søndag 13. mars 2011

Richard Sennett: "Intimitetstyranniet"

Cappelens Upopulære Skrifter 1994
 
Det med å ha flere tanker i hodet på en gang er ikke så enkelt som en skulle tro. Det ene perspektivet skygger ofte for det andre. Her har vi gjennom årtier baktalt den uekte, formelle og stive borgerligheten. Dette forhyklede sosiale skuespill uten ekte følelser er blitt vedvarende latterliggjort av store og ikke minst små forfattere, pedagoger og terapeuter. Journalister og filmteam har trengt bak maktens masker, til "mennesket bak politikeren". Hvilken demokratisk revolusjon har ikke foregått på noen tiår! Tenk f.eks på hvordan leger og sykepleiere har forandret væremåte overfor pasienter. Men det stopper ikke der, det er ikke bare samfunnets topper som er blitt alminneliggjort. Alenemødre, tyskerunger, homofile, trafikkofre, alkoholikere og andre "står fram for å hjelpe andre", de opptrer villig vekk i media for å "gi ansikt" til ymse fenomen. Det som griper følelsesmessig er ekte og virkelig. Skjer det en ulykke, skal hele landet føle sorg, som var vi nære pårende. Skal vi gidde å følge med, må vi føle med.
Men så er det disse intellektuelle, da, som aldri blir helt fornøyde. En av dem heter Richard Sennet. Sennet hevder at demokratiet er truet hvis en går i surr med rekkefølgen. Det er viktigere å avdekke konsekvensene av politikken som skjuler seg bak en hyggelig eller usympatisk politiker - enn mennesket bak politikeren. Gode intensjoner er et spinkelt grunnlag for bedømmelse av politikk. Arthur Koestler hevdet at han heller vil bo i et land ledet av et korrupt familie-dynasti enn under en hersker som ønsket å virkeliggjøre himmelen på jorden.
Mitt uregjerlige hode kom til å tenke på Kåre Willochs lederstil kontra Gros, som opplevde at et parti-landsmøtes opposisjon smeltet som voks da hun i en ekte og følelsesladet redegjørelse varslet sin avgang som partileder. Den usaklige og ondsinnede assosiasjonen oppstod da jeg leste følgende: "Du kan føle en politikers affekter, men de fremtidige konsekvensene av hans politikk kan du ikke føle direkte på samme måte. Når en tilknappet og selvrettferdig skurk blir avløst i sin stilling av et varmt og vennlig menneske som er like konservativt, må en frigjøre seg fra det umiddelbare inntrykket og spørre om tingene virkelig har endret seg på noen avgjørende måte."
               I dagens samfunn, med voksende klasseforskjeller og minkende tro på politikk som redskap for påvirkning av "utviklingen", er det et stort marked for "ressentiment"-politikere. Ressentiment er et akademisk dialektord for det avmektige raseri mange føler overfor the establishment, de fine og privilegerte. Sinnet er rettet mot de privilegerte; ikke mot privilegiene i seg selv. Det ligger ingen system-kritikk bak. Snarere en konspirasjonsteori, hvor de fine og dannede degger for snyltere og latsabber, mens vi som er skikkelige arbeidsfolk ikke kommer opp og fram. Den som kan stirre rett inn i kamera, være moralsk fortørnet og krenket på vegne av "skikkelige, alminnelige mennesker", er garantert sendetid.
Det tyranniske ved dette består i at vi kun benytter en målestokk; den psykologiske. Ofte er et angrep på utgrupper og konsekvenser av det system en ikke drømmer om å forandre mer vellykket enn systemkritikk. En logisk argumentasjon for et politisk alternativ til tingenes tilstand ("virkelighetens verden"), forutsetter bruk av hypoteser, konsekvens-analyser o.a. som en ikke umiddelbart gjenkjenner fra egen erfaring. Det dypt følte er mer ekte og virkelig - og følgelig sannere enn det klart tenkte. Følelsenes primat foran forstanden har flere sider.
Den urbane skikk med høflighetsfraser og formelle prosedyrer muliggjør omgang og samhandling med folk en ikke er intimt tilknyttet. Når intimitets-idealet blir et krav, kan samfunnet oppflises i små lukkede rom. Finn din ghetto og føl deg hjemme. Dess sterkere følelsene aksentueres, dess vanskeligere blir samhandlingen med De Andre som ikke føler det riktig på samme måten. Det kan bety slutten på den offentlige kulturen, i ordets opprinnelige forstand.
Dette er i sterkt forkortet utgave bokas hovedbudskap, og det er vel og bra, slik jeg ser det. Men sakprosaens krav til form er ikke mindre streng enn sonettens. Og her er jeg mer forbeholden. For å uttrykke seg som en statsråd: "Jeg føler vel helt klart at..." forfatteren til tider er upresis og uklar mht den sammenheng han anvender sine teorier på - med den følge at de delvis henger i løse lufta. Det er mulig at både Jon Hellesnes, Stein Mehren og Trond Berg Eriksen har stjålet mye av sin visdom fra Sennets bok, som kom på engelsk i 1977, men de er i alle fall langt bedre prosaister, de lykkes bedre som formidlere. Sennetts prosa er tyngre, - ikke nødvendigvis fordi tankebygningene er mer raffinerte. Men for all del - det gjenstår flere innsikter til ettertanke og motsigelse for dem som leser de knappe 150 sidene.[som du kan lese her ]
Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !