søndag 29. mai 2011

Ingar Skredes bygdehelvete.



Forfatteren Ingar Skrede begikk i 1995 en roman som fikk anmeldere i aviser som Dagbladet og Morgenbladet til å ta bølgen av begeistring. Dagbladets anmelder fremhevet den som en modig bok og Morgenbladets Morten Abrahamsen  hevdet at "Bokens beskrivelser av fortiden er fascinernde lesning, Skrede skriver uhyre engasjert, og må ha hatt ufyselige opplevelser i bygde-Norge. Stikkene mot dens innbyggere er aldri preget av mobbing, derimot av et forsøk på å forklare hvorfor de er blitt slik som de er" og konkluderte slik: "Skulle noen gå med en drømmen med å flytte til et av landets utallige - fra utsiden - idylliske plasser, les denne bok, gråt en skvett - og glem det." På generell basis kan man altså si slikt, etter å ha avslørt hvordan idyllen egentlig tar seg ut for dem som ikke nøyer seg med overfladiske betraktninger, men er kritiske og går i dybden.



"For om boken er full av ballespark mot landets mindre steder, så virker beskrivelsene svært gjennomtenkte. Det forekommer ikke antydninger i retning av innavl og andre elementer som byfolk liker å påstå at disse dialekt-individene lider av, derimot en psykologisk gjennomgang av hvordan slike samfunn er oppbygd."
 
Nei skulle du sett gitt. De glemte det med innavlen. Skikkelig open minded og fordomsfri psykologisk dybdeboring hele veien altså. Slik skaper man dialog. Hvis en derimot selv har tilhørt dette Twin Peaks-landskapet av en idyll, som nå er blitt avslørt som det rene helvete for krenkede fruer, er det ingen udelt glede å bli "forklart" hvordan man er blitt som man er blitt. Det avføder vel omentrent samme følelsen som en muslimsk innvandrer ville fått hvis han eller hun skule lese forklaringer på hvorfor Groruddalen er blitt ubeboelig for skikkelige folk, samt "gjennomgang av hvordan slike samfunn er oppbygd" signert Siv Jensen. Men det er tydelig at Skrede i likhet med Jensen snakker på vegne av "vanvittig mange". Og da "må vi våge å ta debatten" som det gjerne heter, hvis en fører en debatt der en selv har monopol på å legge premissene. You can't win. Men jeg prøver nå likevel. Jeg vil røre litt ved premissene for den offentlige diskursen om disse rare folkene som bor der ute på landet.  

      
         Ingar Skrede: «Tverum»

Det finnes en stor og rik tradisjon for å vise hvilket helvete det er å bo i et trangt bygdesamfunn. Du vet der hvor småskårne engstelige moralister stirrer på deg bak gardinene og får glade og livsbejaende mennesker til å krympe seg av skam for ting de burde være stolte av. Denne genren har nå fått et nytt og oppdatert tilskudd av høy kvalitet. Til tross for sitt dystre budskap må boka være en gledelig begivenhet for alle dem som sang om å «gå på en asfalt som er kjedelig og grå», men som stort sett lot det bli med det.. Noen har vært litt plaget med et snev av dårlig samvittighet over sitt valg.Disse kan nå puste lettet ut. Det er ingenting å skamme seg over. Ingar Skrede står fram for å hjelpe andre: Jeg er fra byen og er stolt av det!
Dette lyder kanskje som selvfølgeligheter, alle så nær som Aina Edelmann vet jo hvor latterlig gammeldags det er å flytte ut til distriktene ? Joda, men Skrede går, dristig og radikal som han jo fortsatt er, et par skritt videre.

Han skildrer hvordan det er å bli inngiftet i en bygd. Hans romanfigur velger/blir tvunget inn i galskapen for å overleve. Hun kom, i likhet med mange andre, for å finne det gode livet. Hun trodde at bygdenorge representerte det ekte og autentiske som var i ferd med å gå tapt i den kalde og materialistiske byen, kort sagt den gamle jakten på den edle villmann og tapte uskyld. Nå svinger pendelen tilbake, uten at man revurderer sin illusjon om det tapte paradis. Det er ikke myten det er noe i veien med, det er lokalbefolkningen som ikke makter å leve opp til dette gudebildet. (Kaj Skagens «Himmelen vet ingenting» går i samme bane) Men når gikk det galt?






«Da mennene mistet sin evne til å la jord sildre mellom fingrene, vel vitende hvem de dyrket, skjedde ulykken.» 
Dette må forklares nærmere. De dyrket naturligvis «kvinnen». For de av leserne som ikke er oppdatert på moderne, korrekt mytologi, kan jeg røpe at «Blut und Boden» er byttet ut med «Blut und Mädchen». Ettersom kvinnen står for mesteparten av det gode her i verden, og bønder med fingre og jord i behold egentlig dyrker den livgivende jorden og kvinnen samtidig, er bonden «den største blant elskere». Da blir det naturligvis brutalt med overgangen til menn som «sier brum brum og går på diesel», rødmussete grunneiere med skyggelue som har «låven full av vedklyvere og snøfresere»- for å sitere noen av bokas geniforklarte svulstigheter. 




«Kjærlighetsdriften vår, båret inn i oss som et rop fra jorden, var det ingen mangel ved - vi hadde hørt riktig, bare reist feil.» «Ropet, som lignet en kallelse fra selve jorden, var virkelig nok, men vi feilet fullstendig da vi skulle lytte oss til hvor det kom fra. Vi hørte noe levende kvinnelig, og reiste til døende menn. Vi søkte noe mykt, og fant jern
Våre traktorimportører har mye å svare for. Mennene, d.v.s. de fastboende bøndene, er klin like og kan artsbestemmes ut fra sin treghet, kvinneangst og katastrofalt manglende evne til å synge synkoperte negro spirituals. Noen sier til og med «tjo-ho» ! Det svimler for tanken. Men denne norske utgaven av finsk fjernsynsteater har flere avsløringer på lur. 



Kvinnene er nemlig hakket verre. De er infame voktere av hverandres fornedrelse, inntørket i sin kjærlighetsevne og fast bestemt på å holde alle andre nede i samme mistrøstige tilværelse. Lenge ville ikke de innflyttede kvinnene se dette. Men Skrede henger bjellen på katta.

Hvis leseren har fått det inntrykk at dette er en dårlig skrevet bok, så må det korrigeres. Boka er godt skrevet. Det rabiate hatet er pakket inn i god prosa, snobbetheten og forakten fremstår som litterært nødvendige overlevelsesstrategier for en hårdt presset bykvinne med følsomt sinn. Dessuten er hun jo «gal», så eventuelle kritikere har jo naturligvis misforstått. Og det er jo en primitiv og foreldet litteraturkritikk, grensende til fascisme, som avkrever forfatterens korreks overfor romanfigurers utsagn, lærte vi under Bazarov-debatten.

Til det er det å si at om romanfiguren er schizofren, så er forfatteren helstøpt nok. I denne boka, som i følge Gyldendal er en innsiktsfull og skarp observasjon av hvordan det kan være for en tilflyttet bykvinne å havne i en norsk bygd - er tendensen klar som den reneste høstluft. Det skulle nok blitt rabalder hvis det hadde dreid seg om en skildring fra innvandrermiljø. Da kalles slikt for kolportering av fordommer og hat. Men med bøndene som skyteskive kan forfatteren ta det med ro. 


Dessuten tyder indignert protest, i følge den norske lommepsykologien, på at man føler seg truffet. Dette må være den ideelle julegave til Turid Birkeland og Tormod Jagland m/frender. Jagland forklarte jo oss at senterpartifolk ikke likte ham fordi han «visste for mye om bøndene». Etter denne boka vet han enda mer. Det må være leit å reise til bygds på grunn av kjærlighetslengsel og rop fra jorden selv. Skuffede beilere er ikke å spøke med. Vi som blir gjenstand for denne sangvinske pasjonen kan jo sitere et gammelt ordtak: Elsk meg lite, men elsk meg lenge.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !