tirsdag 3. mai 2011

I det siste har jeg tenkt med stor ømhet på min far.





I det siste har jeg tenkt med stor ømhet på min far. På de store hendene han hadde i enden av sine seige, tynne armer. På hvordan han gned nevene mot hverandre og blåste i de stive fingrene når han satte seg til orgelet. På de slitte ullvottene han hadde på seg når vi arbeidet ute og det var høst eller vinter. Hans generasjon hadde arbeidshender, de som ble igjen på bygdene. Og de hadde ullvotter, strikket av mødre og kjærester.

Jeg tenker på de litt lute skuldrene hans og måten han holdt hodet på, skrått mot vinden og regnet. En fikk gjøre det som måtte gjøres når det var tid for det. Kjeledressen som langsomt ble mørkere av væten, først ved skuldrene. Under varmet kofta som mamma hadde strikket. Hun strikket mange, og dette var arbeidskofta, den slitte. En kan kjenne den igjen på gamle bilder fra da de var nygifte.

Mye taus kunnskap og sikkert håndlag, mye improvisasjon og dugelighet. Den tålmodige bandasjeringen av en okse som har skadd foten, ei katte som ikke måtte skytes men kunne spjelkes, etter at dyrlegen hadde gitt opp. Eller tid for kaffe og røyk under nydyrkinga, men ingen fyrstikker. Skrudde en løs en plugg og holdt sneipen borttil kunne gråtraktoren tjene som fyrtøy. Skånet livs dristige hjerner skapte etterkrigstid, pløyde igjen tyskerbrakketomter og fjernet piggtråd, dyrket nytt land.  

Det ble et slags liv av det, ja en karriere etter gammel tids mål. Nådde lengre enn sin tuberkuløse far på mange måter. Pappa byttet bort hesten og fikk både råde over og råd til mangt som hans far ikke skjønte seg på. Når hjelpa er langt borte eller for dyr, da fikk en være selvhjulpen. Pappa tegnet nybygg og reparerte motorer. Fagbrev i livets harde skole. Men det som i dag imponerer meg mest er ikke yrket. Bonde har jeg selv vært på et vis. 



Det er drømmen han stjal seg til, midt i alt strevet; drømmen om et orgel.  En ekstra sesong på storsilda og mamma alene hjemme med unger og fjøs. Det er besøk av andre drømmere og lyden av orgelet utover natta, inn i søvnen. Det er fiolinen og staffeliet, de fag han fusket i og aldri fikk lære seg skikkelig. 




Det er blyanttegningen hans av sitt 15 år gamle ansikt, med trekk jeg i dag kan se igjen hos min egen sønn. Det gjør meg enda mer glad i dem begge, dobbelt rik og stolt.   

Men også vemodig og fremmed. Duger det jeg bruker tiden til, er det godt og gagnlig arbeid? Jeg er også en far, kan jeg se meg tilbake uten å slå blikket ned? Stundom kan det også bli en byrde, av godtfolk være født. Far fikk telefoner fra pårørende, om han kunne spille og holde andakt ved båren. Kan jeg si noen ord ved en båre? 

Jeg ser på mine egne hender, jeg kan ikke lenger folde dem. Trælene er borte nå, fingrene hviler rådløse over et tastatur. Hva skal de skrive av ord han aldri skal få lese?
                  



Når jeg skal sove ser jeg landskap og ansikter fra en verden vi begge en gang kjente. Ansikter vi begge fikk å holde kjær i dette korte livet. Jeg prøver å holde det fast, alt sammen. Men den nye dagen kommer med sitt bleke dagslys, slik snø som legger seg over blassgrønne strå og jordbrune plogfurer.                                                                                                                                                                                                                       .                                                                                            Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !