lørdag 4. juni 2011

Kjøkkenuret. av Wolfgang Borchert



Allerede langt borte kunne de se ham komme mot dem, for han hadde et påfallende ytre. Han hadde et aldeles gammelt ansikt, men ut fra måten han gikk på kunne man se at han bare var i tyveårene. Han satte seg med sitt gamle ansikt vendt mot de andre på benken. Og så viste han dem hva han bar med seg.

Det var kjøkkenuret vårt, sa han, og så i tur og orden på de som satt på benken i solskinnet. Ja, jeg fant det. Det ble igjen.

Han holdt et rundt, tallerkenhvitt kjøkkenur fram for seg og lot fingeren berøre de blåmalte tallene. Det er selvfølgelig verdiløst, la han til, unnskyldende, det skjønner jeg også. Og det er heller ikke spesielt vakkert. Det er som en tallerken, sånn med hvit lakk. Men de blåe tallene ser ganske stilige ut, synes jeg. Urviseren er selvfølgelig bare av blekk. Og nå går det ikke mer, heller. Nei. Innmaten er ødelagt, det er så. Men det ser ut som det alltid har gjort. Selv om det ikke går lengre. Han tastet forsiktig med fingrene langs urets runde kant. Og han sa stille: Og det er blitt igjen.

De som satt i solskinnet på benken så ikke på ham. En så på skoene sine og en dame så ned i barnevognen sin. Da sa en:
Du har vel mistet alt?
Ja, ja, sa han glad, - tenk dere: absolutt alt! Bare denne her er blitt til overs. Og han løftet igjen opp uret, som om de andre ennå ikke kjente til det.
Men det går jo ikke lengre, sa damen.
Nei, nei, det gjør det ikke. Ødelagt er det, det vet jeg godt. Men ellers er det akkurat som før – hvitt og blått. Og enda en gang viste han dem uret sitt. Og det beste, fortsatte han ivrig, har jeg ennå ikke nevnt for dere. Det beste kommer nå: Tenk dere, den ble stående på halv tre! Akkurat på halv tre, tenk dere!
Da ble huset deres sikker truffet klokka halv tre, sa mannen på benken, og skjøv fram en viktig underleppe. Det har jeg mer enn en gang hørt snakk om. Når bomben treffer, stanser urene. Det kommer av trykket.

Han så på kjøkkenuret sitt og ristet overlegent på hodet. Nei, min gode mann, der tar de feil. Det har ingen ting med bombene å gjøre. Dere må ikke alltid prate om bombene. Nei. Klokken halv tre var det noe ganske annet, dere vet det bare ikke. Det er nemlig hele vitsen, at den ble stående nettopp klokken halv tre. Og ikke kvart over fire eller klokka syv. Klokka halv tre kom jeg nemlig alltid hjem. Om natta, mener jeg. Nesten alltid klokka halv tre. Det er jo nettopp vitsen.

Han så på de andre, men de hadde vendt blikket bort fra ham. Han fant dem ikke. Så nikket han mot uret sitt: Da var jeg nemlig sulten, ikke sant. Og jeg gikk alltid rett inn i kjøkkenet. Da var klokken nesten alltid blitt halv tre. Og så, så kom nemlig moren min. Om jeg åpnet døren aldri så stille, hadde hun alltid hørt det. Og når jeg lette etter noe å spise i det mørke kjøkkenet, kom lyset plutselig på. Så stod hun der i ullkoften sin, og med et rødt sjal om seg. Og barføtt. Alltid barføtt. Og dessuten var kjøkkenet vårt flislagt. Og hun myste med små øyne, for lyset var alt for sterkt. For hun hadde allerede sovet. Det var jo natt.

Så sent igjen?, sa hun så. Noe mer sa hun aldri. Bare: Så sent igjen. Og så lagde hun i stand varm kveldsmat, og så på mens jeg spiste. Imens gnudde hun føttene mot hverandre, fordi flisene var så kalde. Hun tok aldri på seg sko om natten. Og hun satt hos meg til jeg var blitt mett. Og så hørte jeg at hun ryddet unna tallerkene , etter at jeg hadde slått av lyset på rommet mitt. Hver natt var det slik. Og for det meste alltid klokken halv tre. Det var helt selvsagt, syntes jeg, at hun skulle lage mat til meg klokken halv tre om natta. Jeg syntes det var helt naturlig. Hun gjorde det jo alltid. Og hun sa aldri mer enn: Så sent igjen. Men det sa hun hver gang. Og jeg tenkte, det kunne aldri ta slutt. Det var så selvsagt for meg. Det hadde jo alltid vært slik.

Stillheten på benken varte et åndedrett. Så sa han stille: Og nå?  Han så på de andre. Men han fant ikke blikket deres. Da sa han stille inn i kjøkkenurets blåhvite, runde ansikt: Nå, nå vet jeg at det var paradiset. Det sanne paradiset.

På benken var det ganske stille. Så spurte damen: Og familien din?
Han smilte forlegent mot dem: Å, de mener mine foreldre? Ja, de er borte, de også. Alt er borte. Alt, tenk dere det. Alt er borte. Han smilte forlegent mellom dem. Men de så ikke på ham. Da løftet han kjøkkenuret igjen og lo. Han lo: Bare dette her. Og det beste er jo at det ble stående akkurat klokken halv tre.  Så sa han ikke mer. Men han hadde et gammelt ansikt. Og mannen som satt ved siden av ham så på skoene sine. Men han så ikke skoene sine. Han tenkte stadig på ordet paradis.  

Oversatt av Ivar Bakke