torsdag 30. juni 2011

Storbuska.




Ja du husker vel storbuska? Den lå midt mellom oss, eller egentlig litt nærmere deg. Men uansett, når du var forbi storbuska da var du berget. Sånn hadde vi det vel begge to tror jeg. Da kunne du se lyset heimefra, det kom nærmere for hvert skritt. Og da var du snart ute av skogen. Det var storbuska som vi var mest redd for når det var blitt kvelden og vi skulle gå heim. Den var enda skumlere enn å gå alene forbi transformatoren som stod og summet når det var kaldt og stilt. Med storbuska så var det skumlest når det blåste og det verken var måne eller stjerner til å lyse opp. Der hvor storbuska stod var det høge trær på begge sider av veien, så det virket enda mørkere der enn ellers, uansett hvor bekmørkt det var fra før. Og når ho mamma eller ho mor di skulle si at nå var det tid for å tusle heim, så merket de nok at vi grudde oss litt. Det er ikke så lett å være stor gutt når du er liten. “Du kan jo følge han til storbuska” kunne de si. Det var egentlig ei god løsning for begge tror jeg. Og ingen av dem hadde nevnt et ord om at vi var mørkredde.  

Storbuska hadde så fryktelig masse greiner som laget lyder. Sånne seljer kan jo ese ut i bredden som et enormt kjerr. Og noen stammer blir liggende nesten vannrett, og så spjæres de når greinene vokser seg for tunge. Det blir kompliserte brudd ut av sånt, og de gnisser mot hverandre når det blåser. Den oppflisete veden lager en lyd som vi hørte gjennom både vind og regn. Jeg ble voksen før jeg skjønte hva det var. Det er så mye som er skummelt før en riktig skjønner hva det er.    


Det passet forresten bra at du kom i dag. På post-operativ blir de fleste nokså spake, selv de mest pratesjuke er det lite lyd i. En blir vel nokså pusken etter en sånn operasjon, så det hadde blitt høvelig bomtur for deg. Og før operasjonen så skal en jo ikke ta mat til seg på evigheter, og da har nå i hvert fall jeg lett for å se mørkt på det. Så det var fint at du kom nå, før det bærer til. Du vet at på meg er det nå kjeften som sist konka ut, den putrer og går lenge etter at hjernen har tatt seg fem-minutt. Det er rart det der med blodsukker og hvordan man ser på verden. Sånn har det forresten vært med meg siden jeg var liten. Vi lekte jo helt til klokka var der og det var tid for å gå heim. Når jeg var kommet forbi storbuska og kunne se lysene fra fjøsen, da var det verste gjort. Men det kunne hendte at mamma ikke var ferdig å melke ennå. Og da var jeg så sulten og nedimella at det ble alt for lenge å vente hvis jeg skulle spise kveldsmat i lag med de andre. Så da var det bare å gå inn til ho bestemor, der kunne man få både tørre klær og nye stridsrasjoner etter en lang dag med intens leking. 




Ho bestemor levde til jeg var 13 tror jeg. Ho var husmannsdatter. Det har jeg visst fra jeg var liten, for vi ba ho ofte fortelle om sine gamledager da ho var lita. De fikk ikke lov å plukke annet en svinskrubb i utmarka til syltetøy, for tyttebæra var det bonden sjøl som eide. Nå var hun blitt pensjonist, og hun kunne knapt tro det var sant med all denne velstanden. “Man har det så bra at man skulle skjemmes”. Hun bakte hvetekake med rosiner og smurte alltid tykt med smør på, for det hadde hun råd til nå. Og i kommodeskuffen så lå det brukte papirposer fint brettet, for de var jo gode som nye. Bestemor ho smurte sirup på brødskiva til oss hvis vi ville ha det. Det var forresten magekreft hun døde av. Det skal visstnok ha vært mer vanlig med den sorten i hennes generasjon fordi folk flest stort sett bare spiste saltmat den gangen. Og stomp med sirup. Kanskje de ligger til slekta også. “En årsak ska nu dauen ha” husker jeg gammelt folk brukte å si. Men jeg hadde nå helst sett at... Men sånt kan man jo ikke velge seg.

Nei nå prater jeg meg helt bort. Det var det jeg skulle si, om det med å bli klar og utfarn, at når jeg først var kommet meg velt og vakkert heim, så ble alt så mye likere. Jeg så straks mer lyst på det, hadde helt glemt hva det var jeg hadde vært så redd for. Eller “umotig” som vi sa. Det er et godt ord forresten. Jeg hadde nettopp vært både redd og umotig. Og nå satt jeg hos ho bestemor og spiste brødskive med sirup og kjente varmen og den gode trøttheten sige på.
Det er jo i alle fall bare et spørsmål om minutter, uansett hva det er man skal igjennom. Så er det over. De skal trille meg inn nå. Det suser så rart, det summer. Er vi ved transformatoren nå? Prater jeg tull? Jo, men vent nå litt til. Snart er jeg på den andre siden av skogen. Sist jeg var heime stod bare husene der og stirret blindt fremfor seg ut i regnet og høstmørket. Det er ingen der lenger som venter på oss med tørre klær og mat. Ikke gå riktig ennå. Følg meg til storbuska.  
  
Ivar Bakke


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !