fredag 11. februar 2011

"Den ekte opplevelsen" av fake.

Hva er folkekultur ?

Ragnhild Q.Haarstad ga en sommer Grethe Fossum en skarp korreks for å ha vist en nedlatende holdning til distriktene.(Nationen 19.6.98) Haarstad mener vi i stedet for å "etterligne eller overføre kulturaktiviteter fra Oslo" skal satse på "ekte kulturutvikling som er basert på lokale tradisjoner og ressurser."
Hvorfor det, egentlig? Hva betyr "ekte kulturformidling"        – finnes det formidling av "uekte" kultur? Er det noe galt ved kultur som kommer utenfra? Skal kulturaktiviteter være et underbruk av de distriktspolitiske virkemidler, er det et ønskelig mål å fremme en lokalpatriotisk stolthet og identitetsbygging via kulturen? 
                      
Er det ikke et kjernepunkt i den humanistiske arven, nettopp det universelle og overskridende, det felles menneskelige? Fungerer ikke denne bindestreks-kulturen for samer, kystfolk, bønder, kvinner o.a. utsatte og verneverdige som en indirekte, ufrivillig eksotisering og ghettoisering?
Når politikere omfavner kulturen skyldes det ofte et rent formåls-rasjonellt syn på kulturens rolle. Kultur har opp gjennom tidene vært brukt til mye, enten det dreier seg om å "skape klassebevissthet" eller "stolthet over å være norsk" o.a. halvgode formål. Utøverne selv føler seg ofte fremmedgjort av festtalernes tolkninger og omfavnelser. Haarstad slår til lyd for "respekt og kjennskap til mangfoldet og rikdommen i de kulturelle ytringsformene utenfor de sentrale strøk." Det høres ut som en god ide. Jeg skal gi henne en lynkavalkade over kulturutviklingen i min egen kommune, Steigen. Enkelte forandringer springer en i øynene:

Ungdomslags-kulturen er langt på vei blitt erstattet av kommersielle foretak som bringer inn musikk utenfra. Bønder spiser søndagsmiddagen på Café og treffer naboer ved en bardisk. Ungdomsskoleelever framfører "Grease" for de voksne, stor-bandet framfører Blues-Brothers og reggae-musikk. Her tas pianotimer, læres tapping-teknikk på gitar og penselføring på lerret. Og koret framfører verker av Mozart og Faurét. Det arrangeres "russisk aften" ved hjelp av innflyttede og tilreisende fra vår vennskapskommune i Russland. Vi har hatt besøk av en trupp ungdommer fra Berlin som framførte musikk i kanonbunkeren fra 2.verdenskrig – som nå danner en flott utescene med en utrolig akustikk. Den største konsertopplevelsen i fjor var for mange å høre Mezzoforte spille sin miks av jazz-fusion for et begeistret publikum – til dans.

Ingen ting av dette kan med noen særlig rett sies å "være basert på lokale tradisjoner", som Haarstad setter som en ønskelig egenskap. For 20 år siden var det meste av dette både utenkelig og fremmed. I stedet for å fungere som et kulturelt konserveringsmiddel, har den kulturelle oppblomstringen fungert som en dynamisk kraft som har erstattet gammel bygdekultur med en ny. Folk har lyst og evner når de får anledning. Mye av dette var tidligere "moderne finkultur fra byene", hvilket i seg selv gjør det suspekt i manges ører, i tillegg til at noe stammer fra amerikansk populærkultur.
Det er sikkert mulig å framstille den kulturelle oppblomstringen i vår kommune som en syndefallsberetning hvor en byttet bort ekte verdier "basert på lokale tradisjoner" med moderne tant og fjas. For dem som ønsker at folk i bygdene skal gå rundt å agere særpregede bygdefolk med egenart og røtter og greier, må dagens utvikling virke skremmende. 




Jeg tror det er et sammenfall mellom manglende trygghet på eget verd, og den intense jakten etter gårsdagens former og kultur som skal skaffe oss en identitet. Den gangen…. da hadde man f.eks en "kystkultur", men nå er vi blitt så rotløse. Altså skal vi "ta vare på den gamle kulturen". Det vil i praksis ofte si å leke indianer med en slik innlevelse at en glemmer at det er en lek. Det er det motsatte av historisk bevissthet, det er ganske enkelt kitsch. Folk med historisk perspektiv vil vite at det er noe ytterst moderne og urbant med nordmenn virrer rundt i vikingedrakter og joggesko - eller kvinner som "ror for fred" til den nette sum av 40 000 kroner for å vise at de står nærmere livet og de kvinnelige verdiene. 

De fleste fastboende føler seg nokså fremmed for denne plutselige begeistringen. Er det virkelig oss de snakker om?  Vi være stolte. Javel, og hvorfor det? Vi er så særpregede. Det skal vi fortsette med. De liker oss best sånn. Som Prøysen skrev i "Den rotlause visa": 

"Men du som har evner, du som kom fram
du veit det så vel, det er inga skam
å bøye seg djupt for dørstokk og tram 
- i fjorten daer om sammar’n."

Som Prøysen mener også jeg å spore en manglende respekt for dagens bygdefolk hos dem som prater høyest om den verdifulle bygdekulturen. Folkekultur er vel den kulturen folk flest faktisk gjør til sin egen, uansett hvor den måtte stamme fra. Vi vil gjerne få velge det selv, enten det er gammelt eller nytt, lokalt eller fremmed. Alder og opprinnelse er egentlig helt sekundært. Det blir både tilhørighet og identitet av kultur, åkkesom. Og alle mennesker er situert i lokale forhold, uansett hvor i verden de bor. Den lokale vrien er umiskjennelig til stede uansett, - slik den også er det i den hyggelige småbyen Oslo. Men overalt er forandringene der, det finnes ingen evig eller "egentlig" norsk essens som en kan  gjenskape eller fastfryse. Den "urene" og "uekte" kulturen er ikke noe problem, det er derimot mindreverdighetsfølelsen. Salvador Dalis oppfordring skal få avslutte min artikkel: "Kopier, kopier ! – det kommer alltid noe originalt ut av det."

Ivar Bakke


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !