torsdag 3. mars 2011

Hva med å vise litt respekt og anstendighet?




Det er både overraskende og oppmuntrende at Lars Gule har gjort Verdidebatt.no til en arena for sine debattinnlegg. Det innlegget jeg her kommenterer ønsker å slå til lyd for saklighet og redelighet i debatt med folk en står langt unna hva verdisyn og politisk orientering angår. Kan en regne med at Gule skal bli møtt med dette minstemålet av saklighet, fremmedkulturell som han er i Vårt Lands kjernegruppe av lesere? Jeg tror ikke det. 

Gule slår til lyd for å boikotte, ignorere og tie i hjel de som henfaller til mccarthyismens retorikk. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, hva som fungerer best for å etablere en noenlunde saklig debatt. For en som studerer historie er det fristende å tenke i litt lengre tidsspenn. Kanskje er det slik at den kristne religionen meget langsomt har funnet seg i å leve side ved side med mennesker av svært ulike oppfatninger, at majoriteten av dagens europeiske kristne ikke har noen ønsker og ambisjoner om å opprette ideologisk kontroll via verdslig makt lenger, slik tilfellet har vært i henfarne århundrer. Og at denne kulturrevolusjonen er en følge av at man har lært seg å leve med ytringsfrihet og “anstøtelig tale”. Det samme kan sies om de fleste av kristendommens tidligere antagonister, der har det også demret at monopol ikke er nødvendig eller ønskelig.

Jeg tror det er veldig sunt at man i vårt vesle land gjennom det forrige århundre stort sett har kranglet med hverandre i stedet for å ekskommunisere, fengsle eller ta livet av hverandre, slik praksis var i den kristne kulturkrets tidligere, og som dessverre fortsatt bedrives i en del andre monoteistiske religioner. Denne krangelen, dette møtet mellom inkompatible verdensbilder har åpnet opp dører mellom nokså lukkede rom med dårlig utlufting. Det er sunt. Jeg tror en blir klokere av å møte og diskutere med folk en har lite til felles med, det gjør som regel begge parter klokere. 

Og en hver avisredaksjon med en agenda, alle som har et sett av verdier som de ønsker å utbre i et samfunn, bør holde seg med noen opponenter, noen som er klart uenig og som får kritisere. Det forhindrer at man øser ut omtrentlige klisjeer og stempler motstandere en har dårlig kjennskap til. Det er debatten som kulturform som har sivilisert oss, tanken på at vi har noe å lære av folk vi er uenige med og at det ikke gjelder å utrydde men å forstå og leve sammen med våre motparter.

Men som Gule har fått erfare, er det ikke alle som deler denne felles rammeforståelsen av hva det norske samfunnet bør være. Og denne sivilisasjonen er skjør og lett å ødelegge. Jeg tror altså det er sunt at noen (som Gule) gidder å diskutere med folk som har en ganske annen agenda, illiberale krefter som gjerne bruker rå makt og hetsing av det de ikke skjønner eller ønsker å lytte til. Den fristelsen ligger i alle politiske leire, og i tunge stunder kan en lure på om den aggressive debattformen som preger den elektroniske leserbrev-flommen vil føre til at seriøse debattanter finner andre, mer lukkede fora for den viktige debatten. Tilbake blir “trollene” som det heter. Det skal god mage til å tåle all den hetsen som pøses ut over de som våger å oppsøke fora de står fjernt fra. Gules forsøk på å si noe om spillereglene for kommunikasjon burde kunne hilses velkommen også av hans mot-debattanter og onkler. Det hadde jo vært en fordel hvis en ikke straks sporet av i forbitrede personkarakteristikker, kanskje en bare rett og slett er uenige?  Gules debattinnlegg i Vårt Land


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !