onsdag 16. mars 2011

Er det mulig å kritisere media? Jeg tror ikke det.

Dahls forsvar mot kulturpessimismen
Hans Fredrik Dahl: ”Mediene og det moderne”  
Universitetsforlaget. 1995 
[for unge lesere: en gang var Dagbladet et av Norges viktigste debattorgan  - derfor måtte de tåle mye fornærmet sorgarbeid fra intellektuelle pga. avisens langt fremskredne skizofreni]

Egentlig...skulle jo dette være en bok om det som alle har en mening om. Forfatteren har de beste forutsetninger for sitt emne, han er tidligere kulturredaktør i Dagbladet, historiker med bl.a. NRK som spesiale, er for tiden professor i "medievitenskap" .
En bok om mediene og det moderne som gjennom syv kapitler tar oss med inn i massemedienes spennende verden. Tematisk og stilistisk er denne boka vanskelig å oppsummere. Noen bestselger blir den nok ikke. Sett fra en belærende folkeopplysers ståsted er enkelte kapitler henimot uleselige for folk flest. I andre kapitler ser vi litt av avisskribenten Dahls gode takter, hvor det faglig interessante lar seg forene med en tilgjengelig form. Åpningen er glimrende; en spenstig drøfting av begrepet "den moderne tid" . Så følger en støvdryssende og lærd forelesning om begrepet "modernitet"  innen humaniora - forskning. De lysner atter i neste kapittel, hvor mediehistorie formidles engasjerende og tankevekkende. Men kapitlet   er tynt, både i omfang og innhold, til tross for flere gode partier. Svakhetene springer en ikke i øynene, så her følger en litt omstendelig, omgående bevegelse :


Hans Fredrik Dahl har inntatt en rekke standpunkter i årenes løp. De som er gamle nok husker alt fra innviklede kronikker om marxistisk teori til deltagelse i opprop mot regjeringens landbrukspolitikk. Senere hen kom han til andre resultater....
Svært få har egentlig bebreidet Dahl dette. Generelt sagt taler det til folks fordel at de ikke stivner i sin ungdoms perspektiv på verden. Den gutteaktige professoren som nærmer seg 60 henfaller ikke til uforstående avvisning av sin samtid. Tvert imot ; i en viss grad er hans varemerke blitt en lett skadefro gjengivelse av hva andre (og av og til han selv) i sin tid mente om dette og hint. Så følger det gjerne et lidenskapsløst; "Dagens betrakter vil naturligvis måtte bedømme dette annerledes."
Mener mannen noe som helst selv lenger, av egen lidenskap og risiko ? Jo, faktisk, ved nærmere studium. I og for seg er det ingen mangel på friske synspunkt i hans bok, men også der fremstår selv den mest vilkårlige synsing som en nøktern oppsummering av historiske fakta. «.slik må vi se det i dag» skriver han. Må vi virkelig det ?
Dahl griser seg ikke til med noe som fremstår som privat engasjement eller moralske bjeff mot månen og verdens beskaffenhet. I mer enn ti år har han vert en av de fremste forsvarere av tabloidpressens praksis. For dette har han måttet tåle hugg og slag. Så kunne en kanskje tro at han i en bok som nettopp tematiserer medias utvikling ville benytte anledningen til å imøtegå noe av kritikken. Det kunne blitt en slags debatt av det. Men Dahl knuser mediakritikken, ikke ved å imøtegå den, men ved å oppsummere den. Størrelser som Skjervheim og Mehren må se seg brukt som eksempler på en generell historieløs kulturpessimisme, de havner i bås med Spenglers "Untergang des Abenlandes"  . Slik kan man omforme selv den mest velformulerte kritikk til et interessant historisk eksempel-materiale, og derfra gjenstår det bare å systematisere det med profesjonell distanse.   Det hele minner om en fysikklærer som klarlegger sitt fags lovmessigheter, og som vennlig men bestemt avviser elever som vil diskutere moral midt under forelesningen.
Hans Skjervheim har beskrevet denne måten å argumentere på som samtidsopportunistisk: Den historiske utviklingen skaper de nye medieformene. En nødvendig utvikling nytter det ikke å sette seg imot, det er i beste fall nostalgi. Men her er det at Dahl ikke skiller mellom det faktiske og det normative, mellom er og bør.
At for eksempel Dagbladet (helt tilfeldig valgt eksempel) har beveget seg i retning av en privatiserende, emosjonell vinkling på politikk og politikere er naturligvis en trend - men det er også et valg, foretatt av mennesker. Dahl innrømmer at den eldgamle nyhets-sjangeren privat sladder er blitt utvidet til å omfatte flere enn skuespillere og kongehus. Hvilke konsekvenser har det for muligheten til å bringe politiske spørsmål på dagsordenen når intimitets-tyranniet så til de grader fokuserer på politikeren i stedet for politikken, dvs.   sakene ? Hvilke reelle interessemotsetninger og viktige saksområder blir liggende i skyggen for et slikt perspektiv ?
Denne kritikken svarer ikke Dahl på, han bare legger den i arkivet over nostalgiske hulk og kulturpessimisme. Dahl later til å mene at det er fåfengt å skille mellom støy og informasjon. Dette er en svakhet ved bokas teoretiske nivå, forkledd nettopp som uaffektert vitenskapelighet. Slik må vi se det i dag. 
Men her er enda mer, som det heter. Bl.a. en drøfting av begrepet "offentlig gode" . Her sneies det også innom jordbruksoverføringene, som viser seg å være "et solid stykke næringsoverføring som med vekslende hell forsøkes omfortolket av bondenæringen som et forsvar for offentlige goder."  Hvorfor holder så ikke denne argumentasjonen ? - Jo, fordi næringsorganisasjonene ikke er enige seg imellom hva slags offentlig gode det gjelder. (matvareproduksjon, beredskap, miljø, bosetting)
At det finnes flere gode grunner til å opprettholde norsk matvareproduksjon er altså i Dahls hode er argument mot jordbruksoverføringene. Drep meg konge, men ikke med grøt ! Står det virkelig så dårlig til med vilkårene for offentlig argumentasjon , er det ikke plass til mer enn ett argument ? Når så mye plass er tatt med for kritikk vil den uskyldig forbipasserende leser kanskje oppfatte dette som et slakt. Det vil være en misforståelse. Kanskje er det en autodidakts overdrevne respekt for formell dannelse, kanskje betrakter toppene innenfor norsk intelligentsia sine egne og andres synspunkt like respektløst som vi andre skummer leserbrevspaltene. Men jeg blir stadig vekk overrasket over å oppdage private kjepphester eller lite underbygde postulat midt inne i en akademisk fremstilling. I slike fremstillinger er "jeg synes"  en obskøn vending, men det er faktisk nettopp det som foregår, bak alle upersonlige vendinger. Og Dahls synspunkter på dette og hint er det mye av, den stødige og stringente saksfremstillingen er krydret med en rekke interessante og morsomme avsporinger. Det er slikt som gir et slags personlig fingeravtrykk, midt i den noe leksikalske prosastilen som fra tid til annen truer med å få oss til å stirre matt ut av vinduet. Politikk, historie, litteraturens rolle, det er for det meste spennende og perspektivrikt presentert. Om dette skulle jeg ha sagt mye bra, men siden denne bokomtalen skal konkurrere med ørten andre forsøk på å fange din oppmerksomhet i dag, er den egentlig allerede for lang. Det bare er sånn.Slik må vi se det i dag.
Ivar Bakke

Du kan lese mer om Hans Fredrik Dahl her og her.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !