tirsdag 20. september 2011

Forvitret samtid.




Marit Eikemo har en lojalitet mot det forgjengelige. Det betyr ikke å vende seg bort fra samtiden, men å holde fast i den, før den blir borte. Det går jo så fort. Det er samtidsruiner hun beskriver. Teksten hennes griper tak, tar meg på en reise som gjør noe med meg. Som får meg til å minnes, bli sentimental, drømme meg bort. Men også bli våken og tilstede. Boka overskrider den sentimentale reisen, stevnemøtet med de glemte år. Når Eikemo biter seg merke i det forgjengelige, er det for å kunne lære om, kritisere og forstå sin egen samtid.  Egentlig er det noe ganske utrolig og fascinerende, det som har skjedd med oss og rundt oss, nettopp nå i de siste årene. Og den virkeligheten som nylig var så massivt og larmende tilstede – den tar alt nå til å forvitre. Skal da alt dette bare bli glemt? 

Eg kann ikkje tåle at folk forsvinn, at byar brenn ned, at minne blir borte. Det må komme noe nytt, det må være noe der. Om ikkje anna, må det vere setningar der.”

Det som gjør at vi frykter døden, er ikke i først og fremst angsten for at framtiden skal forsvinne, men at fortiden skal gjøre det, hevdet Milan Kundera. Det ligger atskillig skapende impuls i angsten for dette svarte hullet. Noe må da bli stående igjen, alt får ikke bare bli borte. Vi må sette spor.

Det smågeniale med denne vesle boka er mangfoldet i perspektiv og tema, poetisk holdt sammen i et fortettet, assosiasjonsrikt språk, ofte skinnende vakkert som et stykke rav. Det er stundom personlig, fabulerende omkring våre menneskelige grunnvilkår. Men også  konkret og analytisk, om aktuelle offentlige tema og steder som mange vet av. Eikemo skriver kritisk, men på en måte som virker ettertenksomt. Hun blir aldri insisterende eller sleivete. Hun skyr den billig, symboltunge  morgenandakt-prosaen, kor alt konkret bare blir redusert til en illustrasjon. Samtidig er noen av tekstene så komprimerte, så tunge av mening, og ordene like kresent utvalgt som i et dikt.



Det gjelder bl.a. det siste essayet om Solfonn, som var et av de første luksushotellene som ble laget for skiturister en gang på 50-talet. Et hotell som står til nedfalls og nå blir brukt som militært øvingslokale for urban krigføring. Forfatteren speiler allmenne trekk ved utviklinga i Norge gjennom et konkret eksempel. Hun lar oss samtidig ane litt av det mangfoldet av menneskelige erfaringer som har spilt seg ut mellom disse veggene. Stedet er en sted (et topos) i hennes eget liv, hun har vært ung her en gang.


Gjennom sin litterære klo blåser hun også liv og temperatur inn i ruinene til Odda Smelteverk. I Odda blir en nå ikke enig om hvorvidt en skal gjøre verdens største smelteovn om til et kulturminne, eller om en bare skal rive ned hele skiten. Bl.a. her tangerer Eikemo konflikten mellom det estetisk skolerte blikket og alminnelige folks smak. Hun formidler ambivalens, nyanser og respekt gjennom måten hun skriver om dette temaet på. Boka er en tankereise, og forfatteren er fascinerende ydmyk og selvstendig på en gang. Hun vet at hvor en står i ymse saker, ofte henger sammen med hvor en sitter i samfunnspyramiden. Kunnskapen om de ulike perspektivene gjør at hun reflekterer over sin egen rolle, ikke tar den for å være nøytral, eller tror hun kan tale på vegne av det store vi. Det gjør bare observasjonene skarpere, bedre egnet for et offentlig ordskifte. Eikemo vil forstå samfunnsfenomen, avstå fra privat pludder. Altså har hun også et reflektert og synlig forhold til sin egen stemme. Hun er kjenslevar og personlig, der det trengs. Og hun er en politisk interessert medborger. Men in a quiet mode. 



Et av de mest vellykkede essayene, ”Norway in a nutshell”, handler om det nedlagte asylmottaket i Luster i Sogn. Aldri har jeg sett et mer talende, treffende oppgjør med det norske vennlighetsregimet. Flyktningene kom dit fra Bosnia i 1992. De havnet ufrivillig i ødemarka, avskåret fra all deltaking i det nye landet de kom til. 

Skuldar eg å gjøre folk merksame på kor vakkert det er her? Nei, Vestlandet får greie seg sjølv. Det er flyktningane eg står i gjeld til.” 

De protesterte nemlig, ville komme til folk, og mange gode nordmenn var provoserte over deres manglende takknemlighet.     
  
Kva skal du gjøre då, når noen skadar deg med godheta si? Skal du be de skjerpe seg, skal du kjefte på de som mener det så godt? Ingenting er meir skamfullt enn å vere utakknemlig, best å ikkje seie noe, best å smile og takke. Slik får de gode makt. De kneblar kritikken med den gode viljen sin.”  

Eikemo kommer sent, men hun kommer godt til denne og nesten alle de andre stedene hun besøker på sin ferd. Det hun skriver om er vel verd å se og forstå, men det får sjeldent sin fortjente oppmerksomhet. Vi har saknet denne vesle boka, men nå er den her. Og nå vet du om den, du og.

Ivar Bakke 


Marit Eikemo: Samtidsruinar - Spartacus Forlag 2008



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !