torsdag 31. mars 2011

Refleksjoner i møte med den tyske krigsgenerasjonen.


Otto Baus - forhenværende marinetelegrafist  


Nå er det ikke noen vei tilbake, vi er i Tyskland. Clive Aardaugh og jeg skal lage film, men av oss to er det jeg som liksom kan tysk, og hva skal jeg si? Otto Baus kjenner jeg litt fra før, fra 1994, da han gjorde sin sentimentale reise nordover til Steigen i Nordland. Marinesoldaten Baus var telegrafist der, ved kystfortet ’Batterie Dietl’. Nå er det blitt museum, men den gang var det noe av det mest moderne som Europa kunne framby, selve ”den nye tid”. Da kom den store verden syngende og marsjerende inn i ei bortgjemt lita bygd uten vei eller strøm. Moderne teknologi, bygging av infrastruktur, flere tusen soldater og krigsfanger fra fjerne land, enorme heisekraner, lyskastere og lastebiler som heldige smågutter kunne få sitte på med. Interessante tider, det må en vel kunne si. Og Otto Baus var telegrafist her, et lite hjul i det store maskineriet som skulle forhindre at Narvik igjen skulle kunne bli angrepet av engelske krigsskip. For det meste var det ikke stort her for en tysker å skrive hjem om. De få salvene som ble avfyrt med de store Adolf-kanonene var prøveskyting. 

Elles ble det ingen skuddveksling, ikke noe ”engaging the enemy”, ingen ”Feindberührung”. Otto og hans kamerater på Engeløya kom ikke i berøring med fienden, russerne stod lenger nord.
Men skyting av vergeløse russiske krigsfanger var ikke uvanlig. Utmagrede skikkelser som ikke maktet å reise seg etter en omgang pryl med geværkolbene. Der jeg kommer fra snakkes det om russefangen som snek seg inn i et naust for å stjele fisk som hang der. En vaktpost ser det, trekker sin tjenestepistol og går inn i naustet og skyter. Russeren faller over ende i en båt og blir liggende. De kunne se en soldat komme ut av naustet etterpå, en som med kald ro stikker pistolen tilbake i hylsteret og gliser fornøyd i retning av noen vantro norske sivilister. Som om det var en kråke han hadde skutt som skulle henges opp til skremsel. Nå kunne ordentlige folk få ha fisken sin i fred for frekke fugler. En nabo fortalte meg hvordan han som eide båten hadde holdt på i timevis for å få vekk blodet fra den døde russeren. Det var noe nytt og annerledes, det også. Ingen hadde vasket vekk annet enn fiskeblod fra båtbordene.           

                        
                
Jeg har lett for å spore av med mine dystre tanker. Disse hendelsene visste Otto ikke noe av der han satt i telegrafistbrakka si. En russefange hadde til og med vært med på å bygge den. ”Ein guter Mensch!” For meg var han ingen fiende, ingen russer, ingen fange, han var bare et menneske, forklarte Otto oss da han igjen stod på gamle tomter.
Jada. Peace and understanding. Men ikke akkurat gjeldende parole den gangen, når sant skal sies. Og nå står altså Otto der på perrongen. En gutteaktig smilende mann i kortbukse, 84 år gammel. Han tar imot meg og Clive som var vi nære venner han ikke har sett på alt for lenge. Otto er et godt menneske, tenker jeg. Ingen fiende, ingen tysker.. eller..vel. Men en trofast, lojal kar. Han sender julehilsninger og spør etter faren min. Men nå skal han altså bli tysker igjen, bli avhørt av meg som fange av en fortid vi nordmenn vokter over. En fortid som man under den kalde krigen aldri måtte glemme (utvalgte deler av), slik at også vi når det ble krevet ikke skulle nøle med å skyte på russiske rødegardister.
Så mangt flyr gjennom hodet mitt mens jeg går mot ham. Blir filmen vi lager nå enda et hinder for en ny generasjon som skal møte mennesker fra hele Europa, et møte der tillit og vennskap truer med bryte sammen under vekten av alt det fryktelige som har skjedd i århundret vi har lagt bak oss? Kanskje blir dokumentarfilmen kjøpt av ”gode nordmenn” som tror at vold og faenskap ikke ligger for oss norskinger. Mennesker som, i den grad de ser seg om i verden, ser seg om i rasende indignasjon eller vantro. 



Kanskje de tror at vårt eget historiske unntakstilfelle av trygghet og fred er det normale, og at grunnen til at andre har det annerledes er at ”de er ikke som oss”. Kanskje de blir styrket i troen på at ukritisk lojalitet eller likegyldighet overfor statlig vold er en slags spesiell defekt ved tyskere eller amerikanere. Kanskje de tror de er ”kritiske” når de møysommelig bokfører og samler gammel urett som om det var årgangsvin, når de ikke ”lar seg lure” av vennligheten fra en hyggelig turist eller ny nabo fra feilt land. Er det slike folk jeg skal gi vann på mølla når jeg viser fram Otto, en av de mange ”upolitiske”, ukritiske ungdommene av sin generasjon? ”Typisk tysk” tenker seerne kanskje, og er ”kritiske”. 

Men kjære folk. En kan da ikke gjøre et intervju om og med den forhenværende tyske okkupasjonsmakten og så bare snakke om midnattssol og snøen som falt for 60 år siden. Under forberedelsene til filmprosjektet kom jeg i kontakt med en annen kar som også var soldat her under krigen. En kunnskapsrik, velartikulert, vennlig mann som gjerne lot seg intervjue. Da han var blitt varm i trøya, forklarte han meg hvordan jødene kontrollerte de allierte. Tyskland hadde faktisk havnet i en krig ”påtvunget oss av den internasjonale jødedommen”. Takk til deg og Gute Nacht. Å være mikrofonstativ for nazismen er ikke min oppgave. 

Så vi tar heller Otto Baus, ”Otto Normalbürger”, som man kaller det tyske motstykket til Ola Nordmann. Otto er ingen anti-semitt eller fascist, snarere en vennlig mann som ikke interesserer seg synderlig for politikk og mener at det alltid bare er ”de der oppe” som vil ha krig. En bekvem floskel. Hvordan snakke med alle disse vennlige gamle folkene som i praksis var et lite hjul i drapsmaskineriet, og som fortsatt omtaler sitt bidrag som ”unsere Pflicht, unsere Dienst”, en plikt og en tjeneste til beste for fellesskapet. Kan de kanskje kaste lys over noe allment? 

Rester av tysk radar, Batterie Dietl, Engeløy, Steigen


Hvorfor kjenner så mange nordmenn seg så moralsk overlegne i møte med tyskere eller amerikanere? Vi som etter omforent, avtalt NATO-strategi forhåndsgodkjente at russiske millionbyer skulle utslettes med ”våre” atomvåpen dersom et russisk, konvensjonelt angrep ikke lot seg stoppe. Skulle noen av oss overleve noe slikt, kommer det kanskje en dag en ung spirrevipp og spør: ”Hvordan kunne du passivt lojalt delta i en slik forbrytelse mot det russiske folket, et slikt soleklart brudd på folkeretten, en slik aksept av masseterror mot sivile? Hvordan kunne dere i åpne, demokratiske samfunn bare la en slik forbrytelse bli planlagt i detalj?” Det er spørsmål som vil være like innlysende etter en atomkrig som de er utenkelige i dag. I dag er det vi som stiller spørsmålene, leder forhøret, vi som hadde slumpen å bli født inn på den rette siden av en verdenskrig vi ikke deltok i. 

Kan du ikke bare la denne gamle mannen i fred, tenker jeg, mens jeg går mot Otto Baus. Tyskeren, fienden, vennen, medmennesket.




Og Otto Baus forteller villig vekk. Om faren hans som stemte på kommunistene og ikke likte at Otto ble med i Hitler-Jugend og spilte fotball sammen med de andre guttene der. Om et tilfeldig kinobesøk som sådde en drøm i den unge mannen, propagandafilmen ’Vår marine’ som overbeviste ham om at å bli telegrafist i marinen, det måtte være tingen. Om den ørkesløse ventingen i arbeidsledighet og hvor glade han og kameratene ble over innkallingen sommeren 39. Endelig tok livet til. ”Hva visste vel vi om hva krig var, - hvorfra skulle vi kunne vite det?” De kjente seg trygge. De var unge, usårlige, eventyrlystne. Selv da Hamburg ble bombet valgte de å bli værende om bord i den vesle minesveiperen fremfor å gå ned i tilfluksrommet. ”Vi hadde jo også vårt antiluftskyts som vi plaffet løs med”. I den ene helgen ble nesten 40 000 sivile drept, uten at de militære anleggene tok nevneverdig skade. ”Har vi gått for langt?” undret Churchill i en lukket krets da han fikk se filmopptakene. Men ingen av kameratene snakket om krigsforbrytelser etter det Otto kan huske, det var krig og bombingen var ”ganz normal”. Og etter denne etter hvert så normale tragedien kom nye oppdrag, nye inntrykk, man tenkte ikke mer over det.


Vi blar videre i fotoalbumet hans. I 1940 kom han til Norge, til Oslo. ”Og Karl Johan ser jo nesten likedan ut nå som den gangen!”
For tyskere er ikke det ”ganz normal” med byer uberørt av krigens ødeleggelser. Så følger gamle bilder fra Steigen, fra ablegøyer og sketsjer på kultur-brakka. Ei brakke som senere ble ungdomshus i bygda. 




Der har vi batterisjefen som spiller trommer. ”En skulle ikke tro vi var med på noe så alvorlig som krig.” Otto peker på vennene sine og forteller om deres videre ferd gjennom livet. Mange holder kontakten, og de gjenlevende minnes de døde. Otto tenker over hvor heldig han har vært, den gang og senere, sammenliknet med mange andre i hans generasjon.  



Neste dag møter vi en gjeng veteraner fra marinen. De kommer sammen i et lite klubblokale en gang i uka. Hundrevis av dugnadstimer er lagt ned her, og lokalet er smykket med de forskjelligste ting. Riktig stilig, stort sett. Et skilpaddeskall henger i taket, og se der har vi selveste storadmiral Dönitz på veggen, gitt. Hm. Og et bilde av en sjømann som går ned mens han holder flagget høyt hevet. Det er fra 1. Verdenskrig forteller de oss, her sitter det visst tradisjoner i veggene. Har vi havnet i ”feil film” som tyskerne sier? Det selges hjemmelaget mat av ulikt slag, en mann tar fram trekkspillet, noen synger med; ”Seemann, lass das Träumen.”  Det hele er lett surrealistisk, som om vi er i en tidsmaskin. 


Alle er så vennlige, maten er nydelig, men jeg føler meg litt sjøsyk. Flere setter seg bort til bordet vårt, de forteller og forteller. Endelig noen som vil høre. En er særs ivrig, han er den yngste av dem, var bare 14 da krigen sluttet. Så gammel som min yngste datter, tenker jeg. Herregud. Plutselig får det sentimentale snakket om hvor ung en var den gangen en svimmel vekt av mening. Han forteller om en ung mor som mistet fatningen under et bombeangrep, en fresende lyskule på gata utenfor lager en strime av lys under døra i kjelleren de sitter i. Den unge moren som har opplevd flere bombenetter tror at lyset kommer fra en av disse fosforstavene som regnet ned over boligkvarterene, hun tror de skal brenne inne. Den gamle mannen blir atter 14-år og hører for sitt indre øre de hysteriske skrikene fra et voksent menneske i dødsangst. Marerittet blir levende igjen for ham, men i det minste sitter han sammen med en som vil høre.



Utsikt mot Bø fra Batterie Dietl 
 
En annen forteller inngående og nøktern om hvordan det var å være ubåtmannskap, den våpengrenen som hadde størst tap. Vi snakker om praksisen med å ikke lenger plukke opp overlevende fra fiendtlige skip fordi en selv kunne bli utsatt for angrep – en praksis som bredte seg på begge sider i sjøkrigen. Noen nevner et intervju med en gammel engelsk marinegast på TV. Fartøyet han var ombord på hadde senket et tysk skip, og ordren var å kun ta ombord de som oppga navn, tjenestenummer og skip. En tysk unggutt hadde kavet seg bort til dem, han blir dratt halvveis opp fra isvannet og spurt, og da gutten ikke får fram et ord slipper de ham uti igjen. Det fortvilte ansiktet til denne tyske jamnaldringen hadde plaget den engelske gasten i søvnløse netter etterpå. ”Men det var jo krig, og det var jo en ordre”, skynder tyskerne å forklare meg, den noe verdensfremmede, sentimentale ”junge Mann aus Norwegen” som ikke deler deres erfaringer og innstilling og synes å ha problemer med å svelge all denne disiplinerte fatalismen. Som om krig var et naturfenomen det er fullstendig malplassert å reflektere moralsk over.



De er alle glade for at de tapte krigen, og glade for å være blant de overlevende. De klandrer ingen, ikke engang de som bombet Dresden. De vet hva krig er, og er så takknemlige for at det nå er fred i Europa. Det sier de med overbevisning og ettertrykk, som om det var en viktig beskjed jeg må overbringe. Samtidig virker de stolte over det de selv ytte og holdt ut den gangen, lojale på en ”upolitisk” måte. Som om Nazi-Tyskland var et gammelt fotballag de heiet på, et lag som den gangen kom helt til finalen i verdensmesterskapet i krig.

Og en sier at han misunner oss nordmenn som fritt kan ære våre falne kamerater. Jeg kjenner meg bare sånn måtelig privilegert av den grunn. ”Hva hjelper vel utmerkelsene på den ukjente soldats grav de falne?” spurte Kurt Tucholsky i tidsskriftet ”Die Weltbühne” etter 1. Verdenskrig. Og han fortsatte: ”La den ukjente soldat leve, så kan vi ære ham”. Det gikk ikke slik. Stemmen til denne jødiske kosmopolitten druknet i et varmt, forenende nasjonalt stammeskrik, og det ble etter hvert mange navn å føre opp på nye minnetavler. Er det fascisme å holde med ”våre gutter” når en er tysk? I så fall var vel flertallet fascister den gangen, også de som nå sier at ”det var bra vi tapte krigen”. Selv den kjente anti-nazisten Heinrich Böll skrev i 1944 at ”vi vil seire fordi vi må seire!”. 

Den nasjonale gruppetilhørigheten og skjebnefellesskapet er et sterkt lim, den gang som nå. Men har vi tenkt over hva vår egen lojalitet kan la seg misbruke til? Er vi så mye mer våkne og kritiske medborgere enn det de var den gangen? Jeg tillater meg å tvile på det. Og jeg kjenner meg på en gang skremt over og på en vemodig måte i slekt med disse gamlingene som gjør krokete honnør fremfor en minnetavle over falne kamerater som de en gang delte sin ungdom og sine håp med. 

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !