Erling Fossens grand theory

Forekom det interessante debatter på norske nyhetsgrupper i gamledager? Tja – se her, i april 1997 utspant det seg en debatt på "no.general" mellom Erling Fossen (blå skrift) og Ivar Bakke, og jeg har samlet det viktigste av den her:  Først en lett synlig parentes: [From: Hegge, Per Egil Sent: Thursday, October 14, 1999 9:10 AM > Jeg vet jo at du kan skrive med snert. Men å se deg kjøre rundt med Erling Fossen blir omtrent som å la seg imponere av at Jens Weisspflog hopper stilrent i en 30-metersbakke. Ikke kan han (Fossen, altså) og/å-reglene heller. > per egil ]   Erling Fossen: "urban kultur er en avslappet, muligens intellektuell, holdning til massekultur. Urbanisme er læren om hvordan man skal akseptere og bejae forskjeller." "Jeg betrakter deg som en urban, lærd mann som tilfeldigvis roter i jorda. Forskjellen på Simmel og raseteoretikere (han var selv jøde) var at når bonden kommer til byen, må han også utvikle intellektet sitt for å overleve." [..] "I dag har en fra Oslo mer til felles med en fra Barcelona, eller Praha, enn en fra Hønefoss eller Trondheim. Globaliseringen fører til to forskjellige kulturer innenfor nasjonalstaten. En kultur som er urban og som er felles for hele verden og en som er knyttet til nasjonalstaten. Foreløpig er det bare Oslo som er så stor at den klarer å koble seg opp på det globale nettverket." Men det er en slags tråd i dette. La oss begynne her: Helt fra den tyske filosofen Kant og framover har det vært kapitalismens og til dels marxismens store tese at de som handler med hverandre kriger ikke. Historien etter Kant og Marx har jo grundig dementert en slik antagelse I alle fall reduser handel til en muligens nødvendig, men langt fra tilstrekkelig forutsetning for fred mellom stater. Kant var død under kommunismens massemyrderier og nazistisk industrielle tilintetgjørelse av uønskede folkegrupper. Både Marx, Kant og den norske filosof E.Fossen forutsetter i sin argumentasjon at maktpolitikere opptrer rasjonelt, dvs ikke kaster seg ut i totalt selvdestruktive prosjekt. Dette er stort sett helt riktig. (og en av grunnene til at den kalde krigen aldri ble varm) Men de gangene denne teorien ikke stemmer, kan det få utrolig vanvittige konsekvenser. Når millionhærer og hele industrielle potensialer blir rettet inn mot destruksjon av en innbilt eller reell trussel - da neglisjerer en hensyn til gamle, fredelige handelsforbindelser. Jeg deler altså ikke din system-begrunnede optimisme. Politikk er ikke et rasjonelt spill. Poenget mitt er veldig enkelt. Vi har gått fra en bipolær verdensorden til en global verdensorden. Altså har hverken USA eller Russland lenger noe innebygget incitament for å vise muskler. Da er det ev. gærninger som gjenstår. Enig, så langt - med mindre det oppstår en stor-russisk nasjonalisme. Den vil hente kraft fra den grimme formen for markedsliberallisme og opphevelsen av det statlige voldsmonopol som har kastet millioner ut fra ytterst små kår - til ren nød. De kan - i dagens relativt demokratiske Russland - få samme destabiliserende effekt som det deklasserte borgerskap fikk i Weimar-Tyskland, etter krakket i den vestlige kapitalismen. Men en gærning har ingen muligheter til å generere store støyen i dag så lenge enhver fiendtlig handling mot en annen territorialgrense vil bli møtt av verdenssamfunnet. Hva får deg til å tro på en slik kollektiv opptreden fra "Verdenssamfunnet" - som uten en felles (kommunistisk) fiende ikke er enige om noe som helst ?  I tillegg er verden blitt ekstremt tett sammenvevd. Enhver gærning vil bli røyka ut veldig fort. Internasjonaliseringen av økonomien er et faktum, ja, og dette har avgjort positive følger. The bad news - er at nasjonalstatene er blitt fratatt sine redskaper for å sivilisere kapitalismen. En stor del av verdenshandelen er basert på produkter hvis etterspørsel vil kollapse fra dag én - i tilfelle av en global, finansiell krise. At en slik krise vil komme i vår generasjon finner jeg sannsynlig. Politisk sett er den store forskjellen fra 1945-1975 -perioden til i dag, at man har tapt av syne hvor maktpåliggende det er å anvende politisk styring for å unngå 30-tallets mars i retning katastrofale ideologier. Le Pen, som er den verste vi har i dag, har holt på i 20 år og fremdeles har han ikke kommet lenger enn at han har borgermesteren i tre små byer. Hitler hadde langt midre oppslutning enn Le-Pen, inntil krakket i Wall Street, som molestrerte den tyske økonomien,og fikk en tredjedel av velgerskaren til å betrakte en liberal, kapitaslistisk og demokratisk statsform som totalt uegnet til å løse deres presserende problemer. Det samme kan godt skje i Russland. Når et lands økonomi bryter sammen er det gode konjunkturer for desperate skritt a la "vekk herfra, det er målet". Det er gjort flere bøker om det i moderne tid; bl.a argumenterer/viser Francis Fukuyama i End of History hvordan vestlige demokratier ikke har kriget mot hverandre etter 2. verdenskrig. Kriger vil i fremtiden hevder han være mellom land på hvert sitt nivå av denne sivilisasjonsstigen. Du tror på byer og urbanisering som en fredsskapende faktor i seg selv. Det finnes lite empiri som begrunner en slik optimisme. Men det er empiri (f.eks i urban world/global city, utgitt av David Clark) som viser hvordan kriger i dag utløses i distriktene, i territoriet der geriljakrigere kan skjule seg, der tilhørigheten til land er viktigere. Hvis det er mellomstatlige konflikter du snakker om, så er dette ganske enkelt feil. Hvis en derimot tar for seg borgerkriger, da er jeg med. I flere Latin-Amerikanske land opptrer geriljaen utenom de tradisjonelle maktsentra. Det har med rent strategiske overveielser å bestille, i tillegg til at herskersjiktet som regel befinner seg i byene. Å sette opp "tilhørigheten til land" som en slags grumsete, nasjonalistisk potensial for bruk av vold - det er nok et eksempel på de kommunikative maktstrategier som den herskende klasse benytter. (du kan jo din Marx: "De herskende tanker er de herskendes tanker") Krig er stort sett krig om land. Byborgeren skiller seg fra den rurale befolkningen ved at de har mindre tilhørighet til land. Dette er ganske barokk historieskrivning. Krig er stort sett kamp om makt, innflytelse, knapphetsgoder. De aller fleste kriger er initiert fra lands maktsentra. Disse er lokalisert i byene. Det har ingen ting med byborgere eller andres iboende tilbøyeligheter å gjøre. Du forsøker å utstyre folk i rurale strøk med artsegenskaper. Bortsett fra en viss trendy look mht. valg av hat-objekt, er jo dette bare en videreføring av arkaisk "Volkscharakter"-tenkning. Er det ikke en idé å redusere utbredelsen av herskende fordommer mellom grupper i stedet for å øke den ? Hvorfor ikke heller oppgi en slik søkt generallisering, du argumenterer forresten godt mot andre former for reduksjonisme i ditt essay om "ni skritt mot en moderne stat" - hvorfor her insistere på en slik primitiv typologisering? Jeg har diskutert denne teorien med Iver N. og på et seminar med Erik Solheim;Reiulf Steen m.fl. Da tok vi utgangspunkt i Ruanda/Zaire/Burundi-konflikten som skyldtes at nasjonalstatens grenser oppleves som kunstige og at stammetilhørigheten, territorialiteten, er mye sterkere. Til og med Erik Solheim måtte innrømme at denne krigen ikke kunne ha oppstått og vært ført i byene.. Det har du sikkert rett i, spørsmålet mitt er om det har noen verdi å utvikle en generell teori om årsakene til krig. Du argumenterer som om det hastet å få flest mulige mennesker til å flytte raskest mulig inn til byene, - som et fredsforebyggende tiltak. Denne teorien vaser seg fort inn i en rekke problemer - på samme måte som en evt. teori om det gode og fredelige liv på landet ville gjøre det - ettersom konfliktsentra og årsaker varierer så radikalt. På meg virker det som et akademisk ferniss over en primitiv fordom overfor bygdefolk. Det finnes da flere storbyer med væpnede konflikter som gjør livet farligere for folk flest enn i land med pågående territorielle konflikter - uten at jeg derved vil si noe om "byfolk"s generelle tilbøyeligheter. Til og med Erik Solheim måtte innrømme at denne krigen ikke kunne ha oppstått og vært ført i byene der man i større grad utvikler selvvalgte relasjoner. Tilsvarende er serberne som er/var den aggressive parten i krigen i det tidligere Jugoslavia væpnet med denne type blot und boden stammefellesskap. Enhver essensialisme og renhetstenkning vil havne i slike eksesser så snart de blir omgjort til politikk. Det er jeg enig i, i likhet med en rekke serbere fra by og land. Differensiering og individuell bedømmelse er det vesle en har å stille opp mot slike grove inndelinger, noe som virker temmelig skrøpelig i en tid med desperat jakt etter sosiale sammenhenger og identitet. Jakten etter "røtter" er først og fremst et urbant fenomen, først når en identitet og sammenheng er gått tapt starter "the invention of tradition". Det som synes vanskelig å forklare deg, er at et flertall av de faktiske innbyggerne i rurale strøk av landet ikke kjenner seg igjen eller føler seg hjemme i den smale kulturen som går for å være "bondsk". Denne identiteten er blitt pådyttet oss fra Lysaker-kretsen og videre fram til Lillehammer Olympiske Komite, - tvers gjennom urbane forestillinger og prosjekt, lansert av en urban elite med en generalstab av lærere og kulturkontor o.a. som reiser ut til bushen for å fortelle oss hvem vi er og hva vi skal være stolte av. Melbu-festivaler, Hamsun-dager etc. – det vrimler av urbane dyrkere av et "opprinnelig" liv og samfunn som er der, holder sine tungetaler, og drar hjem igjen. Dessuten har vi den lille flokk av selvbestaltede representanter for det ekte nordnorske o.a. barnslige tåpeligheter. Sjansen for at Oslo-folk skal kunne få øye på et alminnelig menneske under denne folkloristiske sminken er veldig liten. Det forutsetter en ualmindelig evne til å legge til side stereotypier. Krig er stort sett krig om land. Byborgeren skiller seg fra den rurale befolkningen ved at de har mindre tilhørighet til land. Vil det si at motstanden mot den tyske okkupasjonen var mindre i byene?  tesen min er at land med høy urbaniserinsgrad er mindre tilbøyelige til å starte kriger. Du kan stikke innom FNs hjemmesider og se at det faktisk er tilfelle. Her etablerer du en "en-til-en"-sammenheng. Mer urbanisert – mindre krigersk. Er det ikke en idé å titte på et par andre faktorer også, mens du er i gang ? Sånt som sammenfall med faktorer av typen; velstand, fordelig, demokrati, politiske tradisjoner etc. Det ville muligens ødelegge den kjære teorien, men trolig øke innsikten. Ta heller utgangspunkt i Simmel som objektivt forsøker å trekke opp et skille i lynnet mellom den instinktive landboeren og den intellektuelle byboeren. Ach soo.. - så det heter en lærd herre ved navn Simmel som hevder at byfolk er mer intellektuelle en landboeren. Et objektivt skille. Skal ikke forkludre denne antropologiske vitenskapen (med en stor og rik tradisjon i å måle pannevinkler o.a. påståtte særtrekk hos f.eks "ville" samer) med mine subjektive protester. Men som den intellektuelle verdensborger du er, har du sikkert lest "Herretenkerne" av Andre Glucksmann? Den tør anbefales, selv av en alfabetisert bondeknøl som meg. Du fortsetter å gi deg selv smigrende karakteristikker. Jeg betrakter deg som en urban, lærd mann som tilfeldigvis roter i jorda. Forskjellen på Simmel og raseteoretiskere (han var selv jøde) var at når bonden kommer til byen, må han også utvikle intellektet sitt for å overleve. Altså det er ingen ting som er genetisk gitt. Simmel snakker om to livsstiler, ikke to raser. Menneske kan selv velge mellom hvilken livsstil vedkommende foretrekker. Dette er funksjonell rasisme. Genetisk rasisme eksisterer omtrent ikke i dag, heller ikke hos de mest innvandrerfiendtlige gruppene. Du utstyrer bønder med sosiale artsegenskaper som de kan bli kvitt. På samme måte som en "hedensk villmann" kunne la seg døpe, kan bonden reise til byen, gå på Karl Johan, se på de komplekse og dypsindige signalene fra Freia-reklamen, og bli en intellektuell - i stedet for å basere seg på sitt autentiske lynne. Hvis du synes jeg anlegger en raljerende tone, så er det faktisk ikke min feil. Jeg kan ikke noe for at du velger å kolportere dette fordomsfulle våset. Du sier at jeg gir meg selv smigrende karakteristikker. Ja, den verdighet og selvrespekt jeg tilkjenner meg, får jeg ikke fra deg. Det jeg gjør, ved å stille opp min "urbane" bevissthet i relieff til dine utdelte artsegenskaper, er som å si som den iranske jenta sa i et debatt-program med Carl I. Hagen: "Ja, men jeg er jo en muslimsk innvandrer synes du jeg er en kriminell belastning for det norske samfunnet ?" [snip] Så du har altså mindre til felles med meg enn en f.eks en innbygger i Bombay? Interessant teori. Hva bygger du denne antagelsen på, hvilke trekk ved norske bygdefolk er det som får deg til å dra en slik vidtgående slutning? Ta en spøk da, gjøk. Jeg har referanser til 10 bøker som alle hevder dette, fordi globaliseringen lager et urbant nettverk mellom byer. Dette binder storbyene sammen, mens by og land innenfor samme nasjon skiller lag. Hvis tilstrekkelig mange får det for seg, blir det jo slik. Danner en en essensialistisk forestilling om hvordan rurale folk er og bestemmer seg for å støte ut elementer som nekter å flytte inn til byen ved å stigmatisere dem som potensielt krigerske, mindre intellektuelle etc. - så danner dette snart en sosial og politisk realitet på samme måte som rasistiske skillet mellom ulike etniske grupper i f.eks Oslo. Dette kan utføres av mennesker som betrakter seg selv som særdeles internasjonalt orientert, sofistikerte motstandere av rasisme og andre fordommer. De har referanser til bøker, de tilhører den snakkende klasse, og ingen som er redde for å dumme seg ut våger å antyde at de er både uvitende og fordomsfulle. Det er de, men de er det på områder som gir liten kulturell kapital, de hører ikke selv når de dummer seg ut, og det er bare plebsen som legger merke til det uansett. Å hetse bønder i dag er like enkelt som å sjikanere homofile på 70-tallet, hvor det meste av etablert akademisk ekspertise så på det som en patologisk tilstand. Men de politiske og ideologiske konjunkturer har det med å forandres. En dag vil man lese dagens herskende tanker på dette området som det de er: De herskendes tanker. Jeg blir litt svett av "herskende klasse"-begreper. Du må krype ut av 70-tallet. Du mistrives når noen påpeker at din posisjon er mer i tråd med alminnelige forestillinger hos de som for tiden har det retoriske hegemoni. Det får du leve med, det er faktisk a fact of the matter. Når det gjelder byer og land så er det nok å nevne den heltemodige kampen Sarajevo har ført nettopp mot etnisk renskning. Nok til hva da? Å danne en generell teori om urban anti-rasisme versus rural krigslyst? Har du aldri møtt såpass motstand i det innelukkede miljøet ditt at du har måttet argumentere overfor noen som har en annen oppfatning? I så fall må det litt mer intersubjektivt etterprøvbare argumenter til enn en sampler av urbane fordommer. Hvis det er "nok å nevne" Sarajevo for å stive opp en slik artslære, da er det på tide med en liten safari utenfor byen. Prøv å snakke med en av de ville, en face. [..] Det du kan dra ut av det er at det er vanskelig å trekke ting ut av en historisk kontekst. dette er relativismens første tese. Hitler er en historisk person som ikke uten videre kan oppstå fra de døde. Det samme gjelder Stalin. Javel, men da synes jeg ikke du skulle lage noen generelle teorier om årsaker til krig. I hvert fall hvis de ikke tåler konfrontasjon med den mildeste empiri. nå er det nesten så jeg blir sur. Mitt argument når noen sa at Stalintyper kan dukke opp idag, er at man må historisere historien. Stalintyper dukker bare ikke opp, hvis det ikke er et klima for det. Jeg har ikke generalisert noen historie, jeg snakker med utgangspunkt i dagens globale situasjon. Tja, jeg tror at man alltid, når en tar utgangspunkt i dagens situasjon, skal ha for øye at det eneste sikre er at den vil forandres. "The end of history" med dagens seirende samfunnssystem - det tror jeg ikke noe på. Derfor synes jeg det også er merkelig å etablere en generell teori med utgangspunkt i et vilkårlig valgt øyeblikk av historien. Ta heller utgangspunkt i Simmel som objektivt forsøker å trekke opp et skille i lynnet mellom den instinktive landboeren og den intellektuelle byboeren. bevissthet handler om å lage/skape forskjeller. For meg er det forskjell på en vestlending og en østlending; en svenske og en danske, en som bor på østkanten og en som bor på vestkanten. At det er forskjell på byborgere/distriktsboere tar jeg som en selvfølgelighet. Det er forskjell på negre og hvite også. Spørsmålet er om denne forskjellen skal gjøres til en essensiell atributt som en kan utlede generelle teorier om mentalitet ut fra. At forskjellig bakgrunn og erfaringer preger oss, det er trivielt. Spørsmålet er om det er fornuftig å aksentuere denne forskjellen som betydningsfull og relevant i alle sammenhenger. For tiden er det høyeste mote å etablere identiteter - hvilket i seg selv vitner om urbanisering. Verden er urbanisert - det er opp til enhver å velge sin kultur og skape sin identitet ut fra sine personlige preferanser. Noen gjør det fundamentalt for sin selvforståelse at de spiller gitar, eller at tippoldefaren var fisker, eller at man har levd i by siden Breton-Woods avtalen brøt sammen. Any colour you like. Du omtaler bygda som om vi levde i 1700-tallets stendersamfunn, uten sosial eller kulturell mobilitet. You're dead wrong. Men som jeg sa i min mail (noe jeg synes det er råttent at du ikke gidder å svare på privat, men vil heller ta utdrag og kverulere offentlig med) Bønder er interessante som mennesker. Jeg har ikke noe imot å gå på fylla med dem. Jada, til sitt bruk er de OK Du har et mindreverdighetskompleks jeg ikke skjønner. Du titulerer deg som bonde, jeg titulerer meg som urbanist. Altså definerer vi også forskjellig. Hva er problemet ditt; at du vil at jeg skal bli bonde? Jeg ser at du ikke skjønner hvordan din attityde virker, og når jeg velger å gå såvidt krast ut mot den, er det av to grunner: Den er veldig tidstypisk, og jeg tror det nytter å snakke til deg og andre. Fordommer kan mykes opp ved kontakt med "Den Andre". Men for å svare: Jeg titulerer meg kun som bonde i yrkessammenheng. Som gitarist er jeg ikke bonde først og fremst, ikke som bokanmelder heller. Når jeg skriver til min tyske mail-venn oppfatter han meg som norsk. See? Poenget er altså at vi aktiverer gruppetilhørighet ut fra ulike sammenhenger, og at en tilhørighet ikke er relevant i alle sammenhenger. Dette er det motsatte av essens-tenkningen, som i praksis oppfører seg som om det finnes en egen "kvinnelig", "arisk", "bondsk", "urban" "jødisk" tenkemåte og mentalitet. Ved å tro på slike forestillinger, aksentuerer man en bestemt erfaring eller trekk til å innfluere på nesten alle felter, og en bærer av et slikt stigma vil alltid bli møtt og konfrontert med dette. Når du titulerer deg som urbanist, signaliserer du mer enn at du er oppvokst og trives i en by. Du kommer med en ideologisk bekjennelse på linje med tittelen "pinsevenn" eller "høyremann". Bonde er for meg en yrkestittel. Punktum. Jeg vil ikke at du skal drive gård eller at byfolk skal se på sin livsform som mindreverdig. Jeg tror ikke på én versjon av det gode liv. Du gjør min yrkestittel om til et negativt stigma jeg kun kan bli kvitt ved å flytte til byen. Det er ikke særlig tolerant. […] Ja, men de som fortsatt er, og vil være bønder - hva med ditt syn på dem? Er vi fullverdige medlemmer av ditt samfunn? jeg er ikke interessert i nasjonalstaten; jeg er interessert i byen. Skal jeg drive med politikk aktivt skal det være i Oslo kommune. Altså behøver jeg ikke engang å tenke på dere bønder ute i distriktene. Skitt i Norge, leve Oslo ! Provinsialisme kalles slikt når det samme skjer der onkelen din bor. Blir jeg headhuntet til å drive med politikk på nasjonalstatnivå, vil jeg si at dere er fullverdige medlemmer av Norge. Selv om det fra et økonomisk synspunkt er for mange av dere. Jeg synes det tilkommer alle borgere å forsøke å se litt utenom sin egen krets, enten man blir headhuntet hit eller dit. Vi stammer alle fra små lokalsamfunn - enten vi har vokst opp på Ullern eller i Musken. Det alle bør forsøke er å overskride det lokale, selv om vi alle er situert i en eller annen sammenheng og identitet. Hvorfor på død og liv (ofte bokstavelig talt) bare aksentuere det som skiller oss? Ivar Bakke Globaliseringen gjør verdenskriger til en umulig tanke. De tette kommunikasjonsbåndene mellom stormaktene, og ikke minst innen finansverdenen, gjør det utenkelig at disse statene skulle gå til krig mot hverandre, skriver Normal Angell i boken "The Great Illusion". Den kom ut i 1913. Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !