Det er en kunst å forstå sin egen tid, komme overens med den, føle seg hjemme og gjøre den til sin egen. Anders Johansen karakteriserer sitt skrivearbeide som et slikt forsøk på å finne seg til rette. Men i jakten på en sammenhengende forståelse er han uvillig til å gå på akkord med kravet til frihet og fornuft.
"Jeg forsøker meg altså som intellektuell - og gir meg snart til å speide urolig etter utveier fra kynismen og leden. Jeg trenger ikke ha drevet det så langt før jeg oppdager at siste mulighet til å snu, ved hjelp av "positiv tenkning" og annen tro, for lengst er gått meg forbi. Jeg skulle så gjerne sagt "ja til livet", men jeg motsetter meg lobotomi. Hvordan skal jeg så kunne beholde mitt gode humør ?"
Såpass ambisiøst og samtidig lekende er tonefallet i denne tekstsamlingen. Forfatteren er medieviter av yrke, antropolog av utdannelse og filosof av temperament. Det avspeiler seg i valg av både tema og innfalsvinkel. Den essayistiske stilen med digresjoner og anekdoter er en nytelse og en utfordring. Det personlige draget ved teksten er en uvanlig leseropplevelse innenfor lærd sakprosa. Et tonefall av lekende alvor og indre nødvendighet som smitter over og gir meg følelsen av å ha lest noe viktig. Selv om teksten til tider er krevende, med henimot tysk setningsbygning og lange sitat, så er det en intensitet og entusiasme der som holder en fanget. Den muntlige og personlige skrivestilen - med innskutte bisetninger og lange assosiasjonsrekker, er omtrent slik som du og jeg ofte snakker med hverandre og som jeg her og nå gir et slags skriftlig eksempel på, - ja ikke akkurat sånn som vi snakker altså, men...- den er temmelig slitsom å lese, ikke sant ? Den personlige betroelsens sjanger, hvor forfatteren skriver om sin egen personlige tilknytning til et tema, blir ofte både anmassende og avsporende. Når denne boka likevel ikke framstår som privat eller kjedelig, må det skyldes en kvalitet ved den. Flere kritikere burde sette den på dagsordenen. Dette er et forsøk i den retning.
Forfatteren siterer Sartre, som hevdet at han ble filosof fordi han var dum, - dvs. ikke forstod det som var innlysende for de andre. Derfor måtte han tenke nærmere etter. Den som vil forstå sin livsverden har denne fremmedfølelsen som sitt utgangspunkt og fremste våpen. En antropologs viktigste egenskap er at han er "dum" - dvs. ikke inneforstått med det selvsagte. Anders Johansen anvender denne underliggjørelsen av det kjente og dagligdagse i sin bok. Og slik et lite barn stundom kan gi forbløffende presise beskrivelser på grunn av den sent ankomnes friske blikk - slik vender forfatteren seg mot det vi daglig omgås, mot våre massemedia. Resultatet er både morsomt og tankevekkende.
Hvordan unngå å bli et ekte åndsmenneske ?
Klagesangen over dagens journalistiske form og (mangel på) innhold er så alminnelig at den ofte selv blir til forslitte og intetsigende klisjeer. Etter å ha lyttet til Georg Johannesen og Dag Solstads jammer fra elfenbenstårnet, er det interessant å lese en forfatter som fortsatt har interesse for - og kunnskap om - moderne journalistikk.
Det er så altfor lett å vende ryggen mot sin egen samtid og alt det moderne og flimrende en ikke forstår. Jeg har selv vært en pasjonert avisleser i noen år og pleiet en levende interesse for politikk og samfunnsspørsmål ved å følge med i aviser og TV. Etterhvert oppstod det en fremmedfølelse overfor medienes måte å snakke på. Jeg begynte å lese bøker i stedet, for å spare tid, komme til poenget. Tittelen på Anders Johansens bok; "Gratie - og andre forsøk på å finne seg til rette i det moderne", fanget min interesse. Her er det kanskje en slags stuntmann som har holdt ut, tenker jeg. For meg er disse linjene er gjenkjennelseslitteratur:
"Jeg hadde fått inntrykk av at man ustanselig snakket i disse mediene, uten egentlig å få sagt noe som helst. Helt uten innhold var nok ikke denne strømmen av bilder og ord, men det var sjelden jeg kom over noe jeg ikke visste eller kjente så altfor godt fra før. Mest støtende var formen: Klisjeene som syntes å svelge unna all uregelmessighet i stoffet, den pinlige platthet i anstrengelsen for å tilføre personlighet, spontanitet og dramatikk. Man kommuniserte friskt på alle kanter: Jeg fant det likegyldig, ofte trettende; av og til følte jeg meg direkte forulempet. Jeg var for kategorisk, og visste det nok. Men jeg hadde mistet interessen."
Enkelte av Bokens forkjempere vil kanskje si seg fornøyd og hilse denne åndsfrende velkommen inn i de dannedes selskap. Der kan man trekke seg tilbake og nyte det sublime og kjente i fred og ro. Men Johansen er ikke deres mann, han vil ikke ha ro. Å skulle skjerme seg mot alt som er kjedelig, smakløst og uvesentlig er å unnvike det som virkelig gir motstand og friksjon, dvs. alt sant stimulerende, hevder han. Han blir urolig over sin egen voksende likegyldighet overfor det flertallet fyller sinn og tanke med. " Om dette fikk fortsette, ville jeg bli et ekte åndsmenneske. Hva i all verden skulle jeg gjøre ?" Altså forsøker han å forstå det som irriterer og kjeder. Hva er det ved dette flate og trivielle - hva betyr det, hva er det vi henter ut av det ? Hvis det ikke skyldes dumhet må det være en annen grunn til at så mange snakker og snakker uten å si noe.
Det er noe av dette forfatteren faktisk lykkes å vise frem! Han viser medias dramatarugi, spillets regler og logikk. Med en fruktbar bruk av Gregory Bateson viser han hvilke meningsrammer som skaper ytringer som isolert sett er temmelig barokke, hvis vi tar dem bokstavelig og alvorlig - dvs. misforstår dem. Johansen forklarer oss enkelte spilleregler som gjør spillet mer tilgjengelig. Samtidig tydeliggjør han spillets latterlig enkle mønster på en måte som burde få nyhetsredaksjoner til å satse på etterutdanning - eventuelt omskolering. I et radio- og TV-intervju er det ikke rom for nøling, presisering eller opplysninger "off the record" som journalisten kan bruke som anonyme sitat "fra informert hold". Intervjuobjektet må gardere seg mot egne utsagn: Sleivete, upresise og famlende ord er direkte skadelig for sak og karriere.
"Hvem kan, på sparket, svare uangripelig presist, på et hvilket som helst overraskende spørsmål ? Hva skal de stakkars menneskene gjøre ? Jeg vet hva jeg ville gjort: Med sikker mine og innøvde formuleringer ville jeg avvist enhver invitasjon til menings- eller informasjonsutveksling. "Totalvurdering", ville jeg sagt, "på det nåværende tidspunkt", "følge saken meget nøye". Slik er bakgrunnen for overenskomsten mellom intervjueren og hans objekt. De er i en håpløs situasjon begge to. Men de vet at de kan berge seg ut av den ved å late som om de svarer og spør."
Når en journalist fyrer løs mot et intervju-objekt og demonstrerer sin kritiske holdning ved å insinuere den mest ytterliggående og halvkriminelle forklaring på begivenhetene - da har motparten egentlig lett spill. "Nei slik henger det nok ikke sammen" svarer intervjuobjektene - hva ellers ? Og vi gir dem rett, ettersom ordene journalisten legger dem i munnen er så urimelige. Men dermed slipper de å beskrive eller ta offentlig stilling til de faktiske problemene som forårsaker journalistens intervju. Det kritikkverdige forblir ukommentert. En kan spille rollen mer eller mindre godt, men alle vet at det bare er et spill. Debatten og meningsutvekslingen foregår andre steder. Men kampen om seernes øyeblikks-sympati kan være avgjørende. Derfor blir slike intervju tillagt stor vekt, til tross for at informasjonsverdien oftest er minimal. Det kan synes som om mange journalister tror de er kritiske når de er uhøflige. En kritisk journalist er irriterende velinformert. Svært mange er bare irriterende. For mange journalister må Johansens glade vitenskap utgjøre en langt mer rammende kritikk enn de rituelle sørgehøytideligheter fra norske litterater over avisenes (les Dagbladets) forfall og tidens slette smak. "Gratie" tar journalistikkens estetikk på kornet, viser hva som skjer med innholdet når alle tema skal tilpasses et form-krav, som om de var krokete trær på vei gjennom et sagbruk.
Gå ikke glipp av den vanvittig spennende fortsettelsen her