*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

lørdag 10. desember 2011

Eric Hobsbawm: «Ekstremismens tidsalder - det 20. Århundrets historie »




Det er mye godt å si om denne boka, både hva intensjoner og gjennomføring angår. I et verk som dette, hvor historikeren vil favne et knapt århundre, må han gi de fleste fenomen en svært kortfattet, oppsummerende behandling. Spesielt hvis en tar mål av seg til å skrive den globale historien om økonomi, kultur, dagligliv og teknologisk utvikling. En vil lett kunne havne i det oppramsende og overfladiske. Stort sett går bokas analyser og informasjon bak overflaten av tingene. Den er tankevekkende, med et personlig engasjement som holdes i tømme av en vilje til nøktern analyse.
Spesielt synes framveksten av fascismen å ha fått en brukbar presentasjon. Hobsbawm var «bolsjevik-jøde» i følge tidens språk, og emigrerte til England. Han vier jøde-utryddelsen minimal oppmerksomhet, nevner såvidt Auschwitz, og opptrer kritisk overfor sionismen. Hans sondring mellom fascisme og andre former for høyreradikalisme er forbilledlig, langt mer presis enn de mer grovskårne marxistiske versjoner. Spesielt er aktørenes ulike vurderinger av situasjonen fram til angrepet på Polen dyktig og tankevekkende presentert.
Av ting å stusse over er hans beskrivelse av Stalins politikk i denne perioden. Her speilvender han historikeren Ernst Nolte, som ga kommunismen ansvaret for hitlerismen. Hobsbawm forklarer langt på vei realsosialismens fallitt som avledet av sekundære forhold. Tross den kommunistiske tvangs-kollektiviseringen av jorden, - som medførte det til da største folkemord i historien, tross den vanvittig feilslåtte slave-økonomien som tok livet av millioner: Det var ofrene som var uopplyste, tilbakestående og primitive. Det var ofrene som utgjorde de «omstendigheter» som «drev partiet i en stadig mer autoritær form for styring». Den «statlig-private religion» som Stalin stod for - den
«grunnla han kanskje ikke bevisst. Han fulgte kanskje bare hovedstrømmen i et tilbakeliggende bonde-Russland og dets autokratiske og ortodokse tradisjon. Men det er usannsynlig at det ville utviklet seg uten ham, og sikkert at det ikke ville ha blitt påtvunget eller kopiert av andre sosialistregimer».
Ville noen ha akseptert en tese om at Hitler kanskje ubevisst lot seg drive med en kulturell hovedstrøm hos sine autoritetstro motstandere og kommende ofre. At uten individet Hitlers slette egenskaper, ville førerstaten «sikkert ikke» ha dannet skole for senere fascistiske regimer? Det er én eneste grunn til at Hobsbawms latterlige unnskyldninger for Stalins forbryterske regime ikke blir noen skandale: Kommunismens ofre er abstrakt statistikk for de fleste leserne. Deres vanskjebne er blitt politisert bort, de er ikke blitt vår neste gjennom bøker og film.
Påfallende er også hans beskrivelse av en «relativt vellykket» sosialistisk økonomi, sammenliknet med krisen i vesten. Her nevnes ikke bruken av flere millioner slaver som produksjonsfaktor, ikke et ord om kollapset av matproduksjon til under 1914-nivå, etc. Hvis denne økonomien var «vellykket», må vi spørre; vellykket for hvem?


I følge Hobsbawm visste Stalin hele tiden at fredsavtalen med Hitler måtte bli kortvarig. Dette stemmer dårlig med andre funn og forfatterens egen henvisning til at Stalin nektet å tro at Hitler ville gjøre noe så selvmorderisk som å angripe Sovjet. De to diktatorenes planer om å dele verden mellom seg - som Molotov heldigvis snakket Stalin bort fra - er ikke nevnt. Heller ikke Komminterns tese om å « la fascismen komme til makten for å brekke nakken» .
Hovedinntrykket er likevel en nyansert og engasjert historiker. Spesielt likte jeg presentasjonen av den økonomiske historien. Tross vår mangel på gode økonomiske løsninger, slår forfatteren fast at det er grenser for hva vi ikke vet. Det katastrofalt feilslåtte ved markedsiberalisme uten politisk styring blir meget overbevisende klargjort. Det samme gjelder sammenhengen mellom økonomisk krise og gode konjunkturer for politikere med desperate løsninger. Dessuten påvises sammenhengen mellom statlig styring/ fordeling - og vellykket kapitalistisk økonomi i perioden 1945-80.
Men alt er ikke bare økonomi. Fremstillingen av 70-tallets revolt mot moralnormer framhever de på lang sikt fatale følgene av en ekstrem individualisme. Tonen er til dels mildt ironisk overfor studentopprøret, men forfatteren argumenterer samtidig grundig for sitt syn. Den farlige oppløsningen av alle forpliktende fellesskap og sosiale avhengighetsforhold er hans hjertesak, - men presentert uten snev av nostalgi. Analysen av feminismen er også opptatt av dens klassemessige utspring og særpreg. I det hele er det mye god, illojal kritikk av forfatterens eget sosiale sjikt. En usnobbet åpenhet og respektløs selvstendighet preger framstillingen. Innledningsvis påpeker forfatteren sin egen begrensning - hvilket er tillitsvekkende. Den 3. Verdens utvikling har fått en ganske bred presentasjon, og det virker ikke som noe pliktløp. Dens historie er og blir preget av den vestlige dominans, noe som ikke stikkes under en stol.
Språket er innimellom skjemmet av dårlig setningsbygning, og det blir dermed uklart. Det skyldes kanskje oversetteren. Han skal i alle fall lastes for å ha skrevet «forfalske» i stedet for «falsifisere». Og «henges sammen», - i stedet for henge sammen, - for ikke å bli hengt hver for seg. Akkurat dét er vel noe av forfatterens politiske budskap - en historisk lærdom han trassig hevder overfor dagens liberalistiske elefantritt gjennom politikk og økonomi.
Ivar Bakke
          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

 

6 kommentarer:

Konrad sa...

En merkelig vurdering av Stalin, det er sikkert.

Ellers er vel navnet "Hobsbawm"

Ivar Bakke sa...

OMG. Lar den kommentaren din stå her en stund til spott og spe for meg som har gått rundt og trodd jeg visste navnet på forfatteren jeg anmeldte. Jeez, noe så pinlig. Jeg er visst litt ordblind til tider. Takk for at du gjorde meg oppmerksom på brøleren.

Konrad sa...

Hehe, no big deal, oppdaget det ikke før jeg slo opp andre kilder ;)

Stalin-regimets forbrytelser er abstrakt statistikk for de fleste, og dessuten var Stalin på rett side det meste av krigen. Men forbrytelsene var ikke arbeidsuhell eller skyldes at Kreml ble revet, jeg kan ikke forstå annet enn at det var en særdeles villet politikk. Hungersnøden i Ukraina var ikke dårlig planlegging, det var tvertimot planlagt, såvidt jeg har forstått. Katyn-skogen var også målrettet, en del av planen for å undertrykke Polen.

Ivar Bakke sa...

I Polen var det visstnok obligatorisk med en offiserkariere i forbindelse med nesten en hver høyere utdannelse, slik at russerne ved å ta livet av offiserstanden med et slag hadde fjernet store deler av den polske intelligentsia, de som etter okkupasjonen kunne tenkes å danne en konkurrerende elite til regimets ensretting. Katyn var intet arbeidsuhell nei. Det var på tale å ta det med som tiltalepunkt i Nürenberg-saken, men russerne lot det falle da de skjønte at rettssaken ikke fulgte Moskva-prosessenes nøye innstuderte regi, men lot de tiltalte ha tilgang til forsvarere. Allerede den gang var det litt for mange som visste hva som hadde skjedd og hvem som skjøt hvem i Katyn-skogene. Under Gorbatsjov-tiden fikk Lech Walesa overlevert dokumenter med Stalins ordre til Katyn-massakeren. Det var en gest som i polsk sammenheng hadde nær sagt samme betydning som Willy Brants kneling i Warszawa.

Jeg har skrevet et essay om likheter og forskjeller mellom Hitler-Tyskland og Stalins Sovjet som til min forskrekkelse landet på den konklusjon at frem til krigsutbruddet var Stalins Sovjet i en gangske annen og verre divisjon enn Hitler-Tyskland. http://ivarbakke.blogspot.com/2011/04/likheter-og-ulikheter-mellom-stalins.html

Hungersnøden i Ukraina var.. ja hva skal man si... en logisk følge av en forbrytersk politikk, men trolig ikke ment som et målbevisst forsøk på å sulte ut hundretusener. Men det ble i alle fall konsekvensen av denne katastrofale tvangskollektiviseringen. Jeg tror Robert Conquests "The harwest of sorrow" er standardverket her. I perioden 1917 til 1933 hadde regimet i Moskva en bratt dalende tilhengerskare. Også i norske aviser kunne en lese detaljert informasjon som burde få selv den mest tungnemme til å skjønne tegninga. Men etter fremveksten av Nazi-Tyskland skjedde det polarisering som gjorde at stadig flere ble av den oppfatning at en måtte velge side mellom et av regimene, og at de vaklende demokratiene ikke var noe virkelig alternativ, ettersom de ikke var i stand til å håndtere de krisene som 30-tallet opplevde. Håper vi ikke på nytt blir kastet inn i kriser som igjen gir slike forestillinger vind i seilene.

Konrad sa...

Mulig at jeg har misforstått historien, men jeg oppfattet hungersnøden som et ledd i undertrykkingen av obsternasige ukrainiske bønder. Det var kanskje ikke forsøk på å sulte dem til døde, men jeg oppfattet det som ledd i maktkampen, altså som mer enn utilsiktet konsekvens av kollektiviseringen, f.eks. logistikkproblemer.
http://konradstankesmie.blogspot.com/2008/11/ukrainas-holocaust.html

Ivar Bakke sa...

Ja, ut fra min begrensede lesning om temaet synes det å være en grei oppsummering: Intet planlagt folkemord via sult, men et ledd i maktkampen; å knekke motstanden mot tvangskollektiviseringen av landsbygda (dekulakkisering) og elimineringen en gruppe som man mente stod i veien for den lyse fremtid. Det var jo ikke akkurat rocket science å skjønne hva som ville bli følgen av beslagleggelsen av de små kornreservene som fantes - i tillegg til rene massakrer av landsbyer som hadde trosset kommisærene. Dette er forbrytelser som ble kjent ganske raskt, selv om omfanget av galskapen først meget senere trådte fram. Og så var det mange som avviste det som "grauelpropaganda". Det var, i likhet med jødeutryddelsene, av en slik skala at de færreste trodde det kunne være sant. Men også kommunistregimets logistikkproblemer har vært et kronisk problem i tiårene som fulgte. Dette, sammen med sensuren som gjorde det til statsforbrytelse å rapportere om slike hendelser, gjorde omfanget enda verre enn det ellers hadde blitt. Kina hadde lignende katastrofer under "det store spranget". Det er bibelske proporsjoner over det. Ufattelig egentlig. Sivilisasjonssammenbrudd.