eller fortolker
andre fenomen. Subjektivt, til tider usaklig, javel. Men stort sett med både
godt humør og injurierende kraft. Men hans larmende tilstedeværelse i egne
tekster forhindrer ikke at han også viser evne til å lytte og
analysere. Fosli har naturligvis sine egne begrensninger, men for dem som
ønsker et likestilt samfunn kan Foslis bok være en vel så nyttig fortolker av
sin samtid som mange av de gråtkvalte offer-historiene fra velbergede
kvinnelige japper. At Fosli våger å kritisere en sosial bevegelse med makt -
det blir for noen et bevis på et anti-feministisk backklash, og da trenger en
jo ikke lese hva han skriver. Men hvis en gjør det, vil en trolig finne at
Fosli ikke er kvinnefiendtlig, men usentimental. Er det ikke temmelig
uhysterisk å anta at kvinner også har makt, og at enhver kollektiv ideologi -
som jo feminismen vitterlig er - også har sine blinde flekker og utilsiktede
konsekvenser?
Forhåpentligvis er boka snart uaktuell, et bilde av en glemt provins,
et trangt lite hjørne i en fjern fortid. I morgen er disse kjettertankene sunn
fornuft. Jeg har hørt dem mange ganger, oftest fra kvinner, men jeg har faktisk aldri sett dem mellom permer før. Det er kanskje på tide?
Halvor Fosli: «Ute på
prøve - artiklar og tekstar 1988-95»
Samlaget