lørdag 2. april 2011

Hans Herbjørnsrud: "Blinddøra"

"I motsetning til faglitteraturen kan skjønnlitteraturen gjøre livskrisene anskuelige og rykke dem veldig nær" hevdet Hans Herbjørnsrud i en samtale med Alf van der Hagen .
"Litteraturen skal utfordre, den skal gjøre tilværelsen så mangestemt, så flertydig og så vanskelig som den faktisk er." 



Og vanskelig blir det jammen også å skulle beskrive novellesamlingen "Blinddøra" med et journalistisk hverdagsspråk som på noe vis kan yte den rettferdighet. Avisspråket krever et lettlest og klart ordvalg, en saklig entydighet. Det er generelt sett utilstrekkelig når det gjelder å beskrive virkeligheten - og etter å ha lest "Blinddøra" kjenner jeg meg aldeles vanhjulpen, målløs. Også fordi jeg er så sikker på å ha funnet en sjeldent god bok. Hvordan si slikt uten å havne i reklameskiltenes inflaterte og hese overbud, hvor den ene klisjéen slår den andre ihjel ? 


I alle fall: Det er noe ved denne teksten som rykker veldig nært, noe ved disse tre lange novellenes personer og deres livskriser som angår meg på en intens, urovekkende måte. Det er noe ved denne uvirkelige realismen som slår inn i det skjøre hverdagslivet på overflaten av tingene. Teksten er som såpe på vannet vi trår på med våre små innsektsføtter. Overflatens klare speilbilde av oss og verden blir ødelagt, vi synker gjennom og ned.

Tematisk er det egentlig ikke så originalt det Herbjørnsrud har drevet med. Han har beskrevet undergangskrefter, mennesker som ikke er herrer i eget hus, som blir overrumplet og overmannet av pasjoner de ikke forstår eller mestrer. Som kretser rundt forbrytelse og galskap. Jeg forsøker å se hvor dette forfatterskapet skiller lag med den ustyrtelige mengde av små sammenbruddsromaner; alle de "passe gale" romanfigurene som egentlig er sånn som oss. Når historien når sin slutt har vi muligens blitt litt dypere, vi vet enda litt mer om oss selv og vi synes vi kjenner forfatterens personer.

Men det er ikke noe terapeutisk forlarende ved Herbjørnsruds noveller, de går ikke opp. Det er en vill intensitet der, en gåtefull uhygge som varer ved. Som en nifs drøm som lenge etter at vi har våknet synes så skremmende virkelig. Vår psykologiske lommekalkulator får ingen ting til å stemme. Hvem er vi, hvem er disse figurene som han tegner opp for oss, hva er metafor, hva er naken realisme, hva er rene galskapen? 

Det er ganske mye av det siste, servert med en betvingende, uimotsigelig realisme og autoritet - til forskjell fra mye programatisk eksperimentell litteratur, hvor alle versjoner av virkeligheten er like gyldig. Men i "Blinddøra" er ingenting likegyldig. En leter som besatt etter mening og sammenheng, mens det sprelske språket vrir og bukter på seg som en glatt ål som er umulig å holde fast. Likevel henger teksten sammen, den virker sammenføyd som det mest raffinerte byggverk, hvor hver sten er nitid tilpasset sitt bestemte formål. For et filigransarbeid med å lete og sikte etter det nøyaktige og riktige ordet. Noen ganger må Herbjørnsrud skape dem selv, de strømmer mot deg med en klarhet og friskhet i uttrykket som får deg til å sanse verden. I novellen "Avtrykk" beskriver Martin sin Åshild slik:
"Åshild så på seg selv som en opplysningskvinne i det egyptiske landeplagemørke som vi nå virrer omkring i etter at århundret har nedrødmet og natten faller på."

Når hun skrur på lyset om kvelden i sitt spesielle hus av glass, da ble hun, sett utenfra,
"liksom smeltet inn i det harpiksgule lyset og kunne slik sett minne Martin om noe så sært som en forhistorisk kamelhårsfrue innesluttet og forsteinet i en medaljong av rav."


Tidvis er teksten muntert og sprelsk fabulerende, men oftest er det en urolig ettertenksomhet som preger personene. En kreativ melankoli, en innbitt vilje til å forstå - derfor denne tyngden og realismen som gjør at de overraskende kastene aldri bare blir uforpliktende lek med ord og assosiasjoner. Det er som om det er en gåte som det (også for leseren) blir tvingende nødvendig å løse. 

Leser en for annen gang, ser en hvordan forfatteren hele veien strør ut små frø av opplysninger som får oss til å følge fortellingen med nebbet begravet i boka - hypnotisert. Ser en seg tilbake, har en tilbakelagt en knudrete og lang vandring utenom allfarvei. Herbjørnsrud er virkelig noe for seg selv, han skriver bøker man husker og ikke riktig blir ferdige med. Er det ikke på tide å rydde plass for ham blant de forfatterne en absolutt bør lese, hvis en vil ha med seg noe av det viktigste som rører seg innenfor norsk skjønnlitteratur ? Åpne opp "Blinddøra" - den fører deg dit du aldri har vært før.
Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !