onsdag 23. februar 2011

Min polske ABC


Ansvar.

”det finnes noe som heter ansvar for det talte, og ikke bare for det skrevne ord. Ettersom det ikke finnes noen rene diagnoser, skaper alle diagnoser virkelighet.”
(Czeslaw Milosz)

Armod

Det har alltid heftet skam til armod. (ja ikke gårsdagens armod – den kan en trygt skryte på seg, det ligger mye moral i det) . Og rikdommens dårskap heter hovmod. Men det finnes også andre dårskaper. Den pastorale idyll, den edle fattigdoms evangelium, der man ser nedlatende og gammelklokt på de som forsøker å komme seg ut av fattigdommens tvang. Alf Prøysen skriver sarkastisk: ”Men vi skal villig glømme du er en griskokk-knøl. Men det på en betingels’ , du skal komma hau det sjøl ! ”

Brain-drain

Det er ikke bare handverkere som drar vestover for å søke lykken og Euroen. Et nokså entydig og trist bilde trer fram etter samtalene med polske akademikere. ”Alle mine venner forsvinner, en etter en”, sier de. Etter å ha søkt jobber i Polen et halvt år uten å få ett eneste svar, blir det å jobbe som bartender i England eller å male husvegger i Norge et alternativ en vurderer. Jeg har møtt så mange allerede, en strålte av begeistring over vakker natur og en hyggelig jordbær-bonde, en fortalte om spennende møter med folk fra hele verden – ”but I missed Krakow soo much, every day”. Mange kommer tilbake, mange blir værende igjen, de klarer seg godt etter alle konvensjonelle målestokker. Men de bærer med seg tapet av den gamle verdenen. Den ga dem mange vanskelige stunder, men den var deres, den de kjente, den de var.(se under nostalgi)


Det stygge

Det heslige, stygge (das hässliche) Chezlaw Milosz, referer i ”Milosz’s ABC” til Georg Orwell, som i sin roman 1984 skildrer ”gråheten, skitten, kjedsomheten, lukten fra billige kafeteriaer. Å kalle denne typen sensibilitet ”estetisk”, bringer oss ikke særlig langt. Det er bedre å tenke over hva som er uutholdelig i den menneskelige tilværelse, og sammenfallet av disse tingene under visse bestemte betingelser.” Tsjekkeren Milan Kundera faller inn, når han beskriver det a-politiske ved begrunnelsen hos mange av dem som gjorde opprør mot kommunist-regimet. En protest mot sosialismens grimme ansikt, underordningen av det estetiske domene under politikkens grå hensiktsmessighet. Det gjennomsnittlige som ideal, snusfornuftens innbitte kamp mot det vakre, (bl.a. fordi estetiske preferanser nokså aristokratisk forutsetter det ekstravagantes rett til å seire over det middelmådige.) Likeså lite som en bør ignorere menneskets behov for skjønnhet, bør en gjøre estetikk til veileder i politikken. (se nazisme)

Fantasi.

”Da jeg dukket opp i Amerika, umiddelbart etter krigen, var det ingen der jeg kunne fortelle om hva som hadde skjedd i Polen i årene 1939-45. De trodde ikke på meg. De trodde at, selvfølgelig, i alle kriger finner pressen opp fæle ting om fienden, men når fiendtligheten opphører, viser det seg å ha vært propaganda. Ren ondskap? Vil du virkelig ha oss til å tro på eksistensen av djevelen?” Czeslaw Milosz

Fordommer.

Vanskelig å klare seg uten. Spenner fra innsikt basert på oppsamlet erfaring til ubegrunnet, fiendtlig overtro. Vi manøvrerer oss gjennom møtet med de andre ut fra vi forventer av dem og hva vi tror det blir forventet av oss. Ulike land, klasser, epoker har faktisk ulike målestokker for hva som er normalt eller ekstremt, mye eller lite. De som avviser slik kunnskap som skadelig båstenkning eller rasisme, avskjærer seg fra verdifulle innsikter. Innsikter som, hvis de blir riktig brukt, øker sjansen for et forstående møte med det fremmede.

Den norske Thorbjørn-Egner-humanismen (”mye er forskjellig, men det er utenpå”) er ikke så uskyldig i sin naivitet. Den har som forutsetning at alle andre i grunnen tenker som oss. Og den vender det døve øret til hvis den fremmede måtte prøve å fortelle oss om erfaringer som er genuint annerledes enn våre egne. For en slik tanke er uforenlig med forestillingen om at på eg selv kjenner en andre. På seg selv kjenner en i høyden noen få likesinnede. Fordommer er farlige når de ikke lar seg korrigere. Vi søker ofte, og finner som regel det som bekrefter våre fordommer. ”Jeg lar meg gjerne overraske” sier tyskerne. Et brukbart ideal, synes jeg.

Glemsel (a)

Nødvendig menneskelig egenskap for å kunne møte mennesker med tillit (se under uvitenhet).

Glemsel (b)

Ønsket tilstand for alle autoritære politiske bevegelser. De kritisk intellektuelles oppgave blir å komplisere det unyanserte, overforenklede. Ofte i form av påminnelser om ting vi er i ferd med å glemme.


Historie (se Polen, landet renner over av det)

De fleste fenomener har jo tråder bakover i tiden, tråder en kan forbli uvitende om, eller interessere seg for. Krakows skånede skjønnhet skyldes det faktum av de tyske Wehrmacht-enhetene som var i byen fikk en mulighet til å flykte unna russernes knipetang, og dermed ble byen spart for ødeleggende gatekamper. I motsetning til så mange andre byer i Øst-Europa, der krigshandlinger la hele bydeler i grus. Bydeler som senere, under gjenoppbygningen, fikk sitt ansikt vansiret av sovjetisk-inspirert ”plattbau”; blokker satt sammen av betongelementer, eller plater. Verken spesielt vakre eller hensiktsmessige bygninger som bidro til å skape begrepet ”betong-sosialismen”. Historie, kjennskapet til det Sovjet-propagandaen løy eller tidde om, var av de tingene som konstituere en polsk nasjonal identitet under den kalde krigen. I dagens Polen er det kampen om fortida som synes å forsure mye av det konstruktive samarbeidet om aktuelle utfordringer som preget tiden umiddelbart etter murens fall. Nå faller likene ut av skapene, mange av dagens ledere ”har en fortid”. Men mer enn saklige historiske framstillinger formes debatten av bevisste lekkasjer av etterretningsrapporter og andre kilder som kaster et nokså ensidig lys over enkelte fakta, og lar andre forbli i mørket. Instrumetalisering av fortiden er ingen polsk oppfinnelse. Den Polske erfaringen er radikalt annerledes enn den norske, og det preger naturligvis polakkenes vurdering av aktuelle hendelser. Men mange unge er også hjertelig trøtt av å høre far fortelle om at det var noe annet under krigen.


Illusjoner

Mange i Østeuropeere hadde voldsomme illusjoner umiddelbart etter jernteppets fall. Drømmen om den lyse sosialistiske fremtid var død, men ikke drømmen om friheten og velstanden i vest. Da Polen ble medlem av EU, forlot 2 millioner polakker landet på jakt etter arbeid. I Vest-Europa gjør de den samme type arbeid som polakker hovedsakelig alltid har gjort der: ufaglært arbeid, det dårligst betalte, mest utsatte. En vennlig sjel treffer jeg utenfor det fantastiske slottet Wavel, vi deler samme bord mens vi nyter vår utepils, og etter noen få takter skifter vi til norsk. Mannen har bodd i Norge i 20 år og har ingen planer om å flytte tilbake til Polen. ”Polakkene er så utålmodige” sier han, ”de skjønner ikke at en ikke kan få det som i vesten med en gang”. Utålmodigheten er ikke vanskelig å forstå, spesielt når de møter så mange ungdommer fra vesten, ”fattige studenter” som i Polen på brukelig vis kan spise og drikke på restaurant for 70 kroner.

Kapitalisme

”Hva ville skje om en skulle granske de enkelte individs politiske tendenser, spore dem tilbake til deres medfødte egenskaper, deres karakter? Da ville min permanente aversjon mot kapitalismen vise seg å være mer eller mindre den samme som min aversjon mot naturen. Grunnen er en følelse av trussel, min motvilje mot brutalitet, min medlidenhet, alt sammen blandet sammen, vanskelig å sortere. [..] Jeg opplevde suksess i Amerika, men hva så?[..]Jeg kunne likevel aldri bifalle naturtilstanden – det at enhver må leve som om hun er i konstant fare, som i huleboerne tid. Selvsagt, kapitalismen er naturlig; enhver som ønsker noe annet, går mot den elementære retten for den sterkeste til å overleve, og ingen vet om forsøk på å rømme unna denne retten kan være vellykket.” (Czeslaw Milosz)

Mentalitet.

”Pani Dobarska, litt full, synger ut etter at alle de andre har gått: ”Akk, kjæreste deg, du ser hvordan det er fatt med oss. Det er ikke noe håp for framtiden, så vi lever for dagen i dag” (Fra ”Lost in translation” av Eva Hoffman)



Nostalgi

”Ikke alt der er så gammeldags, ikke alt her er bedre!. Men alle oppfordrer meg til å glemme det jeg forlot. Det var ikke var ikke noe bra der borte, sier våre jødiske bekjentskaper, - hvorfor ønsker du å besøke dem, de ville ikke vite av deg, uansett. Jeg bøyer sta hodet under denne visdommens piskeslag. Kan jeg virkelig så lett sortere bort den jeg var fra meg selv. [..] I vår høyst ideologiske tid er selv nostalgien politisk. De konservative tror at motgiften mot overfladiskhet er å gjenoppdage deres egen glemte historie. Fremtidens ideologer betrakter tilbøyeligheten til å henge fast ved fortiden som av de verste monstre, en agent for reaksjonen. Det bør fjernes fra menneskets sjel uten noen selvmedlidenhet, for det ødelegger det uunngåelige forløpet av hendelser som leder mot Utopia. Bare visse Øst-Europeiske forfattere som for ofte ble tvunget til å marsjere inn i framtiden, kjenner til de regressive farene ved både glemsomheten og det å klynge seg til fortiden. Men så er de også en av verdens eksperter på å sørge, ettersom de ikke har mistet en arkeologisk, men en nålevende historie. Så de priser det sanne minnets dyder” (Fra ”Lost in translation” av Eva Hoffman)

Polsk antisemittisme

”Forestillingen om at Polen er selve innbegrepet på et antisemittisk land er en av de stereotypier og fordommer som er mest befestet, og en stereotyp som ble tillatt å bestå i sin ureviderte form. [..] Polen var okkupert. Det nazi-okkuoerte Polen var selve senteret for katastrofen, fordi det meste av verdens jødiske befolkning befant seg der. Vi bør ikke glemme at dette ikke skyldes tilfeldige årsaker. Det meste av verdens jødiske befolkning befant seg i Polen fordi landet gjennom ulike perioder var veldig gjestfritt mot jødene. Men så kom denne store ødeleggelsen, denne store katastrofen, og forståelig nok har skyggen av den preget våre tolkninger av den lengre historien. Men vi trenger nå å avdekke og forstå den forutgående lange perioden av sameksistens.” (Den polsk/jødisk/amerikanske forfatteren Eva Hoffman i samtale med Harry Kreisler)

I dag er Polen ikke fri for anti-semittisk muggdannelser, gamle forestillinger resirkuleres innenfor marginale kretser av den katolske kirke (Radio Maria) Det er ikke mitt anliggende å ufarliggjøre slikt, men må i rettferdighetens navn sies at det dreier seg om randfenomen, ikke om brede strømninger.

Røyking

Påbudt i Polen, later det til. Dyrt og skadelig for polakker, men de må bare ha det
.

Respekt

En full ire, trolig hørselsskadd av sin egen taleflom, roper ut til alle som ikke vil høre det i ungdomsherberget. Vel er klokken blitt halv fire om natta, men det at noen forsøker å sove forhindrer ham ikke i å skrike ut til sin landsmann: ”And then I was standing there, in the middle of fuckin’ nowhere, in the middle of Polan….”

Resepsjonisten forteller senere stillferdig om tilfeller av ravende fulle irer (de har et fryktelig dårlig rykte i Krakow – se fordommer) som gjør voldsomme forsøk på å praie alle forbipasserende jenter. De aner omtrent ingen ting om den byen de så effektivt setter sitt stempel på, og det er vanskelig å møte disse støyende ignorantene med respekt. En kan unnskylde mange former for sårende oppførsel ut fra uvitenhet. Men det finnes også en utilgivelig variant, som gjerne vil demonstrere sin vestlige overlegenhet ved for eksempel å klage på alt når de blir invitert på restaurant av sin polske vert.(se snobbethet)


Skjønnhet.

Det er så vakkert her at en nesten ikke tror det kan være sant. Krakow skinner som et stykke rav i høstsola, og jeg raver i dagevis forhekset omkring. Hver dag nye steder å oppdage, nye bekjentskaper å gjøre.

Her finnes alt det jeg savner i Norge. Den skjødesløse skjønnheten til en gammel kulturby der folk er trent opp til å verdsette menneske- skapt skjønnhet. Gatebildet med fransk-inspirert sans for stil synes også å ha smittet over på hvordan folk kler og fører seg. (I Norge er det påfallende mange som sprader rundt i adidas drakt, eller ser ut som de kommer fra en feltmanøver i skogen. Må det være sånn?) I Krakow er offentlige kontor, skoler og universiteter er lokalisert i gamle praktbygg, innrammet av parker og alléer. Det at vi i Norge lenge var for få og fattige til at noen kunne lage slott og katedraler, er en del av vår egalitære identitet. Men slike bygg og bydeler, oftest skapt gjennom utplyndring av de fattige masser, kan senere danne en skatt av skjønnhet som alle kan eie. Skjønnheten her er ikke bare visuell. Det finnes gatemusikanter av forskjelligste slag. I de mange kaffe-barene spilles det ofte jazz, eller musikk fra 70-tallet som er verd å minnes. Det er en dvelende langsomhet her som er dypt å savne i andre storbyers aggressive hast. A sense of wonder.

Snobbethet.

Jeg forsøker å bli en dannet mann, uten å bli snobbete. Å bli dannet er å forsøke å forstå menneskets natur, hvorfor verden er som den er. Men det er også å kunne skjelne mellom kvalitet og skinnende overflate. Innenfor kulturelle ytringer, men også i møte med mennesker. Den smale stien mot sans for kvalitet løper ved siden av en avgrunn av snobbethet. Snobbethet er aldri troskyldig skriver Czeslaw Milosz:

”I alle fall er stereotypien om det kulturelle sentrum /periferi dypt preget inn i vesteuropeiske innbyggere, og det er en tenkemåte som er verken moralsk nøytral eller uskyldig. Overbevist om de slaviske folkeslagenes kulturelle underlegenhet myrdet tyskerne dem i massemålestokk i egenskap av ”undermennesker”, mens forakt for primitive cowboys ligger skjult i den franske anti-amerikanismen.”(se under respekt)


Uvitenhet

Dikteren Goethe sier at vi bare ser det vi kjenner til, det andre legger vi ikke merke til.

Det er arr og trekk ved dette ansiktet som den uvitende ikke får øye på, gester som det tar tid å lære seg betydningen av. Uten kunnskap om fortiden blir polakkenes og våre egne referanser ubegripelige. Vi blir ”lost in translation”, selv når vi forstår de enkelte ordene. Men uvitenheten, den manglende innforståtthet med det selvsagte og derfor usagte, gir også muligheten til å få øye på det de innforståtte ikke lenger ser. Når vi, som Max Weber sier, observerer med ”den sent ankomnes friske blikk”.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !