Victor Klemperer: „Ich will Zeugnis ablegen bis zum letzten“
Aufbau Verlag 1995
(alle oversettelser fra tysk ved forfatteren)
Jeg vil forsøke å forklare hvorfor jeg har viet så mye tid og oppmerksomhet til en professors dagboksopptegnelser fra sitt dagligliv gjennom 12 år. Professoren underviste i romersk kultur og hadde fransk litteratur som spesiale, men dette gir seg bare få utslag i teksten; spredte henvisninger til bøker han arbeider med og noen franske vendinger som (heldigvis) blir oversatt. Victor Klemperer heter han, denne professoren, og er gift med Eva, en tidligere pianistinne. Victor mister sitt arbeide ganske tidlig i fortellingen. Mange av de 1600 sidene handler om dagliglivets fortredeligheter, strevet med å bygge seg et hus, lære seg å kjøre bil, skaffe seg mat og klær. Han skriver sitt liv, kan man si, og sine iakttagelser av skiftende holdninger i samfunnet rundt ham. Hvorfor er dette så besettende interessant og så dypt rørende som menneskelig dokument?
Det bør nevnes, selv om Klemperer under normale omstendigheter hadde funnet det uinteressant: Klemperer er av jødisk herkomst. Han er religiøst indifferent og fremmed overfor den mosaiske religion. Men Victor Klemperer lever altså ikke under "normale" omstendigheter; hans dagbøker er nedtegnet i Dresden i Tyskland i perioden 1933-45. De har overlevet rassiaer og bomberegn. De er blitt møysommelig dechiffrert og renskrevet – et arbeide som har tatt flere år. De foreligger nå under tittelen Ich will Zeugnis ablegen bis zum letzten. Tittelen er et sitat fra dagboken, en konklusjon på Victors overveielser omkring den livsfare notatene representerer for ham selv og hans nærmeste. Forfatteren trosser alle sine anfektelser: Jeg vil avlegge mitt vitnespyrd til siste slutt. Victor var gift med en "arisk" kvinne. Derfor overlevde han, derfor kan vi lese disse dagboksnotatene.
Boken har fått stor og vedvarende oppmerksomhet i Tyskland. Den har solgt i store opplag, til tross for at den er både dyr og voluminøs. Gjennom et par år har Walter Nowojskij, som har bearbeidet og utgitt dagbøkene, reist rundt og holdt foredrag i alle mulige slags fora. Det skal lages film av bøkene, forlagsrettighetene til den engelske oversettelsen ble solgt til den hittil høyeste sum som er blitt tilbudt for en tysk bok. Nowojskij fortalte meg at han (som Jostein Gaarder, under utgivelsen av Sofies Verden) var glad og overrasket over å ha funnet et forlag som ut fra kulturell forpliktelse ville utgi en bok de etter alle solemerker ville tape penger på. Han hadde i flere år jobbet med å gjøre de tettskrevne notatene tilgjengelige, det var så visst ikke troen på et kommersielt gullegg som drev ham. Det må vel være noe ved dette verket som skiller det ut fra flommen av bøker om det tredje rike? Noen mulige årsaker:
Graden av autensitet: Dette er dagboksnotater, nedskrevet fortløpende under begivenhetenes trykk. Det er ingen sentral historisk aktør som skriver, det er krigens hverdagsliv, lite omtalt i tradisjonell historieskrivning, som fyller mange av sidene. Det er interessant lesning for de som selv husker noe av denne perioden og for de mange etterkommere som vil vite mer om "hvordan det var under krigen". De mange friske observasjonene av den alltid skiftende stemningen, brokker av samtaler, vitser, diskusjoner danner en slags fikservæske som fremkaller den allmenne, skiftende tidsånd. Samtidig skildres det særegent jødiske drama, det mentale avtrykk av katastrofen slik den artet seg for en av de få jøder som overlevde Hitler-Tyskland.
Kvaliteten: Klemperers refleksjoner er ført i pennen av en forfatter som i mangt og meget framstår som en upraktisk, lett hypokondrisk og etter hvert arbeidsledig professor. Han er ikke videre flink til å mestre de mange praktiske oppgaver som nå fyller den nye hverdagen. Tidligere ferdigheter og fortjenester blir ukurant vare under det nye regime. Victors Tyskland, hans verden av i går, blir et minne. Victor lever misaktet i eksil i sitt eget land. Men han kan virkelig skrive, og han gjør det, heldigvis, til tross for sin sviktende tro på at notatene noensinne vil se offentlighetens lys. De løpende kommentarene til regimets propaganda er interessant og kompetent ideologikritikk. Og enda er det et trekk ved dette verket som fascinerte meg dypt, som berører tvers over spennet av tid, kulturforskjell og det spesielle ved Victors situasjon som tilhørende en gruppe som er blinket ut for tilintetgjørelse. Det lyder kanskje flåsete og malapropos, men likevel: Ingen av oss kommer fra det med livet, det er noe vi har til felles med Victor. Og hans refleksjoner og følelser omkring døden og våre forsøk på å komme overens med den, de kjenner jeg meg hjemme i. Det er tanker om menneskets grunnvilkår, fremprovosert av en konkret historisk situasjon, som tvinger ham til å tenke over sin egen død som en nærværende, aktuell realitet. Begivenhetene gjør ham til en gammel mann.
24. feb. 1934:
Gammel er man i det øyeblikk hvor man virkelig – og ikke via religiøse eller moralske formler – betrakter tingene som gaver vi bare har til låns. Man regnet med døden også som ung mann, men bare som et ulykkestilfelle og noe mulig (selv på slagmarken), ikke som noe ufravikelig.
Hans egen død synes å rykke nærmere for hver dag som går. Det ovenstående er skrevet mens forfatteren enda hadde håp om å overleve det tredje rike. Men etter hvert som stadig flere rundt ham blir deportert, svinner håpet. Det faller i hans lodd å overvære en mengde begravelser, mange har fått en urne tilbake fra konsentrasjonsleirene.
10. aug. 1942:
Salmen synes meg å være umoralsk i sin nakne egoisme, i sin "hurra-jeg-lever"-stemning. "Du Herre bevarer meg, tusener faller til høyre for meg, titusener til venstre for meg, – Du redder meg fra pesten." osv. Og det ved kisten? Men den døde er jo blant de tusener og titusener. Og akkurat disse skal være reddet fra pestens død? Jeg forstår det slettes ikke.
Victor finner ingen trøst eller harmoni. Etter en tur gjennom det vakre området rundt Dresden skriver han:
24. aug. 1938:
Hvor vakker var ikke Tyskland hvis man ennå med stolthet kunne føle seg som tysker. […] Hos meg går ofte et vers gjennom hodet som jeg tusen ganger hørte fra far: "Jeg ønsket det var sovetid og alt var forbi". Jeg hadde alltid ledd av det, for far hang særs engstelig fast ved livet. Nå vet jeg at man på samme tid kan holde særdeles engstelig fast ved livet og samtidig ærlig sitere verset med full overbevisning.
Victor spør seg flere ganger om det har noen hensikt å skrive, og om hans dagboksnedtegnelser er moralsk forsvarlige.
27. sept. 1944:
De koster ikke bare meg livet hvis de blir oppdaget, men også Evas og flere andre som jeg har nevnt ved navn, som jeg har måttet nevne for å oppnå dokumentarisk verdi. Har jeg rett til det, endatil plikt, eller er det en forbrytersk forfengelighet? Og atter igjen: I løpet av tolv år har jeg ikke publisert noe, ikke kunnet føre noe til ende, bare lagret og lagret. Har det noen som helst mening, vil noe av alt sammen noen gang blir ferdig?
Victor og Eva overlever krigen, jeg puster lettet ut, historien ender bra, føler jeg tankeløst.
Men den gjorde jo ikke det, den endte med katastrofe for så mange, og for nesten alle jøder i Tyskland. Jeg holdt på å skrive "for nesten hele det jødiske folk". Uttrykket er en språklig arv fra Hitler-tiden. Det er tankevekkende å lese Klemperers reaksjoner på denne begrepsdannelsen:
Men den gjorde jo ikke det, den endte med katastrofe for så mange, og for nesten alle jøder i Tyskland. Jeg holdt på å skrive "for nesten hele det jødiske folk". Uttrykket er en språklig arv fra Hitler-tiden. Det er tankevekkende å lese Klemperers reaksjoner på denne begrepsdannelsen:
12. des. 1941:
På lørdag talte den unge Kreidl – døpt, tvers gjennom europeisk og tysk-vendt – om "det jødiske folk". Det rystet meg. Hitler er sionismens betydeligste befordrer, Hitler har bokstavelig talt skaffet jødene "det jødiske folk" og "verdensjødedommen".
Det er en ofte glemt innsikt dette, at svært mange tyskere hadde et likegyldig forhold til sin jødiske opprinnelse. Tyske jøder tilhørte de mest sekulariserte, det mosaiske trosfellesskap hadde få aktive medlemmer. Det var nazistene og andre antisemitter som insisterte på at jødisk herkomst var et forhold som hadde grunnleggende betydning i alle sammenhenger, som preget mennesker på en måte som gjorde alle andre identiteter irrelevante. Ja som gjorde dem til forkledninger. Jøder kunne hevde seg å være tyskere, kosmopolitter, sjakkspillere, fiolinister, mødre, patrioter, medborgere; egentlig var og ble de først og fremst jøder, mente nazistene. Mange har tankeløst overtatt denne tenkemåten, om enn med positivt fortegn. De overser en viktig innsikt i hvordan en nasjonal tilhørighet bør defineres – slik at det ikke atter skal kunne reduseres til et spørsmål om biologisk opphav. For tyske jøder var den jødiske herkomst en identitet av underordnet betydning, de var tyskere, ganske enkelt. Men for en antisemitt var en jøde en jøde. Og en jøde tenkte "jødisk" uansett. En fortsatt fredelig sameksistens var en forbrytersk naivitet, det ville bety slutten på det sanne nasjonale fellesskap og den germanske folkekarakter.
Dette er tankemønstre som slett ikke ble borte med nazismens militære nederlag, selv om man i dag oftest lar muslimene spille rollen som evige fremmedelementer som vil ødelegge den nasjonale egenart. Victor Klemperer ser med forbitrelse på hvordan sionistene begjærlig griper forestillingen om det genuint jødiske, og bruker det for å bygge opp en jødisk nasjonalstat av jødiske flyktninger.
2. nov. 1933:
Jeg kan ikke hjelpe for det, jeg sympatiserer med araberne som gjør opprør der borte og hvis land blir oppkjøpt. "Indianerskjebne", sier Eva. […] Gusti skjeller på "jødesvina" i Palestina som kaster seg over araberne. Oppdragelse til antisemittisme gjennom Nasjonalsosialister !
13. juni 1934:
Man vil gifte seg og leve i et godt samfunn i Jerusalem. Men hvor skal man gifte seg? Man må dra mot et sted hvor det er mulig. For i Sion er en arier hva en jøde er her. Par nobile fratum – et edelt par brødre! For meg er sionistene, som knytter seg til den jødiske stat fra år 70 e. Kr., akkurat like ekle som nazistene. I deres snusing etter blod, deres "gamle kulturkrets", deres dels forhyklede, dels bornerte
forsøk på å skru verden tilbake, likner de nasjonalsosialistene tvers igjennom. Vitsen om at man i Haifa har laget et monument over Hitler med innskriften vår "her-fører" har egentlig en dyp, alvorlig berettigelse. Tankemessig er han også deres hærfører.
Bare en tysk jøde har lov å formulere seg slik, tenker jeg. Viktor er en assimilert "dannelsesborger", han bærer sin stands typiske fordommer om de "primitive" ortodokse østjødene. Men likevel, det er viktige trekk han peker på. Dette er skrevet i 1934. Etter hvert begynner innstrammingen å merkes for alle, også jøder som lever i det myndighetene kalte "blandede ekteskap". Det starter ikke med myrderier. Det begynner med innskrenkninger av borgerlige rettigheter, hat-propaganda, ghettoisering, yrkesforbud – velkjente trekk fra apartheid-regimer. Tyskere av jødisk herkomst vakler i sin tilhørighet, spesielt de mest integrerte, de som tilhører denne gruppen. Viktor føler seg som tysker, han siterer en politisk fange som sier "vi er de egentlige tyskerne". Men etterhvert gjør den utbredte begeistringen overfor Hitler ham tvilrådig.
10. mai 1936:
Jeg tror absolutt ikke lenger at regjeringen har fiender innenfor Tyskland. Flertallet av folket er tilfreds. En liten gruppe oppfatter Hitler som det minste onde, ingen vil virkelig bli kvitt ham, alle oppfatter ham som den utenrikspolitiske befrier og frykter russiske tilstander slik et lite barn frykter en svart, farlig mann. De synes, i den grad de ikke selv er beruset, at det ikke er realpolitisk opportunt å la seg opprøre av slike bagateller som undertrykkelsen av borgerlig frihet, jødeforfølgelsen, forfalskningen av vitenskapelig sannhet og den systematiske ødeleggelsen av moralsk anstendighet. Og alle har angst for sitt brød, sitt liv, alle er så forferdelig feige. Tør jeg bebreide dem for det ? Jeg har i mitt siste embedsår svoret ed til Hitler, jeg har forblitt i landet - jeg er ikke bedre enn mine ariske medmennesker.
Victor har god tid til å tenke, nå som han har mistet jobben. Det kollegiale fellesskap er borte, folk begynner å bli redde for å hilse på jøder, flere i deres omgangskrets blir borte; noen emigrerer, noen våger ikke lenger besøke dem, noen bryter de selv med når de viser seg å være tilhengere av regimet. Victor tenker tilbake på en uskyldig hendelse i barndommen som i den nåværende situasjon blir et slags sinnbilde på dagens tilstand, hvor hans tilhørighet i det en gang hjemlige og trygge er rokket ved:
17. aug. 1937:
På forsoningsdagen tok ikke jødene del i undervisningen. Neste dag fortalte kameratene leende, uten snev av ondskap (slik ordene sikkert falt fra den tvers igjennom humane læreren): Kufahl, mattelæreren, hadde overfor den forminskede klassen sagt: "Nå er vi bare sammen med våre egne" Ordene får gjennom erindringen en likefrem grusom betydning for meg: Det bekrefter NSDAPs påstand om at de uttrykke det tyske folks mening. Og stadig mer tror jeg at Hitler legemliggjør den tyske folkesjel, at han virkelig betyr "Tyskland", og at han derfor vil holde stillingen, og det med rette. Dermed er jeg blitt fedrelandsløs, ikke bare i ytre forstand. Og også hvis regjeringen en gang måtte gå: min indre følelse av tilhørighet er borte.
31. des 1939:
Progromene i november 38 har, tror jeg, gjort mindre inntrykk på folk enn avslaget om å få en plate sjokolade til jul.
9. oktober 1938:
Hva som enn måtte komme av politikk, innvendig er jeg definitivt forandret. Min tyskhet kan ingen ta fra meg, men min nasjonalisme og patriotisme er borte for godt. Min tenkning er fullstendig den Voltairisk-kosmopolitiske. Enhver nasjonal avgrensning framstår i mine øyne som barbari. Forente verdensstater, forent verdensøkonomi. Det har ingen ting med ensretting av kultur å bestille, og slett ikke med kommunisme. Voltaire og Montesque er mine folk.
Professor Klemperer, europeeren og verdensborgeren, holder trassig fast på sin identitet, selv om han møter mange jøder som har gitt opp sitt krav på å være tysk.
30. mai 1942:
Den assimilerte generasjons tilbake-dreining – dreining hvor hen? Man kan ikke dra tilbake, man kan ikke komme til Sion. Kanskje tilkommer det overhodet ikke oss å gå, men i stedet å vente: Jeg er tysk og venter på at tyskerne skal komme tilbake, de har gjemt seg et eller annet sted.
Det Tyskland Viktor mener seg å tilhøre er ikke til å få øye på, den identitet han insisterer på er en oppfatning som han deler med stadig færre, jøder som ikke-jøder:
3. mai 1944:
Propagandaens virkning: Fru Belka spurte meg flere ganger: "Har de en tysk kone ?" – "Har Jacobi en tysk kone ?" osv. På meg virker det mer rystende enn fremmedordet "arisk". Det viser i hvilken grad den "totale avsondring" av jødene har lykkes i folkets bevissthet.
Men hvordan arter denne eksiltilværelsen seg i det daglige? I begynnelsen strever han med å ta sertifikat og lære å behandle en bil. I de første årene er de opptatt med å få bygget et hus og anlegge en hage. Økonomisk er det alt sammen ytterst hasardiøst, men under trusselen om en snarlig utslettelse forandrer Victors tenkemåte seg; hvem vet om det har noen hensikt å spare. I det lengste betaler han på en pensjonspolise som skal sikre Evas eksistens når han faller bort. Etter hvert er det bare Eva som har lov å vise seg i butikker og på kollektive befordringsmidler. Victor gjør husarbeid, leser og noterer brokker av samtaler og propagandataler. Han gjør studier i fransk litteratur, det tredje rikets språkbruk, studier til bøker han tror aldri vil se dagens lys, men som han faktisk utgir etter krigen. Fra første stund av holder Viktor det for sannsynlig at han ikke vil overleve det tredje rike.
Men han noterer maurflittig ned dets mange ulike avskygninger i folks liv. En av dets mange bisarrerier kan nevnes som typisk for denne historiske perioden:
28. juni 1937:
Klokken åtte dukket kommunegartneren opp: Kontroll av hagens renhet. Jeg viste ham at alt var klippet, han grep ned i plenen: "Her er ugress, og her og her. Jeg må melde det, man vil påby å rekvirere hit en arbeider" Skogskjøtsellov nr. etc. Jeg: "Hva forlanger de egentlig ?" – "Hagen må gjennomarbeides for et par hundre mark av faggartnere" .
Etter hvert ligger Victors oppfatninger ganske tett opp til de nidbilder av tysk mentalitet som
dagens tyskere har måttet slite med:
17 aug. 1942:
Et folk av drømmere og pedanter, den økende hyperkonsekvens, tåkefullhet og den nøyaktigste organisasjon. Også grusomheten, også mordet er organisert hos oss. Av den spontane antisemittisme lager man et Institut für Judenproblem. Samtidig blir all intellektualisme avvist som jødisk og flat. Tyskerne føler og har dybde.
Men slett ikke alle faller inn i dette traurige bilde vi kjenner så altfor godt fra før. Mange av de offentlig ansatte er demonstrativt hyggelige og høflige overfor jødene under utførelsen av de pliktene som regimet pålegger dem. Noen uttrykker åpent sin fortvilelse over situasjonen, men hva kan de gjøre? På markedet stikker flere til dem matvarer som jøder egentlig ikke har lov til å kjøpe – så lenge jødene overhodet hår lov å vise seg der. Etter hvert innføres plikten om å bære jødestjerne. Frykten for konsekvensene griper stadig dypere, det blir etter hvert forbundet med livsfare å oppføre seg anstendig overfor jøder, dvs. å trosse påbudene om diskriminering på alle mulige områder. Likevel finnes det hele tiden de som våger. Bruddet mellom den gamle og nye tid fremkommer eksemplarisk klart gjennom følgende episode:
4. okt. 1941:
Gode erfaringer med stjernen. Bare ett barn av tidligere bekjente løp vekk i angst. "Uhu, en jøde!" Moren unnskyldte seg opphisset; det hadde ikke blitt opplært slik hjemmefra, – sannsynligvis i barnehagen. Det engstelige barnet lot seg ikke berolige.
Victor veksler mellom mot og fortvilelse, og tegn på solidaritet fra ikke-jøder betyr enormt som motvekt til det stadige trykk som propagandaen, diskrimineringen og dødsfrykten volder. Det blir en slags hverdag av alt, og Victor registrerer hvordan man med selvfølgelighet omtaler det uhyrlige, hvordan en blanding av kynisme og sløvhet bidrar til den distanseringen som er nødvendig for ikke å bli gal. Men mange bryter sammen, mange makter ikke presset. Victor registrerer pendlingen mellom det trivielle og det tragiske plan:
25. okt. 1941:
En jødisk bursdagskaffe. Atten damer. "Ekte kaffe, men sååå sterk", og enda som før krigen; terter, selvbakte, oppspart. Og opplesning av brev fra Berlin, Frankrike, Essen. "Hennes tante har hengt seg, hennes søster ville kaste seg foran toget, jeg fikk et hjerteanfall, – tertene…".
18. juli 1940:
Feder fortalte nylig at før en avdød var blitt kald ba det jødiske samfunn om å få sakene hans. Fru Voss legger en plan om å skaffe meg en dress fra Hr. Moral. Men mannen var mye smalere enn jeg. Strømper fra den drepte Haeselbart, en dress fra selvmorderen Moral – jødisk bekledning i det tredje rike.
Dette er ingen bok om navnløse fysiske lidelser, slik vi kjenner dem fra den såkalte "konsentrasjonsleirs-litteraturen". Det er de tusen nålestikk, frykten og forlattheten og hjelpeløsheten som strømmer mot oss. De må stadig flytte på seg; først tar man huset fra dem, så bor de i en leilighet hvor stadig nye kommer til etter hvert som de gamle forsvinner. Victor ser ut av vinduet, på den tomme benken foran huset der han om sommeren satt med to andre beboere og diskuterte framtiden. De er kommet tilbake i form av to urner. Gestapo-folk har stadige rassiaer med ødeleggelse av inventar, slag og spark. Det verste er kanskje den psykiske terroren: En gammel mann ble spurt om han ikke snart skulle ta livet av seg. Så viste Gestapo-mannen ham hvordan man knyttet en løkke.
En av de som skulle deporteres bar på et brev fra sin datter. Under arrestasjonen river en gestapist brevet til seg og river bildet av datteren i to. Han leser høyt fra brevet hvor datteren har skrevet at de kanskje likevel får se hverandre igjen, – enda skjer det kanskje under. Han sier hånlig at for slike som dere skjer det nok ingen under, dere kan ikke unnfly skjebnen.
30. mai 1942:
Vi snakket ved frokosten om menneskets utrolige evne til å holde ut og venne seg til. Det eventyrlig skrekkelige ved vår eksistens: Angst for hver gang noen ringer på, mishandlinger, skjensler, livsfare, hunger (virkelig hunger), stadig nye forbud, stadig mer grusom slavebinding, livsfaren som daglig rykker nærmere, daglig nye ofre rundt om, absolutt hjelpeløshet – og likevel stunder med behag; ved høytlesning, i arbeidet, ved mer enn kummerlige måltid, – stadig videre vegeterer vi, stadig håper vi.
Selv i dette redselskabinettet makter Viktor å samle eksempler fra folkehumorens kommentarer til begivenhetene. Riksdagsbrannen, som var opptakten til massearrestasjonene av den politiske opposisjon, mente mange var påsatt.
13. jan. 1934:
Hitler til Moses: "Mellom oss kan du da si det, Hr. Moses. Ikke sant, – tornebusken tente du på selv?" På grunn av slike bemerkninger har assistent ved mekanisk avdeling Dr. Bergsträsser – arier forøvrig – pådratt seg 10 måneders fangenskap.
Totalitære regimer spøker man ikke ustraffet med. Men humoren er et uutryddelig fristed for motstand:
14. okt. 1934:
Katolikken Hitler har innført to nye helligdager: Maria angivelsesdag og Maria husundersøkelse.
Man vrir og vrenger på den offisielle retorikken, man hører om den fryktelige bombingen av tyske byer, og konkluderer med at i Berlin er definisjonen på feighet å melde seg frivillig til østfronten, og at Hitler nok hadde rett i at "om ti år skal Berlin ikke bli til å kjenne igjen." Men Dresden blir spart, man spøker med at det er fordi USAs president har sin hund begravet på kirkegården. Victor og hans kone diskuterer sammen med fru Winde hva de kan gjøre hvis Dresden blir bombet og det oppstår vill uorden.
12. mars 1944:
Jeg visste ikke om noen å rømme til, er også uegnet til flukt, overgir meg til min skjebne. Eva: Jeg burde dra til Kipsdorf, oppholde meg et par netter i skogen, kjøpe mat for ariske merker på restaurant. Fru Winde: "Det kan han ikke, han bør ikke være blant mennesker, han stikker seg straks ut. Det gjør vondt å se på. Jeg har sagt til min mann: Gjennom de fire årene med forfølgelse ser Hr. Professoren ut som en prylt hund." Hun gjentok det to ganger, og det var skrekkelig for meg å høre på. Jeg har aldri hatt særlig holdning, men nå går jeg bøyd, hendene mine skjelver og jeg mister pusten ved den minste opphisselse.
Det alminnelige inntrykk av at regimets snarlig forestående fall gjør det dobbelt bittert å skulle dø i tolvte time. Også de på den andre siden har sine sorger:
12. feb. 1945:
Fru Stühler var i ettermiddag sammen med ariske venner som har betydelige forbindelser, deriblant "et stort nazisvin fra SS". Dennes kone hadde jamret: "Min mann sier vi må skyte oss, – men vi kan jo ikke skyte barna!"
Umiddelbart før de første brannbombene faller over Dresden, må Victor gå rundt til ulike adresser og overlevere innkalling til deportasjon. Han kommer hjem, og infernoet begynner. Eva og han taper hverandre av syne, men de finner hverandre neste dag. Eva fjerner jødestjernen og de flykter ut av byen. Hele veien skriver Victor i sin dagbok, registrerer hvor annerledes regimet arter seg på landsbygda.
Og hele tiden er angsten der for å bli gjenkjent og drept. Jeg skynder meg spent videre langs sidene, enda jeg jo vet at de overlevde. Uhyggen sitter fast i dagboksbladene. Men også mye annet blir sittende fast i min erindring. Tankevekkende, presise iakttagelser, sanselige beskrivelser som lagrer seg som om lukten og smaken var selvopplevd.
Victor Klemperers dagbok er fra krigens Tyskland. Den har likevel, på en overrumplende intens måte, sagt noe om hva fred er.
Ivar Bakke