mandag 31. oktober 2011

Alvorlig morsom, halvt britisk.



Bøker er ikke ferskvarer. De tåler gjenbruk. Biblioteket kan skaffe boka "Hvite tenner". Synes hennes debutarbeide er hennes beste bok så langt. Et greit sted å begynne. Her er min anmeldelse fra anno domini 2001

Zadie Smith har gjennom denne romandebuten ryddet seg plass blant de aller fremste av sin generasjons forfattere.  Først en lett misvisende kategorisering: Hun er halvt britisk og halvt jamaicansk, i følge den  norske omslagsteksten. Hva nå det enn måtte bety.  Hun vil uvegerlig bli nevnt i samme åndedrag som Hanif Kureishi (han med ”Bydelsbuddha”) og et par andre som puttes i båsen ”halvt britisk”. Det er en  pussig måte å omtale folk som er født i London på, men det er en talemåte som (med albuen) berører et viktig felt. Innvandrere.  Og deres barn, som blir omtalt med den ulogiske termen ”2. generasjons innvandrere”.  De er jo født og oppvokst der. Men altså stadig ”innvandrere”. I et land hvor de blir tålt, men aldri som om de var helt britisk. ”- men hvor kommer du egentlig fra?” 

Halvt britisk er de, oppvokst i et land foreldrene ofte omtaler som om det skulle være en filial av Sodoma. En gjensidig frastøtning – og en uvegerlig tilnærming, blanding, identifikasjon. Hvor går disse barna hen i dette århundre hvor det ikke finnes noen vei hjem, hvor sed og skikk og tenkemåte så raskt forandres.

Sånn, det var den innsnevrende, reduksjonistiske beskrivelsen. ”ja, men jeg er ikke så interessert i sånne problem-romaner om innvandrerbarn og hvit rasisme.”  Fint, da er kanskje dette boka for deg. Den er nemlig ikke slik. Det er ingen ”altså-bok” om rasisme, der forfatteren finner opp noen figurer som skal illustrere et moralsk poeng.  Hva Zadie Smith mener er ikke like godt å si bestandig, men som hun kan fortelle, hvilken rik og polyfon roman dette er! Den er fortalt med et godlynt-ironisk smil, med det store blikket som synes å ha sett så mye av denne verdens dårskap, men uten å bli gammel, kynisk og trett av det. Det er en ungdommelig vitalitet her som tilsvarer hennes unge alder, paret med en forbløffende modenhet som gjør at en sjekker billedteksten (”Zadie Smith (1975)”) en gang til.  

Dessuten, apropos modenhet, er hele romanen servert i en lake av intelligent, halvt britisk, humor. Det er altså ikke snakk om å brenne av noen kvikkheter her og der, snarere en bestemt måte å betrakte vår paradoksale verden på, en livsholdning.  Ikke så rart at noen av Englands mest lovende forfattere har bakgrunn i to ulike kulturer.  Det gir seg gjerne utslag i det sosiologene kaller ”den sent ankomnes friske blikk”.  En ser sitt eget miljø så tydelig fordi en også har sett andre miljø. 

Smiths roman er full av presise iaktagelser som slår imot deg som duggfriske aha-opplevelser. ”Det har jeg ikke tenkt på før, men akkurat slik er det ! ” – tenker du med en merkelig blanding av forbløffelse og gjenkjennelse.  Zadie Smith får oss ofte til å le. Kanskje fordi hun selv er ung og lykkelig - og vakker ! (usaklig sexistisk mannsgris-anmelder-kommentar). Eller kanskje like ofte fordi hun er klok og tilstrekkelig merket av livet til å vite at det blir ikke bedre av å gråte eller klage, alt du får er medynk, og ingen får det bedre av å være ynkelig.   

Smith synes å kjenne den aggressive fortvilelsen, det brennende ønsket om tilhørighet og smerten over å bli avvist, over å være en fremmed over alt - også hjemme. Hun må ha erfart dette, men hun er ikke blitt stående der, som et forstenet speilbilde av andres forakt.  Hun kan skildre de utroligste former for forstokkethet og kommunikasjonssvikt med en utvungen, ja kjærlig, innlevelse.  Med et slags smilende overblikk som likevel aldri virker nedlatende.  Kanskje fordi hun også selv har utforsket et par blindgater. 


”Ja, men hva handler denne romanen om, da? Hm, vanskelig spørsmål. Det er en slags slektskrønike. Et par blandede ekteskap og deres barn. Barnas oppvekst, deres skjebnesvangre møte med en hvit, liberal, vellykket og verdensfjern familie. De forskjelligste livssyn og karaktertrekk spiller seg ut mot hverandre. Persongalleriet er så brokete og handlingen har så mange tråder at skal vi si en normal forfatter ville ha rotet seg bort i det pratsomme og lettvint overfladiske. Men Smiths debut virker utrolig gjennomarbeidet, kompetent.  Fortellingen er spennende, den er også dyktig regissert mot sitt crescendo på slutten.  Men hva den handler om? Tja, oppvekst i England mot slutten av det 20.århundre.  Forsøk på å skaffe seg identitet, en tilhørighet til det en kan kalle sitt land og sitt eget liv. Det skulle være aktuelt for de fleste det, uansett etnisk bakgrunn.  Og ”Hvite tenner” synes å være et overbevisende eksempel på romanformens fortrinnlige evne til å formidle representativ historie gjennom personlige livshistorier. En klok bok av en klok forfatter. Merk deg navnet:  Zadie Smith. 

Roman, Aschehoug 2001
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen


       Ivar Bakke

         Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

søndag 30. oktober 2011

Øvelse i hjemlig diskriminering.




Tahar ben Jelloun: Hva er rasisme ?
Cappelen 1998
Målgruppen for denne boka er barn mellom 8 og 14 år, samt alle foreldre som ønsker å gi barna en slags motgift mot den rasismen som brer seg i mange ungdomsmiljøer. Forfatteren har omarbeidet teksten mange ganger, dvs. brukt sin datter og hennes venninner som konsulenter for å gjøre teksten begripelig. Det er den trolig - min tolvårige datter oppfattet den som noe banal. Boka er i alle fall spekket av "sunne oppfatninger" – dvs. en moderne utgave av den gamle humanistiske impuls om at alle mennesker er i slekt, på tross av alle forskjeller. 
Den er også fri for hovmod mot europeere, - rasisme finnes over alt. Du kan lese høyt for barna – det kan kanskje oppstå viktige samtaler i løpet av de snaut 60 sidene. Og noen av de historiske eksemplene er muligens nytt stoff for enkelte foreldre. Du kan altså trygt kjøpe boka, avslutte lesningen her og ignorere følgende pirk:
Forfatteren frykter for at vi slutter fred med rasismen, - "rasisme er vanlig, men ikke normalt" , skriver han. Derfra er det lett å dra følgende (kort)slutning: "Sånne folk er ikke helt normale". Videre heter det:
"Rasismen finnes overalt hvor det lever mennesker. (..) Den er som en sykdom. Det er like godt å   være oppmerksom på den og lære seg å avvise den. (..) man må innprente barn sunne oppfatninger, så det ikke lar seg rive med av følelsene. Man kan jo også innprente det feilaktige og usunne oppfatninger. Det avhenger av foreldrenes utdannelse og innstilling."
Til tross for at målgruppen ikke kan svelge all verdens problematiseringer, så er det noe med underteksten her som er lite spiselig. Kanskje er barn som får boka fra "opplyste", velutdannede foreldre mer utsatt for sosialt snobberi enn en ortodoks rasisme?
Som forfatteren, tror jeg at rasisme ofte handler om angst, kompenserende selvforakt og en frustrasjon over å være utviklingens tapere. Massearbeidsløshet er et viktig felt i forståelsen av rasismens mekanismer, tap av aktelse likeså. Da blir det utilstrekkelig å møte det med en "tidløs", avpolitisert humanisme som reduserer alt til et spørsmål om rett sinnelag.
Et stykke på vei kan kanskje opplysning og kunnskap overstyre mer instinkt-pregede reaksjoner overfor det fremmede. Men er det en undertone "risikogruppene" for rasisme straks merker seg, så er det uforstående forakt fra en velberget middelklasse. Da hører de ikke etter.
Å fremstille andres oppfatninger som en sykdom som vi skal helbrede dem fra – det er et ekstremt upedagogisk. Høy utdannelse var forresten intet hinder for rasisme i mellomkrigstiden. Og kanskje er evnen til intuitiv identifikasjon med den fremmede vel så viktig som fornuftens korreksjon av gale følelser. For de som våget livet for å redde jøder under krigen, så var denne evnen til identifikasjon den viktigste handlingsimpuls, ikke kunnskap om det vitenskapelig tvilsomme ved raselæren. Og ser en på intelligentsiaens rolle under nazismen, (ser en på deres stilling til redsels-regimer overhodet) – så gir det lite næring til en naiv optimisme mht. "foreldrenes utdannelse og innstilling".
For-dommer om etniske grupper – så vel som resten av våre omgivelser – er uomgjengelig, det er språkets og tankens kategorisering av tingenes alminnelige form. Spørsmålet er om vi evner å skille mellom det alminnelige, det spesielle og det individuelle. Jeg mener at den rådende kultur i land med muslimsk prestestyre er dårligere enn den for tiden herskende i vårt land. Jeg mener at den rådende, allmenne kultur i Tyskland anno 1942, var langt dårligere enn den som i dag må sies å være fremherskende. Ingen av disse synspunkt impliserer med noen nødvendighet forakt for de personer en måtte møte fra angjeldende land, selv om faren er der. Det er et forsøk på en generaliserende sammenfatning, på å danne seg begreper om verden. Ingen av oss går forutsetningsløst i møte med det fremmede. Det er "vond tro" hvis antirasister tror de er fordomsfrie, og rasistene vet det.
Er anmelderen plutselig blitt rasist nå, bare for å være innviklet og intellektuell?  Kanskje er det heller snakk om å slåss mot utålelige forenklinger, selv når de er tiltenkt 10-årige lesere. Ikke alle kulturer er like bra, og nå snakker jeg ikke om matvaner eller religiøse høytider, men om de verdihierarki som blir formidlet. Enkelte kulturer – eller etnies – er f.eks. rasistiske eller kvinnediskriminerende. Men alle mennesker, uansett bakgrunn, har krav på å bli behandlet individuelt, å bli tilkjent personlig identitet og ansvar. Og hvis det er rasistisk å mene at enkelte kulturer er bedre enn andre, slik forfatteren faktisk hevder, så blir det vanskelig å bekjempe en kulturelt overført rasisme. Her er det faktisk forfatteren som ikke makter å skille mellom individ og etnisk bakgrunn.
Såpass innviklet er, etter min mening, det flerkulturelle Europas virkelighet, og jeg tror barna tåler å ta den inn over seg.
Ivar Bakke
           
          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !





Livsnødvendigheter - noen tanker fra en høst long gone..






 Det er som å stige inn i en annen verden. Lukke døra bak seg, la regnet regne, vite at nå er fóret kommet velberget under tak. Mentalt driver jeg sakte i retning av en annen virkelighet, der en tjener sitt brød ved å selge opplevelser, ideer, drømmer. Jeg skal skrive artikler og anmelde bøker. Snart slår gårdens praktiske utfordringer med en langsom vinterdvale-puls, maskinene sover.
Vi utgjør en stadig større gruppe i det post-industrielle Europa, vi som lever av å formidle tegn og symboler. Arbeidet gjør de andre; produksjonen av livsnødvendigheter, klær, mat. Vi, derimot, vi produserer behov; sult etter opplevelser, adspredelse, trøst, mening. Vi holder lykkehjulene i gang. Ikke slik å forstå at det ikke er krevende arbeid. Vi henger i med vårt, enten vi er sosialarbeidere, seminar-arrangører, sjokkselgere, journalister, saksbehandlere eller aromaterapeuter. Så lenge en holder fokus tett på sitt eget, blir omtrent hva som helst meningsfullt.
I går høstet jeg de siste stråene av andreslåtten. Nå er de blitt en faktor i den store kalkylen som heter produksjon av mat. Å produsere mat - noen mener at det er det som er det egentlige og riktige arbeidet. Viktig var og er det saktens, men er det dermed sagt at flest mulig bør jobbe mest mulig tungvint med å produsere mat? 


Hver gang jeg kjenner meg riktig sliten etter en lang dag på traktoren, tenker jeg tilbake i takknemlighet. Det er mer enn 30 år siden nå. Da kom forhøsteren, og det var begynnelsen til slutten på de mange og lange hesjene, det tunge slitet, de våte klærne, drivet for å bli ferdig. Først fórhøsting sammen med naboen. Én av de to måtte begynne for tidlig, skulle man bli ferdig i rett tid. For når de små bøttene av noen tårnsiloer omsider var fulle, gjenstod det nesten hundre dekar med hesjing.
Som voksen har jeg ofte undret meg over hvordan de voksne den gang holdt ut. Jeg jobber like hardt i slåttonna nå, men den varer i en uke, ikke en måned. Og det står ingen staur ute i høstregnet og venter på å bli tatt opp. Jeg kan ikke annet enn å betrakte dette som et framskritt. Dagens drift binder naturligvis mye kapital i form av bygninger og utstyr, men den kommer ikke i konflikt med barnevern og LO's sommerpatrulje. Og en har en tilværelse utenom arbeidet, hvis en vil.
Men mange vil ikke. De lever og ånder for gården. Teknikken blir brukt som springbrett for å arbeide mer i stedet for mindre. Det er vel menneskets vis, å skaffe seg nye utfordringer, meningsskapende prosjekt. Men kom bare ikke å si at det er nødvendig, alt sammen. Eller at de som dyrker ordet og tanken skaper mindre reelle verdier enn de som velger å betale sine nye doninger med mange, seige driftstimer utenom bruket. 

Økonomi er ingen eksakt, nøytral vitenskap, men et uttrykk for en bestemt kulturs verdi-skala. Det må kunne finnes en mellomting, tenker jeg, og pendler mellom ulike verdener, med ulike, inkomparative logikker. Jeg produserer livsnødvendigheter - eller deltar jeg i et økologisk galimatias som resten av verden for all del ikke må kopiere? Verdens befolkning kan ikke ha et norsk forbruk av melk og kjøtt. Finnes det et anstendig arbeide en kan leve av? 


Nylig stod grasstråene der og lyste trassig grønt mot høstsola. For seg selv, til ingen kalkulerbar nytte, til glede for øyet. Nå ligger de i siloen. Og stedet det stod på vet ikke av det, som skrevet står. Den økonomiske formålsrasjonaliteten er ikke sentimental, den kvister vekk det unødvendige, tiloversblevne, foreldete. Til gjengjeld får vi billige produkter, tid og atspredelser som ikke en gang fyrster hadde tilgang på for noen generasjoner siden. Den gjør det lettere å gjøre det vi må, men gir oss samtidig så mye å velge i. Dens rasjonelle logikk har likevel preg av ubønnhørlig tvang. I rendyrket form er vårt økonomiske system en kreftsvulst som savner ethvert måtehold, som gjør mennesket selv til en overflødig størrelse, som frakjenner verdien og realiteten i alt som ikke lar seg innordne i dets spartanske begrepsapparat.

Alt det i livet som ikke lar seg tallfeste, det unyttig vakre, det som gjør livet verd å leve. Livsnødvendigheter. De vi kanskje vil tenke tilbake på om høsten. Skjelvende foran nattefrosten, mens vi ennå strekker oss mot det svinnende lyset.
Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

lørdag 29. oktober 2011

Sex, vold og angsten en bærer med seg på vei hjem


Jeg vet ikke om jeg har lest en bok fra en norsk forfatter som har rystet meg mer en denne. Den kom ut i 2001. Den er neppe blitt mindre aktuell med årene. Og den sier også noe om forskjellen mellom hengivenhet og frykt. En klok og modig bok. 




Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

"Disse såkalte intellektuelle" Edward W. Said: ”Den intellektuelles ansvar”



En vennlig sjel sa en gang til meg: "Først, da jeg ble kjent med deg, trodde jeg du var en sånn derre intellektuell. Men du er jo en trivelig fyr."
Utsagnet rant meg i hu under lesningen av Saids vesle bok om hva det vil si å være en intellektuell. Hvorfor er selve ordet ofte et skjellsord i så mange land? En forklaring som Said nevner i forordet, er de intellektuelles gjentatte klagesanger over småborgerens slette smak og massesamfunnets ødeleggelse av dannelsesidealet fra de gode gamle dager, den gang åndsaristokratiet rådde grunnen alene. Forakt for folk har ikke krav på ærbødighet. 
Men Said er ikke ute etter å hudflette det utakknemlige folket: "For meg henvender den intellektuelle seg til et så bredt publikum som mulig, og dette publikum er den intellektuelles støttegruppe. (..)Problemet er ikke først og fremst massesamfunnet som sådant, men snarere de innforståtte, ekspertene, klikkene og profesjonistene som former den offentlige opinion – de som gjør opinionen konformistisk og oppmuntrer til avhengighet av en finere, liten klikk allvitende menn som sitter med makten."
Said ønsker seg mennesker som i kraft av en språklig formuleringsevne og moralsk forpliktelse er i stand til å lete etter sannheten og avsløre urett. Han ønsker seg amatører som krysser og utvider snevre fagperspektiv, som peker på hva slags politisk helhet de "nøytrale" fagfolkene lar sine kunnskaper brukes til. Som konfronterer dem med et personlig ansvar.
Å slåss mot urett og tale den lille manns sak overfor de mektige, det skulle jo gjøre intellektuelle til populære folk hos brede lag. Problemet er når de konfronterer oss med urett som "vi" begår mot "dem", f.eks. urett begått av "våre egne" i kampen mot regimer eller ideologier vi avskyr. Said, som er en palestiner i amerikansk eksil, nevner krigen i Vietnam og felttoget mot Sadam Hussein som eksempler på hvordan man lot kravet til etisk konsekvens drukne i nasjonale særinteresser. Kampen for å gjøre etiske standarder uavhengige av nasjon, rase eller kjønn, er et kjernepunkt i hans forståelse av den intellektuelles forpliktelse. Det er også viljen til å gå bak klisjeene og gruppetenkningens lune fellesskap. Boka gir mange og talende eksempler på hvilke farer som truer en slik ideell fordring. Han nevner ulike ideologiske mote- eller tros-retninger som har feid over den vestlige verden. Den rådende postmodernistiske inndelingen i "lokale sannheter" og front mot enhver humanistisk helhets-tenkning, er et ferskt eksempel.
Said nevner også farene for avhengighet og lydighet som profesjonalisering og mektige institusjoner skaper.
Eller fagsjargongen, som blir til et stammespråk som isolerer fra innflytelse utover den lille flokk. Said skriver selv en lettlest sakprosa. Hans profesjon er litteratur, og jeg kan bare slutte meg til hans aversjon mot fagets manglende rom for begeistring og drøftelse av litteraturens meningsinnhold.  
Et par refleksjoner melder seg i margen: Vil ikke enhver språklig nyskapning med nødvendighet være eksklusiv, fordi den ikke inngår i språkets velkjente vokabular? Ny erkjennelse og nye begrep henger ofte sammen. Har ikke litteraturen her en oppgave som bare langsomt og indirekte gjør den politisk i Saids forståelse av ordet. Som en former av de kategoriene vi forstår verden i.
Og for det andre: Fordrer ikke et parlamentaristisk demokrati – som Said forutsettes å være tilhenger av – nettopp egenskaper som de intellektuelle må sky: Lojalitet, taktiske hensyn, korpsånd og en noe parti-patriotisk omgang med fakta i saksframstillingen? Blir ikke da den ideelle fordring om total ubestikkelighet som Said retter mot den uavhengige intellektuelle, til noe i retning av en "lokal sannhet" som ikke kan gjelde for alle?
Ivar Bakke

Edward. W. Said: Den intellektuelles ansvar. 
Pax 1998 Oversatt av Kjell Olav Jensen.
 
          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

tirsdag 25. oktober 2011

Alene sammen.




En drøm rev meg ut av søvnens favn og etterlot meg strandet alene i en fremmed by full av sovende mennesker. Jeg satte meg fortumlet opp og lette etter velkjente ord, de lå ikke på sin vante plass. For mitt indre blikk lot jeg fingrene gli enda en gang over navnene på de som står meg nær. Det var jo de gamle, kjente, men i natt så fremmede navn, gjenglemt fra et fjernt århundre og et sted ingen kan vende tilbake til. Noen var alt blitt utydelige, knapt leselige, som rablet ned i all hast.

Kjenner vi deg? Det kan være noe du har drømt. Hva vil du oss?                                                        Jo, vi vet av de navn og steder du nevner, men du var jo aldri riktig sammen med oss,            var du vel?                                                                                                                                                   Du har reist alene all din tid.

Jeg ville våkne vekk fra denne onde drømmen, stå opp og tenne lys                                               Kanskje er den sann, og det jeg tror om de jeg bærer med meg                                                       bare er en drøm?                 
Det at vi ikke er alene i denne verden, er det ikke bare et lite eventyr                                                 vi må høre før vi sovner?   

Jeg hører lyden av dine rolige åndedrag like ved meg.                                                                            De når meg fra så langt borte, fra din natt og din drøm.                                                                    Jeg strekker meg sakte ut og venter på søvnens tidevann.   

Vi reiser alene, sammen. Vi strekker oss famlende mot våre umistelige   - som var de en drøm vi holdt på å glemme.

Ivar Bakke

fredag 14. oktober 2011

Men det er det jo snart ingen som kan si lenger....


Knebling anno 1930: En eneste av jordens 2 milliarder
mennesker får ikke tale i Tyskland!


Neste gang du hører påstander om at vår sivilisasjon vil gå under og bli avløst av en muslimsk middelalder, og at det er naivt å tro noe annet.... så foreslår jeg følgende: Spør vedkommende om hvorfor det er blitt slik, hvorfor ikke flere later til å merke disse faresignalene eller ta trusselen alvorlig. Høyst sannsynlig vil du få høre følgende påstand: Det er fordi slike advarende stemmer blir kneblet av "mediavenstre", "kulturmarxister", "ARK" o.l. De slipper ikke til, og derfor fortsetter vårt folk i sin uskyldige tornerosesøvn mot katastrofen.

Denne retorikken har mye til felles med lignende former for politisk paranoia fra 30-tallet. Det er forlengst hinsides en legitim kritikk av religiøst begrunnet undertrykkende praksis, det dreier seg om en sammensvergelsesteori som insisterer på at ideen om fredelig sameksistens mellom ulike religioner er misforstått humanisme; vakkert tenkt, men utillatelig naivt. Den insisterer på at vi i realiteten blir okkupert, og at det bare er et tidsspørsmål før vi må gjennom en borgerkrig der sluttkampen står mellom dem eller oss.

Den gang var det jødene som angivelig fortrengte og spottet den opprinnelige nasjonale kulturen gjennom sin dominans innen teater, film, litteratur og presse. Hele kulturlivet var etter hvert blitt gjennomtrukket av "kulturbolsjevisme",  over alt hadde disse "fedrelandsløse knekter" undertrykket og utlevert den tapre og ærlige nasjonalist til latteren. Og hvor lenge ennå skulle de få lov å fortsette med å utnytte og spotte de naive tyskerne som i sin godmodighet...

Ja det med latteren ble det jo i alle fall slutt på straks denne "kneblede" mannen kom til makten og kunne innføre virkelig sensur og "nasjonal" kultur av sitt slag. 

Etter 22/7 2011 sitter latteren fast i halsen på de av oss som har gjort narr av muslim-haternes paranoide forestillinger. De er ingen ting å le av, selv om deres angstforestillinger er latterlige. Vi har ledd av dem, vi har argumentert mot dem, og vi har fått anskuelsesundervisning hva deres forestillinger kan oppildne til. Kan noen si oss hva vi skal gjøre for å stanse denne pesten?

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !