*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 23. mars 2015

Tegn til intelligent liv på Tor Eysteins Øverås planet.




«Omsorgen for seriebokforfatterne er bare politikk. Seriebokforfatterne får tjene som stråkvinner for manges irritasjon over mennesker som interesserer seg for kunst andre ikke forstår hensikten med, finner rar, men som jeg selv altså anser for å være det viktigste i livet. Snakk om å befinne seg på hver sin planet

Når du leser Tor Eystein Øverås’ essays er det litt som å ta privatundervisning hos en dyktig men litt streng lærer. En som stiller med stort alvor og er voldsomt godt forberedt, og som gir deg en litt beklemmende følelse av å ikke ha gjort hjemmeleksene. Joda, jeg har lest «Radetzkymarsj» av Joseph Roth. Men det er så smått 30 år siden. Det samme gjelder Albert Camus’ «Opprøreren», «Pesten» og «Den fremmede». 

Joseph Roth


Men hvor mye husker jeg av disse boksidene som jeg leste som ung mann, og som Øverås kjenner forlengs og baklengs, inklusive kommentarlitteratur og forfatterens biografiske detaljer. Det er som å høre noen fastboende fortelle om folkene fra stedet du reiste fra og nevne folk du bare vagt erindrer.  Men det er lærerikt, formulert av en pedagog som brenner for sitt fag. Øverås bor jo fortsatt her, blant forfatterne og ideene, han forteller ivrig om levende og døde, beveger seg fortrolig og kjapt mellom regissørene og forfatternes steder, liv og verk. Han henter sine venner ned fra hyller og støvete magasin og lar dem tre levende fram for våre øyne. 

På sitt beste klarer Øverås å gjøre deres liv og tanker viktige og virkelige, han gir deres tekster historisk kontekst og lar deres liv og verk trer fram mot denne bakgrunnen.

«Hvis jeg skal formulere hva jeg synes er viktig i kritikk, i arbeidet med å skrive kritikk, vil jeg si: Kunnskap, kunnskap, kunnskap. Kontekst, kontekst, kontekst. De færreste verker blir til uten i forhold til andre verker og den historiske situasjonen de utspringer fra.»
«Tv-serier kan ha noe genuint å si, romaner kan ha det, krim kan ha det, filmer, opera, en stand-up komikers show, en tegneserie, du vet aldri hvor eller i hvilket uttrykk det genuine kan dukke opp, men du må være interessert i å finne det, nysgjerrig, det må bety noe for deg, gjøre en forskjell.»

Tor Eystein selv synes såre fornøyd når han kan kveike vår lyst til selv å bli kjent med dem han skriver om. Fordi de har noe å si oss, de har gitt oss ord og begreper til å gripe verden med. Men også evnen til å sanse verden, a sense of wonder. Det er en intensitet under disse lærde og lavmælte introduksjonene. Som om det er et hemmelig tips om et topos, et sted det kan lønne seg å legge turen innom selv om noen av dem ligger litt avsides. Ja ikke avsides sett fra et sentraleuropeisk perspektiv. Men det ble nå en gang ikke vårt typisk norske ståsted.

Det er jo et bugnende bord som står der og venter på oss, inngangsbilletten er latterlig billig og Øverås leder oss med sikre skritt forbi bodene av kulturell fast-food. Vi lærer om filmer og bøker som nok mange tyskere og franskmenn beskjemmet kan innrømme å ikke ha vært borti siden skoledagene. Men de har gjerne hørt navnene. Ikke så i Norge. Der kan referanser til den felles europeiske kulturarven fort bli oppfattet som et utidig forsøk på å virke ekskluderende og pretensiøs. Øverås skrivestil er lavmælt og nøktern, uten unødig sjargong eller snobbethet. Men også uten falsk beskjedenhet:     

«Dramaavdelingen på Marienlyst bør gå i seg selv med hensyn til den angloamerikanske ensrettingen de holder på med, en holdning som også innebærer ensretting av samfunnet de har e oppdrag på vegne av. Slik ensretting svekker demokratiet.»     

Er det nå det også blitt feil da, å velge seg amerikansk populærkultur fordi en liker det? Amerikansk populærkultur har mye bra, og Øverås har tidligere vist at han har bra peiling her også. Men det var dette med å foreta et opplyst valg, noe som forutsetter at den som velger er gjort kjent med flere alternativer. En rekker jo ikke alt, og ofte smaker det fortrolige og kjente godt. Men det kan være lurt å prøvesmake noen av de rettene en tror en ikke liker. Det som skal til er en smule intellektuell appetitt og nysgjerrighet. Vi som i dag har så utrolig mye velge i burde jo kunne glede oss over en som gjennom års fortrolig omgang har opparbeidet så mye sikkert skjønn, det man i andre sammenhenger kaller «vantmannskunnskaper», og som med kyndig hånd løfter fram en meny av slow food hentet fra mange land og tider. 

Jeg leser langsomt Øverås’ innsiktsfulle essays, samtidig som hans tekst gjør at jeg laster ned framtidige lesegleder og pirrende tankeføde til en latterlig billig penge. Noe av det tar tid, noe krever anstrengelse. Jeg har aldri sett noen gjøre det til en innvending mot en fjelltur. (helt tilfeldig valgt eksempel) Eller å oppdra et barn. Jeg leser Øverås dit hen at hans kritiske holdning til det han omtaler som etteraping av virkelig litteratur ikke bunner i snobbethet, men av en pasjonert kjærlighet til det han oppfatter som viktig og relevant i kraft av sin kvalitet.

Erlend Loe


Til Erlend Loes påstand om at det er «en ganske syk virksomhet at noen lever av å kommentere andres åndsarbeid» svarer Øverås at 
«For meg høres dette ut som en replikk i en terapeutisk kultur, ikke en intellektuell kultur. Det er jo ikke et menneske bokanmelderen er satt til å kritisere, det er en tekst.» Det er sant, men som Øverås vil vite av egen erfaring er det vanskelig å betrakte en kritisk mottakelse som et spørsmål om en aldeles upersonlig og saklig uenighet. Litteraturtidsskriftet Vagants Olav Haagensen er etter mitt syn noe tung på handa i sin kretsing rundt bokas svakheter, men presisjonen i kritikken er av en art en kan lære av:
«For ofte i Hva er et essay? tjener de informale grepene – den vandrende og tenkende og fascinerte karakteren Tor Eystein Øverås – som en slags unnskyldning for ikke å gå skikkelig inn i emnene tekstene tar opp. Essayistens subjektive utfoldelse i essayene blir viktigere enn det som faktisk utfoldes på essayenes meningsplan. De sterkeste tekstene i samlingen er da også de hvor Øverås’ person inntar en mindre fremskutt rolle, for eksempel «Nazistenes drømmefabrikk», om filmskaperen Veit Harlan. Her stoler Øverås på stoffets relevans og lar seg lede av det
Det er noe her. Øverås  «utførlige iscenesettelser av tekstenes tilblivelse og forfatterens persona»er nå blitt påtalt som en svakhet ved teksten, fordi det noen ganger blir for utførlig, tar for stor plass, distraherer.  Og som den til dels forhatte tyske kritikeren Marcel Reich-Ranicki en gang sa: Noe av det morsomme ved å være en kritiker var at man faktisk kunne være med å påvirke hvordan forfattere senere skrev.  

Apropos – eller mal apropos: En gang skrev jeg et essay om Victor Klemperers dagbøker fra Nazi-Tyskland i litteraturtidsskriftet Vinduet. Redaktørene John Erik Riley og Tor Eystein Øverås antok manuset. Men de ba meg kutte avslutningen, hvor jeg lot teksten tone ut i en ettertanke over at jeg i skrivende stund kunne se ungene mine komme syklende hjem fra skolen, og at det aldri før lesningen av Klemperers bok hadde streifet meg hvor skjør vår trygge hverdag i denne beskyttede del av verden er. Det var for privat, mente de. Det var ikke mine private følelser de kritiserte, men en tekst. Og jeg tror de hadde rett. 

Og jeg tror jeg har rett når jeg sier at Øverås’ utmerkede essay om Camus ville ha stått seg på å kutte i avslutningen, der forfatteren med dårlig samvittighet ser Camus i skarp kontrast til sitt apolitiske, trygge og beskyttede liv hvor han kan «sove trygt og godt». Fordi han egentlig introduserer et nytt tema som hadde fortjent et nytt essay. Det samme gjelder innledningen til essayet om Joseph Roth. Men jeg er ikke sikker. Og nå har jeg akkurat gjort det jeg kritiserer Øverås for, sporet av fra mitt hovedtema via et privat sideærende. Noen ganger funker slike avstikkere, blir perspektivrike innganger til reisens hovedmål. Andre ganger lurer en på hva er det vi gjør her, skulle ikke vi til...  

Tor Eystein Øverås


Så hva skriver han om da, hva inneholder denne samlingen essays med en lett villedende tittel?
Mye forskjellig, fra Kråkesølv til Jan Troell. Men det er ingen av dem som tematiserer spørsmålet om «Hva er et essay?», som tittelen kunne antyde. Jeg vil fremheve essayene om Joseph Roth, Konrad Wolf, Albert Camus og Veit Harlan. Essayet om Veit Harlan, regissøren bak den antisemittiske propagandafilmen Jud Süss er et av samlingens beste. Og du visste kanskje like lite som meg om Konrad Wolf. «Muss man ihn kennen?» spør tyskerne når de oppdager hull i sin dannelse. Ja, muss man, Og Øverås’ essay lar deg skjønne hvorfor.




Men jeg fant det også interessant å lese Øverås selvbevisste polemikk i «En tale til kritikerne. Om liksom-litteratur, Solstads svanesang og Daniel Mendelsoh». Det provoserer til ettertanke, motforestillinger, protest kanskje. Fordelen ved å ikke være så postmoderne er at man blir ikke så fort umoderne, for å vri litt på Heinrich Bölls devise. Øverås tilnærming til kritikerens rolle som sentral fordi den velger ut og diskuterer ulike kulturelle uttrykk ut fra relevans og viktighet kan man være uenig i. Men hans posisjon er formulert på en måte som gjør at det vanskelig kan avfeies som uvesentlig. Det er en stubb en kan bryne seg mot. Noen burde gjøre det.      

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Ingen kommentarer: