mandag 31. oktober 2011

Alvorlig morsom, halvt britisk.



Bøker er ikke ferskvarer. De tåler gjenbruk. Biblioteket kan skaffe boka "Hvite tenner". Synes hennes debutarbeide er hennes beste bok så langt. Et greit sted å begynne. Her er min anmeldelse fra anno domini 2001

Zadie Smith har gjennom denne romandebuten ryddet seg plass blant de aller fremste av sin generasjons forfattere.  Først en lett misvisende kategorisering: Hun er halvt britisk og halvt jamaicansk, i følge den  norske omslagsteksten. Hva nå det enn måtte bety.  Hun vil uvegerlig bli nevnt i samme åndedrag som Hanif Kureishi (han med ”Bydelsbuddha”) og et par andre som puttes i båsen ”halvt britisk”. Det er en  pussig måte å omtale folk som er født i London på, men det er en talemåte som (med albuen) berører et viktig felt. Innvandrere.  Og deres barn, som blir omtalt med den ulogiske termen ”2. generasjons innvandrere”.  De er jo født og oppvokst der. Men altså stadig ”innvandrere”. I et land hvor de blir tålt, men aldri som om de var helt britisk. ”- men hvor kommer du egentlig fra?” 

Halvt britisk er de, oppvokst i et land foreldrene ofte omtaler som om det skulle være en filial av Sodoma. En gjensidig frastøtning – og en uvegerlig tilnærming, blanding, identifikasjon. Hvor går disse barna hen i dette århundre hvor det ikke finnes noen vei hjem, hvor sed og skikk og tenkemåte så raskt forandres.

Sånn, det var den innsnevrende, reduksjonistiske beskrivelsen. ”ja, men jeg er ikke så interessert i sånne problem-romaner om innvandrerbarn og hvit rasisme.”  Fint, da er kanskje dette boka for deg. Den er nemlig ikke slik. Det er ingen ”altså-bok” om rasisme, der forfatteren finner opp noen figurer som skal illustrere et moralsk poeng.  Hva Zadie Smith mener er ikke like godt å si bestandig, men som hun kan fortelle, hvilken rik og polyfon roman dette er! Den er fortalt med et godlynt-ironisk smil, med det store blikket som synes å ha sett så mye av denne verdens dårskap, men uten å bli gammel, kynisk og trett av det. Det er en ungdommelig vitalitet her som tilsvarer hennes unge alder, paret med en forbløffende modenhet som gjør at en sjekker billedteksten (”Zadie Smith (1975)”) en gang til.  

Dessuten, apropos modenhet, er hele romanen servert i en lake av intelligent, halvt britisk, humor. Det er altså ikke snakk om å brenne av noen kvikkheter her og der, snarere en bestemt måte å betrakte vår paradoksale verden på, en livsholdning.  Ikke så rart at noen av Englands mest lovende forfattere har bakgrunn i to ulike kulturer.  Det gir seg gjerne utslag i det sosiologene kaller ”den sent ankomnes friske blikk”.  En ser sitt eget miljø så tydelig fordi en også har sett andre miljø. 

Smiths roman er full av presise iaktagelser som slår imot deg som duggfriske aha-opplevelser. ”Det har jeg ikke tenkt på før, men akkurat slik er det ! ” – tenker du med en merkelig blanding av forbløffelse og gjenkjennelse.  Zadie Smith får oss ofte til å le. Kanskje fordi hun selv er ung og lykkelig - og vakker ! (usaklig sexistisk mannsgris-anmelder-kommentar). Eller kanskje like ofte fordi hun er klok og tilstrekkelig merket av livet til å vite at det blir ikke bedre av å gråte eller klage, alt du får er medynk, og ingen får det bedre av å være ynkelig.   

Smith synes å kjenne den aggressive fortvilelsen, det brennende ønsket om tilhørighet og smerten over å bli avvist, over å være en fremmed over alt - også hjemme. Hun må ha erfart dette, men hun er ikke blitt stående der, som et forstenet speilbilde av andres forakt.  Hun kan skildre de utroligste former for forstokkethet og kommunikasjonssvikt med en utvungen, ja kjærlig, innlevelse.  Med et slags smilende overblikk som likevel aldri virker nedlatende.  Kanskje fordi hun også selv har utforsket et par blindgater. 


”Ja, men hva handler denne romanen om, da? Hm, vanskelig spørsmål. Det er en slags slektskrønike. Et par blandede ekteskap og deres barn. Barnas oppvekst, deres skjebnesvangre møte med en hvit, liberal, vellykket og verdensfjern familie. De forskjelligste livssyn og karaktertrekk spiller seg ut mot hverandre. Persongalleriet er så brokete og handlingen har så mange tråder at skal vi si en normal forfatter ville ha rotet seg bort i det pratsomme og lettvint overfladiske. Men Smiths debut virker utrolig gjennomarbeidet, kompetent.  Fortellingen er spennende, den er også dyktig regissert mot sitt crescendo på slutten.  Men hva den handler om? Tja, oppvekst i England mot slutten av det 20.århundre.  Forsøk på å skaffe seg identitet, en tilhørighet til det en kan kalle sitt land og sitt eget liv. Det skulle være aktuelt for de fleste det, uansett etnisk bakgrunn.  Og ”Hvite tenner” synes å være et overbevisende eksempel på romanformens fortrinnlige evne til å formidle representativ historie gjennom personlige livshistorier. En klok bok av en klok forfatter. Merk deg navnet:  Zadie Smith. 

Roman, Aschehoug 2001
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen


       Ivar Bakke

         Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !