torsdag 21. april 2011

Før visste vi best. Nå vet vi bedre.

Frank Rossavik: “SV – Fra Kings Bay til Kongens bord”

I et hvert parti finnes det en viss prosent idioter, både blant velgere og valgte. Det spørs om ikke prosentandelen er ekstra stor i partiet SV. Min bruk av ordet idiot bør forstås i retning av det antikke Hellas opprinnelige betydning: En som ikke deltar i politikken. Eller i hvert fall ikke har noen interesse for politikkens grå hverdag av små avgjørelser, kompromisser, tilfeldigheter og personlige ambisjoner. 

Rent bortsett fra at folk flest ikke interesserer seg for politikk med mindre de føler at vitale verdier står på spill, finnes det en stor mengde idealister som forsåvidt er politisk engasjerte, men bare i politiske hjertesaker og lovede (u)land,  uten synderlig interesse for politikernes trauste hverdag av utredninger, komite-kompromisser og partistrategiske manøvrer i mørket.

Men det er til gjengjeld pressen så opptatt av at den ofte unnlater å løfte fram politiske visjoner og veivalg som vi som medborgere skal bli informert om og ta stilling til. I litt for stor grad blir kommentatorenes spalteplass brukt til nitid granskning av sjakring i korridorene og personvurderinger av de enkelte representantene. Det at en fokuserer på maktspillet fremfor innholdet gjør den politiske journalistikken nærsynt og visjonsløs – strategien og kampen om makten blir alt, hva den politiske makten kan brukes til, politikkens innhold, havner ofte i mørket utenfor medias prosjektørlys. Da fungerer journalistikken, tross sin kritiske agenda, som et forsvar for det bestående.                                                                                      


Rossaviks bok er journalistisk, “det vil si med vekten lagt på mennesker, konflikter og begivenheter mer enn på de store samfunnsendringene historikere har det med å si at alt er en konsekvens av.” Slik sett er den naturligvis uvurderlig som historisk aktstykke for historikere og andre som vil ha nøyaktig og etterrettelig gjengivelse av historiske hendelser, ispekket verdifulle vurderinger og personkarakteristikker om og av aktørene, dvs. partiets ledende sjikt. Hva med oss andre lesere som har en mer eller mindre klar forestilling om den typiske SV’er, - skjønner vi noe mer etter å ha pløyd oss gjennom 500 sider om partiets indre liv? Rossavik, som kjenner partiet fra innsiden, er svært tilbakeholdende med kultursosiologiske karakteristikker om SV’s primærvelgere, slike som Nils Fredrik Nielsens bok “Ekte 68’ere spiser ikke seipanetter” var så full av. Vi blir nøkternt informert om det vi kan vite sikkert: hva som statistisk sett er de største velgergruppene, gjengitt med informative grafer som er egnet til å begeistre noen ansatte i SSB og et par andre seriøse lesere. Men hvorfor var og er det så vidt få som stemmer på et parti som har så mange sympatisører i sak? Et slikt spørsmål er umulig å gi et sikkert svar på, men det gjør det ikke mindre viktig eller relevant for å forstå politikk. Men noen smuler gir forfatteren oss, bl.a. i kapitlet “Partiet og menneskene”.


Den idealtypiske SF-er på 60-tallet var mannlig industriarbeider, dagens SV-er er høyt utdannet kvinne med jobb i offentlig sektor. Kanskje har historikeren Nils Rune Langeland rett i at det er i denne gruppen angsten for frihetens risikable sider er størst og skepsisen til statlig intervensjon i det som tidligere var forstått som folks privatsfære er minst. Når samfunnet smuldrer som verdifellesskap kommer staten inn i stedet. SV vil ha begge deler - men er kritiske til EUs datalagrinsdirektiv. Rossavik avstår fra slike sveipende analyser, han forblir en pressemann som gjengir historiens sekundviser gjennom en rekke stillbilder i stort tempo, slik at vi ser en historisk utvikling som om det var en rask film på National Geographic. Det lar oss få vite en hel del detaljer, men leseren må i stor grad selv fylle inn fra andre kilder hva som motiverte de ulike aktørene. 
Gallup-målinger fra ulike måneder kunne ha vært viet mindre plass til fordel for større utdrag av aktørenes egne beskrivelser av hendelser.

Berge Furre 1976 Foto: Henrik Laurvik / NTB scanpix

Men på et punkt kastes det fram en spennende hypotese: Hvorfor var det stadig vekk slik som Berge Furre ved en anledning hevdet om partiet: “Er det usemje i SV, har vi ein sterk tradisjon for å dramatisera ho i fullt offentleg lys – gjerne i Dagbladet”. Rossavik antyder en forklaring: De som i begynnelsen valgte å flagge partiets standpunkter måtte tåle mye hets og motstand under den kalde krigen. Det var sterke og stridbare personligheter som gjerne satte retten til å si sin personlige overbevisning langt høyere enn hensynet til partilojalitet. 


Arbeiderpartiets Einar Førde (som Rossavik også har skrevet en god bok om) sa det omentrent slik: Politikk har alltid et element av taktikk over seg. De som ikke ønsker å ta det inn over seg har ikke noe i politikken å gjøre. 

For egen regning vil jeg tilføye: SV har i overkant mange politisk engasjerte mennesker som i henhold til Førdes definisjon ikke har noe i (parti-)politikken å gjøre, de som holder fanen høyt og uplettet for den gode sak, saken som ikke kan modereres uten at det oppstår moralsk dissonans, de som vanskelig kan se seg i speilet etter å ha tatt ansvaret for kompromissets bøyning bort fra den smale sti.  Hvis noen kritiserer SV's politikk eller regimer i andre land man solidariserer seg med/støtter ukritisk (stryk det som ikke passer) så vil de fleste indignert svare ved å henvise til sine egne edle hensikter. Denne brystnorske sinnelagsetikken er ikke spesielt analytisk anlagt. For det er jo mest en selv det handler om, virker det som, og ens engasjement for den gode sak. Rossavik belyser ikke hvorfor det er slik, men han gir en rekke eksempler på hvordan det arter seg å lede et parti av “evig opposisjonelle” inn i et regjeringssamarbeid. Jeg ville ha utdypet dette temaet, for jeg tror det er viktig for å forstå “SV-koden”. For dette er jo historieskrivning, og for å forstå historiske hendelser og aktører er det uomgjengelig nødvendig å forstå hvordan de tenker. Det er naturligvis ingen presis vitenskap, men uten slike innsikter i aktørenes forestillinger blir dere handlinger og prioriteringer fort ganske uforståelige, as time goes by. Boka gjør rede for ulike personers ulike posisjoner overfor spørsmålet om sosialdemokrati versus sosialisme – et evig stridstema i partiet. Men ettersom boka er som en makro-linse med konstant fokus på partiledelsen og bare i liten grad kaster små sideblikk på samtidens typiske forestillinger, vil den kanskje om noen år framstå som et næropptak av unødig merkelige mennesker fra en unødig fjern og svunnen tid. Det tas i liten grad noen skritt tilbake for å forsøke å se ting i en bredere samtidskontekst. For om det aldri kom til noen revolusjon her i landet, så har det jo likevel skjedd enorme forandringer i den perioden boka omhandler, forandringer som den praktiske partipolitikken mer avspeiler enn initierer. 



Å beskrive disse mentalitetsforandringene er høyst relevant for å forstå hvilke tanker som er mulige å tenke, rommet der det muliges kunst utspiller seg i. Og dessuten:hva var kult og hva var sært for unge folk som skulle velge mellom politiske identitetsmarkører. Hva slags buttons var det kult å gå med hvis en ikke skulle se teit ut? Våre politiske valg handler ofte like mye om vår personlige identitet, hvem vi er og absolutt ikke vil være, som hva vi tror er klok statsstyrelse. Kristin Halvorsen siteres på en ungdommelig ærlig uttalelse om at SU var for folk som var for fred og syntes høyrefolk var noen klyser. 

      
Jeg vil på egen hånd føye til et part friske generaliseringer til om SV og dets vesen som Rossavik klokelig avstår fra. (Men dåren styrter frem der engler nøler, som det heter). Partiets historie har jo mange trekk som kan virke ubegripelige for en ny og ganske pragmatisk og liberal generasjon. De kjenner lite til hvem motstanderne var, og hvilket illiberalt samfunn 68 vokste ut av. Det er så visst ikke bare SV som har stått for merkelige standpunkt opp gjennom tidene, men for tiden er det SV som må stå til rette for dem. Slikt veksler med de ideologiske konjunkturer.



I SV’s moralisme ligger partiets styrke og svakhet. Den utaktiske, modige dissens, å tale makten midt imot – det var idealet. Og de som våget å innta SF og senere SV’s standpunkter under den kalde krigen kunne med stor letthet skrive seg selv inn i denne ærerike tradisjonen. Kritikken av de praktiske forberedelsene til et folkemord av Russlands befolkning via vår omforente atom-strategi vakte raseri, det samme gjaldt kritikken av USA-imperialismen i Vietnam. Metodene som ble bruk mot kritikerne var ikke pene eller særskilt demokratiske. Jeg deler partiets skepsis til tesen om at det er bedre å være død enn rød, som var majoritetens konkrete alternativ hvis avskrekkingens politikk skulle bli satt på prøve. Denne delen av vår nye historie har ikke ennå blitt gjenstand for noen “Vergangenheitsbewältigung”, selv om den roper etter moralsk refleksjon. 


Men også SV har noen ting de ugjerne tenker over. Hvorfor er det så fryktelig viktig for mange SV’ere å for gudnys skyld ikke bli assosiert som medlemmer av et middelklasseparti med sosial samvittighet og stor tro på statlig styring. De fleste SVere er både i praktisk politikk og av overbevisning sosialdemokrater. Men de færreste vil ha det sittende på seg, mange omtaler seg selv heller som frihetlige sosialister, hva nå enn det måtte bety. I SV har anti-kommunister som lot et konsekvent engasjement for forfulgte også innbefatte realsosialismens ofre alltid støtt på motstand, enten i form av flakkende blikk og taushet, eller beskyldninger om å løpe fiendens ærende. Det har blitt bedre etter murens fall, men fortsatt er det tilstrekkelig mange over gjennomsnittlig utdannede SV’ere som har behøvd over gjennomsnittlig lang tid til å ferske tegninga hva angår sammenhengen mellom marxistisk ideologi og diktatorisk praksis – som ikke burde være vanskeligere å skjønne enn den mellom fascisme og diktatur. 


Erik Solheim ertet på seg mange SV’ere da han, stating the obvious, sa at det var større politisk forskjell mellom marxist-leninistene og SV enn det var mellom SV og Høyre. Slikt var og er det mange som ikke vil høre, og det handler trolig om egen identitet, og at det for mange ligger snublende nær å tenke at “høyrefolk er noen klyser”som man ikke må mene det samme som. Ottar Brox har beskrevet en ungradikal vane med å avgjøre politiske spørsmål ut fra en slags “lakmus-test” der det rødeste standpunktet var det beste.


Både parti og velgere i SV er ualminnelig tett befolket med personer som er mer komfortable med å flagge moralske identitetsmarkører og protokolltilførsler til verdens skjeve gang enn å utøve politisk makt og måtte ta ansvar for beslutninger. For de som ble valgt til å representere disse velgerne må det ha vært en pedagogisk utfordring å bevege seg mellom disse to nivåene av praktisk politikk og moralske avskyerklæringer. Rossaviks bok gir mange talende innsyn i hvilket slit det må ha vært for Kristin Halvorsens kvinner og menn å lose denne gjengen av rene og ranke inn i maktens korridorer. Men den gjensidige berøringsangsten er i ferd med å avta. SV er i ferd med å bli et “normalt”og stuerent parti, og det har fått gjennomslag for flere av sine hjertesaker. Forhåpentligvis vil det fortsatt kunne gi norsk politisk debatt et løft og et moralsk perspektiv utover den organiserte egeninteresse - hvis det ikke sovner av i den behagelige stuevarmen. Det politiske beslutningsmaskineri trenger en slik motivasjon og fornyelse – det er alltids nok av dem som søker en politisk karriere av ren egeninteresse og systemsmarthet. Det svekker folks interesse og respekt for politikk og er på lang sikt en fare for vårt demokrati. Rossaviks bok er en interessant innføring i hvordan det norske politiske system fungerer i praksis. Den må virke skrekkelig nøktern for livssynsberserker med store politiske visjoner. For oss andre, som er takknemlig over å ikke ha levd i interessante tider, er det gledelig å se i hvor stor grad vårt samfunn er preget av dialog mellom ulike grupper, ikke hat og forakt. Motsetningene er små, selv om meningene er delte. Ikke noe egnet sted for politiske opplevelsesturister. La oss beholde det slik, også i en ukjent fremtid hvis eneste sikre kjennetegn er at den vil bli annerledes.     

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !