lørdag 23. juli 2011

«Kampen for menneskeverdet - Livssynene i møte med fremmedhat og nasjonalisme.»

Av Hans Morten Haugen og Lars Gunnar Lingås (red.)
 

Denne boka kan du lese her 

Har kampen mot fremmedhat og nasjonalisme skapt en ny, felles plattform for Lutheranere, Katolikker, ortodokse Jøder og Human-etikere? En slags kjærlighetens toneskala som alle kan benytte. Som er universell, åpen for alle, og som dermed også danner en skarp front mot alle forsøk på utestengning av «de andre». En slags felles katekisme for ulike livssyn? Det kan jo virke som et temmelig halsbrekkende prosjekt. Denne boka avdekker i like stor grad forskjellene som den peker på en felles moralsk forpliktelse. Men det er ingen innvending mot bokas idé eller det ferdige produkt. 


Den første del er en presentasjon av den felles utfordring; den voksende fremmedfientlighet og økte oppslutning om høyreradikale bevegelser. Harald Ofstad åpner ballet med et slags resymé av sin bok «Vår forakt for svakhet». En undersøkelse av fascismens menneskesyn, og en kritisk gjennomgang av vår «normale» politiske tenkemåte og praksis. Denne ligger ofte nær opp til fascismens ekstrem-versjon av samme. Problemet med denne innfallsvinkelen ligger i dens uklarhet, mangelen på begrepsmessig avgrensning mellom fascisme og alt annet som er brutalt og egosentrisk. Utforskningen av gråtoner går på bekostning av klare konturer, fascismens særpreg. 

Bernt Hagtvet


Klarhet preger derimot Bernt Hagtvets framstilling av temaet «Demokrati og menneskeverd». Selv om en har lest mange av Hagtvets tidligere artikler om samme tema, innbyr denne poengterte artikkelen til både avklaring og fornyet refleksjon.

Tore Bjørgo, som bl.a. har skrevet den glimrende boka «Rasistisk vold i Europa», gir i sin artikkel en konkret, journalistisk oppdatering på dette området. Han tar for seg kampen om de nasjonale symbolene og de historiske forskjellene som gjør at f.eks norske rasister strever tyngre enn sine svenske kolleger med å selge innvandrer-hat og patriotisme som identiske størrelser. Landsforræderen Quisling og hans nasjonalistiske innvandringsfiender er tross alt ikke glemt. Derfor strever norske rasister med å forklare hatet mot innvandrere som en patriotisk plikt. Derfor blir det så viktig å kjøre fram rasistiske hjemmefront-menn når en skal selge dette oppkoket av gammelt tankegods. 


Hans Morten Haugens analyse av «Hvorfor høyreekstreme og nasjonalistiske verdier får økt oppslutning», klarlegger både brudd og kontinuitet overfor den klassiske nazismen. Det bidrar til økt språklig presisjon. Dessuten er det en innsiktsfull analyse av ny-nazismens potensiale i Europa. Målrettet vold mot anti-rasister er vel trolig den største påvirkningskanalen for en ideologi som nå har mistet sin appell hos borgerlige partier.


Bokas andre del lar de ulike livssyn reflektere over sitt forhold til menneskerettigheter. Etter to temmelig ha-stemte og offisiøse artikler fra den henholdsvis katolske og jødiske konfesjon, er det en svir å lese Inge Lønnings artikkel. Den har en kritisk og perspektivrik gjennomgang av Luthersk-kristen tradisjon og de trekk ved evangeliene som bidro til viktige humanistiske impulser. Impulser som senere ofte har kommet i konflikt med den historiske kirkes egen forståelse og praksis.

Hva sier så Human-etikerne ? Jeg vil fremheve Terje Emberland. Hans gjennomgang av fascismens livssyn, med vekt på dens anti-rasjonalistiske trekk, er interessant lesning. Fordi det kommer fra en human-etiker som setter den kritiske rasjonalitet som øverste instans, er den naturligvis kritisk til alle «alternative» livssyn. 

Karl Popper

Karl Poppers fyndord om at «Den som lærer at det ikke er fornuften, men kjærligheten som bør regjere, åpner veien for dem som regjerer ved hatet.» - er valgt som epigram. Samtidig drøftes fascismens tvetydighet på dette området; dens forening av vill mystikk og formåls-rasjonalitet, som jo gav den morderiske antisemittismen dens industrielle målestokk. Vi blir følgelig spart for et historieløst selvskryt på vegne av vitenskapen og fornuften. Det innbyr vårt århundre ikke til. 



Lars Gunnar Lingås henviser til nokså bleke størrelser når han vil begrunne den human-etiske posisjon. Det blir ikke mye rom for kritiske innvendinger heller. Eksempelvis er Sartres eksistensialisme nevnt. Sartre sa seg jo som bekjent enig med Dostojevskijs påstand om at «Når Gud er død, er alt tillatt.» - og mente at dette var vårt utgangspunkt og moralske ansvar. En viktig innvending til Sartres posisjon er hans «desisjonisme». Mennesket er hva det velger å være, virkeligheten er det opp til oss å definere. Gunnar Skirbekk har påpekt at dette i prinsippet lar seg forene med f.eks fascisme. Human-etikk har heldigvis ingen «rett lære», men blir derfor også et nokså uklart alternativ. Selv synes jeg det er oppmuntrende å merke en større evne til selvkritikk fra alle leire. Det lover godt for et fremtidig arbeidsfelleskap i kampen mot rasisme og aggressiv nasjonalisme. Rasismen utfordrer demokratiske kjerneverdier som er på alles lepper, men som få er villige til å risikere noe for å bevare.

        Ivar Bakke

       Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !