mandag 11. april 2011

Bygdeutviklingsseminar.






”Det det gjelder om nå, er å melde seg på vinnerlaget!” sa konsulenten, og satte seg bedre til rette i sofagruppen. Den formelle delen av kurset  var over, nå gjenstod bare ”den sosiale biten”. Arne satte seg tungt til rette ved siden av oss. ”Jasså, så det er her vinnerlaget sitter”, sa han og smilte bredt til foredragsholderen. Denne ga uforstyrret på med sitt: ”Det det handler om er å ta tak i mulighetene. Bønder flest tenker alt for tradisjonelt. Tenk bare på hvor mange som er villig til å betale for å oppleve det særpregede miljøet som finnes rundt om. Dere har jo alt - natur, gammel byggeskikk, nær kontakt med levende dyr, - det er mange som er villig til å betale for å oppleve miljø og nisjeprodukter ned særpreg. Men bønder har ikke tatt tak i denne utfordringen, de tenker bare på å bevare gårsdagens situasjon.”  
 
Arne så litt spørrende på den innleide kapasiteteten. ”Så de gamle  forestillingene om en nasjonal ernæringspolitikk som omfatter flertallet skal vi forsøke å glemme, og i stedet satse på en spesialisert nisjeproduksjon for en kjøpesterk minoritet?”  
Foredragsholderen nikket. ”Ja, men en må se på helheten. Dere har jo en villmark utenfor stuedøra og kan levere et opplevelses-konsept som er unikt.
Og så den sauen dere kan produsere, - det er jo et helt spesielt produkt uten noe bruk av sprøytemidler.”
 
”Det har i alle fall jerven forstått å verdsette” mumlet Arne stille, han sluttet med sau for to år siden, da tapsraten kom opp i en tredjedel. ”Jeg har jo prøvd meg litt med turisme”, sa han høyt. ”Det synes som om det er mer penger i å selge folk fritid enn å produsere mat, du kan ha rett i det. Men å drive med turisme som attåtnæring er ikke lett, gårdsarbeid skal jo også gjøres i rett tid. Ingen av næringene lar seg drive med venstrehånda. En får velge.”  Konsulentens monolog fortsatte uforstyrret: ”Det er alt for mye jante og motvilje mot dem som tør å tenke nytt i bygdene. Men en må jo heller ikke glemme den kulturelle biten. En kan jo ikke vente at det skal komme nye kvinner til bygda så lenge mannfolka bare prater om traktorer og elgjakt. Og hvorfor satser ikke flere på økologisk produksjon, det er jo et produkt som virkelig selger!”  Jeg vet sånn omentrent hva Arne mener om global matforsyning og økologisk engsoleie,  og skottet spent bort på ham.
 
Arne smilte sitt bredeste smil.  ”Jo, men der har jeg et konsept på gang som er i tråd med det vi har lært på kurset i dag. Gården min ligger litt for langt fra byen til å kunne supplere dem med livsstilsrekvisitter. I stedet er jeg med i et integrert  behandlingsopplegg med vekt på lokale tradisjoner og dypøkologisk innsikt. Det dreier seg om integrering av individ med adferdsvansker og sviktende sosial trening. Vi har tatt inn grupper på fire som har hatt kurs i hvordan bønder kan finprate belevent med kvinner fra akademisk bakgrunn. Dessuten har vi hatt et prosjekt med hospitering av åndssvake, homofile… hester.” 

 
Konsulenten glippet med øynene og så usikkert bort på meg. ”Ja, Arne leide ut hytta til et seminar for prester”, stotret jeg. Men Arne var ikke til å stoppe: ”Nå har jeg inne en søknad om økologisk oppdrett av bygdedyr. Det forrige kurset, det om generelle, rasistiske forestillinger om bygdefolk gjennom to århundre, var en suksess. Trygve Hegnar var leid inn, han  prata som en Fossen, og etter det var det flere som solgte de små pekallbrukene sine til høystbydene. De lo så de nesten fikk Valebrokk på vei til banken med pengene. Og til neste år har vi tenkt å få hit en ekte indianer som skal fortelle litt fra livet i reservatet. Men mye av dette er på planleggingsstadiet ennå. Det gjelder å ta i bruk begge hjernehalvdelene. Men nå må jeg visst gå, før min bedre hjernehalvdel begynner å lure på hvor det blir av meg. Kyrne skal ha tradisjonskosten sin, så herrene får ha meg unnskyldt.” - sa Arne og reiste seg, mens vi andre satt og gapte som fisker på land.
Jeg nådde ham igjen på trappa. ”Skal si du ga den stakkars foredragsholderen fliingen”. ”Stakkars?” Arne spyttet ut ordet. ”Er det synd på folk som kan tjene gode penger på å snakke til oss som om vi var småunger om tema de selv ikke har den blekeste anelse om? Hadde du montert svada-filter på den fyren, så hadde det blitt stille, gitt.
 ”Ja, men det er da mye i det han sier” mente jeg. ”Javisst - en kunne jo f.eks fremmet tilsvarende generelle forestillinger om innvandrere, eksemplifisert dem med anekdoter fra det virkelige liv, og ende opp med et greit og klart oversiktsbilde av Oss og Dem. Sikkert ”mye i det”. Men hva skal en bruke slikt til ? Øke forståelsen, innsikten, løse problemer ? Bah.. Tenk hvordan det hadde gått med disse folka og deres karriere hvis de en gang hadde ytret seg tilsvarende om mørkhudete innvandrere som det de gjør om bønder? Men nå må jeg gå, vi får prates senere.” Jeg ble stående og se etter ham. Var det virkelig Arne, min langmodige nabo, som hadde fyrt seg opp til et slikt kaldblodig sinne. Han som ellers knapt sa et ord i en forsamling. En middelaldrende mann fra bygdene, uten formell kompetanse eller fancy preferanser. Jeg hadde visst undervurdert fyren. Det er så fort gjort å undervurdere folk.
 
Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Med ansiktet mot stjernene.


Beate Grimsrud: Å smyge forbi en øks


Det må være en kvalitet ved denne boka som etterlater et slikt ubehag. En urolig krypende følelse av ventende nederlag for hver ny side, en sterk ulyst ved tanken på å skulle få bekreftet sine bange anelser – og et engasjement overfor Lydia som jager en videre.  
Lydia har vært litt slurvete i valg av foreldre, som det heter. Hun vokser opp i en familie av et slag som pleier å pådra seg hevede øyenbryn fra omgivelsene. Forfatteren får dette fram gjennom stemmen til en lojal familiemedlem, et barn som er på vei ut av barndommen. Dette trykket av manglende stabilitet og trygghet tyter fram i teksten. Ikke som Lydias bebreidelser, men som bearbeidelse av ulike hendelser, måten hun sanser, beskriver og forklarer dem på. Og indirekte, gjennom hennes "vanskelige" oppførsel og uklare innskytelser.
Det er noe med fortellerperspektivet som indirekte sier så mye. Lydias familie blir ikke idyllisert og framhevet i forhold til en småborgerlig, uforstående omverden. Samtidig er den skildret med den selvfølgelige lojalitet og respekt som barn i det lengste har overfor sine nærmeste.
Men Lydias bearbeidelse av sine erfaringer er anstrengende, hennes forsøk på å holde verden sammen, være glad dem hun er prisgitt, de koster en uhyre viljeanspennelse. Og langsomt vokser et driv i henne til å komme seg opp og ut, smyge seg forbi denne øksen av dårlige odds som henger over dem alle. Hennes eldre søster har begynt å få denne avstanden til sin egen familie, hun vil vekk. Men hvem vet vel så nøyaktig hva det er en vil vekk fra i den alderen. Hva er det som er blitt egne verdier og lojaliteter, og hva har en vokst bort fra for godt.
Dette er en bok om uskyld, om vergeløse. Men også om ansvaret og alvoret, hva slags rom vi gir hverandre, hvor støl og forkrøplet et barn skal være når det omsider karrer seg opp på egne ben. Lydias mor tror det vil gå bra, Lydia er oppvakt og viljesterk, hun har toet i seg til å nå lenger. Det kan være. Vi følger henne bare et stykke, langt nok til å bli glad i henne – og dypt urolig for hvordan det skal gå videre. 




Språket må nevnes. Ei tenksom ungjentes språk, uten spor av overlevert finkultur, men med den poesi og egenart som det slår gnister av:
"Om dagen ligger himmelen over jorden, om natten trekkes den til side som et teppe og man kan se rett ut i verdensrommet.
[…]Det er noe leit med at i dag snart skal være for lenge siden. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det skal bli. Og når det er blitt slik, kan jeg ikke forestille meg hvordan det var. Jeg går med ansiktet mot verdensrommet."
Det hviler en tung visshet over denne boka, en visshet om ting som Lydia ennå ikke vet. Eller kanskje vil bli spart for? Kjærligheten tror alt, håper alt – så heter det. Og Lydia er skildret med kjærlighet, med den ømhet og fortvilelse en betrakter mennesker med som snart skal ut i krigen. Men det finnes håp, ennå er det mulig å smyge forbi en øks.
Ivar Bakke

             Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !