fredag 24. juni 2011

No longer there.



For mitt indre øye ser jeg et gulnet bilde: Det er i gangen, i det uferdige huset vårt. Pappa arbeider med trappegelenderet som gjennom årene skal forhindre at våre unger skader seg. Han er nesten ferdig, ligger på kne og vrir og vender på en liten trekloss som skal danne en avrundet overgang. Han har pusset den ferdig, skal bare spikre den fast i gulvet. Men han fomler litt med å legge klossen riktig vei. På vei til mitt eget snekkerarbeide stanser jeg opp et par sekunder og ser ned på ham. ”Sjå nu her”, sier jeg en anelse utålmodig i tonefallet, og legger klossen slik den skal ligge. Pappa ser opp på meg, smiler, og sier litt ertende: ”Du synes vel at det går tregt med meg?” Jeg husker ikke hvordan mitt benektende svar lød. Husker bare hvordan jeg skammet meg over en gest som ikke lot seg kalle tilbake av ord. ”Der Ton macht die Musik“, heter det på tysk. Jeg er nok ikke alltid like musikalsk i måten jeg snakker til andre på.  



Den gang var jeg først i tjueårene, og egentlig veldig og stolt over faren min. Han var en selvlært tusenkunstner med minimalt av formell utdannelse. Selvsagt skulle han være byggeleder når vi bygde nytt hus. Ifra råbygget stod på plass på den selvlagde grunnmuren, helt fram til den siste taklista var innfelt. Selvsagt kunne han det. Vi ungene var både stolte over og glade i faren vår, straks vi tenkte oss om. Men jeg syntes av og til han ikke viste mine utrolig mange ungdommelige anskuelser og vurderinger den fornødne respekt. Noen ganger synes jeg ytringene hans vitnet om mangel på nysgjerrig åpenhet. De kunne gi et inntrykk av matleihet, av å ha sett seg ferdig på verden, å ha konkludert. Og noen ganger gjentok han ting han hadde fortalt før. Han var ingen gudbenådet forteller, ikke spesielt slagferdig, dertil var han for omstendelig. Han kunne begynne å lete etter ordene, og jeg hadde verken tålmodighet eller pietet til å la være å falle ham i munnen med det jeg visste han forsøkte å si. Syntes jeg kjente hans verden utenat, dens grenser og begrensninger innbefattet. Den gang hadde jeg jo kjent ham i det jeg opplevde som en hel liten evighet, like lenge som min yngste datter nå har kjent meg. 

Men jeg var som sagt full av respekt, selv om det kanskje ikke alltid virket slik. Hans urokkelige sinnsro og langmodighet kunne nok provosere en sønn som i det stykket hadde landet et stykke vekk fra stammen. Selv var jeg ganske kjapp. Ikke bare rappkjefta og ”hastig”, som var det ordet bestemor brukte hvis jeg som liten unge ble for hissig. Jeg var også ganske rask i begripelsen. I alle fall hvis jeg sammenlikner meg med den jeg nå er, den som mine unger venter på mens jeg fomler med fjernkontrollen.  Og en del ting kunne jeg merke meg relativt godt den gang, ha parat. Og følgelig kunne jeg av og til synes at det gikk litt tregt med pappa. Det var nok riktig observert av ham, det lar seg ikke nekte for.

Det gikk bra med gelenderet og resten av huset. Ingen av våre unger slo seg fordervet i trappa, selv om det var nære på da en av dem tok turen ned med rullebilen og møtte veggen i trappeavsatsen. Ingen av de myke små barnekroppene skadde seg, selv om de som alle andre fikk sine sår og skrammer i livet. Rom etter rom ble innredet, etter hvert som tid og råd tillot det. Det siste snekkerarbeidet jeg gjorde var å utvide vårt lydstudio i kjelleren, slik at vi fikk bedre plass til trommesettet. Pappa kom og beundret det ferdige produkt, det første som jeg hadde gjort helt alene. Han sa det ble bra og at jeg hadde vært flink, mener jeg å huske.

Jeg vet ikke riktig om det var dekning for å si det. I alle fall viste det seg senere at jeg nok burde ha stemt limtredrageren enda tettere opp mot taket etter å ha fjernet en del av bæreveggen. Gulvet hadde fått et lite ”segg”. Man kan under spesielle lysforhold se en liten lysstripe langs gulvet mellom to soverom i etasjen over. Veggen følger ikke gulvet slik den skal. Det var takstmannen som gjorde meg oppmerksom på det, to år senere. 




Til den dag hadde ingen lagt merke til det. Og hun som skulle bli værende igjen alene i et taust stort hus som en gang hadde rommet alle fem, hun hadde sikkert andre ting å tenke på. For så vidt ble vel lydstudioet fint nok. En må fortsatt vite om for å legge merke til. En av de siste sangene jeg skulle komme til å spille inn der het ”No longer there”. Den ble spilt inn to dager etter min fars begravelse. Den handlet om ham og den kom til å handle om oss. Og om en uventet klar strime av lys som plutselig kan falle over tingene.

Ivar Bakke

 (Låta "No longer there" kan du lytte til her )