Richard Wolf: Hva skjer når staten opptar lån for å unngå kriser?

Les første del og andre del av Wolfs tale.

Husk Obamas 800 milliarder dollar stimulans. Det var finansiert med lånte penger. Regjeringen fører råtne lån over til sitt eget balanseregnskap. Og den har lånt rekordhøye summer, 1,7 trillioner siste år. [2009]

La oss se litt på dette. Hvis regjeringen låner for å stimulere økonomien... – og forresten, hvorfor gjør den det? Fordi privatpersoner og næringsdrivende ikke kjøper noe. De er vettskremt over den økonomiske utviklingen og de går inn i en kjøpe-streik. Staten går inn og gjør innkjøp for å erstatte mangelen på etterspørsel fra privatpersoner og det private næringsliv. Så staten låner penger. Og vår regjering har, lik regjeringer over hele verden har gjort, tatt på seg lån i en skala uten paralell i fredstid for å klare dette. Ikke bare har regjeringen gjort dette, men denne tanken blir fremmet av alle slags økonomer og fremstilt i offentligheten som om det var en genistrek, som et låneprogram som skal løse alle våre problemer. Som om at å ta opp lån i en slik skala ikke har noen konsekvenser vi trenger å bekymre oss over, som om vi kan låne i blinde og det gjør egentlig ikke noe og det vil ikke bli et problem og vi nok skal fikse det alt sammen i fremtiden når vår økonomi er blitt sunn igjen. Og da vil vi gå i overskudd og vi vil likvidere gjelden og alt vil vende tilbake til utgangspunktet.

Jeg mener ikke å raljere, men det er faktisk posisjonen til min kollega Paul Krugman, som mange av dere har lest. Og det er hva alle regjeringer har gjort, de har lånt som gale. Og det fører blant annet til følgende merkelige rebus: Når staten låner må det selvfølgelig være en långiver. Ok. Hvem låner penger til United States Government for at de kan gjennomføre alt dette? Vel, her har vi noen pussige svar. Nummer en: Alskens rike størrelser; aksjeselskap og private investorer, låner penger til staten, for det er tryggere og sikrere enn en hvilken som helst annen låntaker i vår økonomi, eller det å investere i noe som helst annet, for tingene ser ikke så bra ut. Det er ikke en metode for å skape vekst, det er bare å flytte penger.

Det er faktisk ganske ironisk når du tenker over det, fordi hvis vår regjering virkelig ikke ønsket å gå i minus kunne den naturligvis skatte aksjeselskap og de rike. Da kunne den skaffe penger for å stimulere økonomien uten å låne. Det er enda mer interessant hvis du tenker over at når regjeringen ikke skattlegger aksjeselskap og de rike men i stedet velger å bruke penger som de har skaffet til veie ved lån, så lander disse pengene i form av lån til de samme folkene og aksjeselskapene. Fra aksjeselskapene og de rike personenes ståsted er det ingen stor utfordring å skulle måtte velge mellom at regjeringen skattlegger deg – end of story – eller at regjeringen kommer for å låne penger av deg, bruker pengene til å stimulere økonomien, og betaler deg tilbake med renter. Jeg ville selv være en tilhenger av keynesiansk ekspansiv politikk hvis jeg var rik under de rådende forhold.

Så myndighetene har lånt. Jeg har ikke tid til det nå, men hvis jeg hadde, ville jeg gjerne snakket til dere om noe jeg formoder dere vet: At det ikke finnes tilstrekkelig mange amerikanere med en tilstrekkelig mengde penger som er villige til å låne den amerikanske stat nok penger. Så de låneopptak vi har gjort for å holde vår økonomi gående har medført en stadig større grad av låneopptak fra andre land. 

Og det land i verden som har lånt mest penger til USA for å hjelpe landet ut av krisen i sitt kapitalistiske system er Folkerepublikken Kina. Den kommunistiske regjeringen i Kina finansierer krisetiltakene til den kapitalistiske regjeringen i USA. Muligens verd et øyeblikks ettertanke, men ikke ifølge våre medier. Men kanskje dere vil tenke at et eller annen slags historisk budskap muligens ligger gjemt i dette forholdet.

Og selv om du ikke har lyst å reflektere over det, så tenk over følgende: Hvis det beregnede totalbeløpet av regjeringens og agenturbankenes lån fra Kina ligger et sted mellom 1,2-1,3 billioner, som er det gjeldende estimat, da betyr det, hvis man forutsetter normal rente, at den amerikanske stat fungerer som et innsamlingsagentur for Folkerepublikken Kina, fordi vi hvert år må sende 50-60 milliarder dollar i form av rente. Så dere bør alle føle dere vel når dere tar dere en øl eller kjøper en Robert Tyer eller hva dere enn gjør som gir penger til våre føderale myndigheter. Den delen vil ikke bli kastet bort på sosiale tjenester eller noe slikt, en del av det er bare ledd i en innsamlingsprosess: Regjeringen samler inn en del av det og sender det til Folkerepublikken Kina slik at de kan bygge opp hva de nå enn bygger opp der, og som synes å imponere mange mennesker. Og igjen, på vegne av det kinesiske folk hvil jeg få takke hver og en av dere for dette bidraget. Hvis dette slår dere som en bisarr måte å fikse en krise på – godt, det er mitt poeng. Og det virker ikke. Det virker ikke.

Stimuleringspolitikken fungerte ikke. Ikke bare fordi den var finansiert med lånte penger, noe jeg vil vende tilbake til, men hvis du stimulerer, hvis du pumper penger inn i økonomien...  Vi er nå i en økonomi som mister mye av de pengene vi har fordi vi importerer så mye. Alle av dere har på dere klær som ikke kommer fra USA. Dere vet det. Og dere kjører biler som ikke kommer fra... osv. osv. Så hvis dere legger ut penger i USA, til enkeltpersoner og forretninger, blir det ført ut av USA. Du hjelper faktisk til å bygge jobber andre steder ved din stimulering. Hva vil jeg fram til? Det har ikke fungert. Stimuleringspolitikken løste ikke problemet med arbeidsløshet, redningsaksjonen for bankene førte ikke til at de lånte ut penger for å skape arbeidsplasser. Det virket ikke. Skatte- og pengepolitikken har ikke virket i disse tre årene. Og denne politikken burde ikke en gang vært prøvd, fordi vi visste den ikke ville virke.

Og hvorfor sier jeg dette? Et lite historisk eksempel: Den store økonomiske depresjonen i 1929. Så snart Roosevelt var på plass kort tid etterpå [1933] prøvde han alt av den avgifts- og finanspolitikken som Obama-administrasjonen har prøvd. Han prøvde også dette, og det fungerte ikke for ham heller. Han fortsatte med dette, og han støtte på de problem som avgifts- og pengepolitikken bringer med seg. Han kunne ikke løse disse problemene. Og den store depresjonen varte fra 1929 og ti år videre, minst, til 1939. Vi fikk ikke arbeidsledigheten ned til nivået den lå på før krisen rammet. Det som til sist fikk USA ut av den store depresjonen og arbeidsledigheten var ikke økonomisk politikk. De tiltakene virket ikke. Det var en radikalt annerledes politikk, en radikal kursending i Amerika. Vi besluttet som nasjon å gå til krig. Vi tok halvparten av de arbeidsledige og ga dem en uniform og vi tok den andre halvparten og satte dem i arbeid i fabrikker for å produsere uniformene, kulene og geværene. Slik løste vi problemet med arbeidsløshet.

Vi burde ha lært leksa nå; den vanlige runden med avgifts- og pengepolitikk, med debatter som vi hører gjenlyden av i pressen hver dag, er noe av en skyggeboksing, noe av en distraksjon. Du kan kalle de konvensjonelle debattene mellom konservative og keynesianske økonomer som «weapon of mass distraction» [masse-distraksjonsvåpen]. For imens, hva skjer mens de debatterer frem og tilbake? [...]Jeg vil hevde, og jeg håper dere får med dere budskapet, at mens denne skyggeboksing-debatten pågår, mens vi alle sammen forutsettes å være veldig opphisset over om hvorvidt man er tilhenger eller motstander av offentlig underskuddsbudsjettering... imens går den kapitalistiske syklusen videre gjennom sin normale prosess. Og hva er dens normale prosess? En periode av arbeidsledighet som varer inntil arbeiderne er villige til å arbeide for langt mindre fordi de har vært arbeidsledige lenge nok og framtidsutsiktene er tilstrekkelig dystre til at en jobb og en lønn de tidligere ikke ville akseptert blir noe de må innstille seg på. På samme måte medfører denne syklusen at forretninger trekker seg ut av markedet, verdien av brukt utstyr faller fordi antall selgere som er desperate etter å slutte overstiger antall kjøpere.  

Og leieprisen pr kvadratmeter går ned. Og advokaten du trenger å leie er blitt desperat og er villig til å arbeide for mindre penger, osv. osv. Og når stopper det? Når kostnaden ved å drive business er brutt tilstrekkelig langt ned til at en kapitalist, en investor, en forretningsmann eller kvinne ser for seg å kunne gjøre profitt med så lave lønninger og så lave kostnader. Og så går de inn, og så får systemet en ny vekstperiode i to, tre år, inntil vi er tilbake i den samme ustabiliteten som kjennetegner vårt økonomiske system, og som ingen gruppe av briljante økonomer noensinne har vært i stand til å stoppe eller kontrollere. 

Det er det som skjer. Og jeg sier dere, det er derfor så mange amerikanere er sinte, fordi de lever midt inni denne prosessen. For dem er disse debattene tomme. De er ikke beveget, de er ikke interesserte eller dratt inn i dem. På dem er de slagferdige kvikkhetene bortkastet. De ser usikkerhet, nedgang, og ingen ende i sikte. Er vi overrasket over at de er rasende og sinte, at grupper som Tea Party tiltrekker dem? Jeg kan ikke helt se hvorfor. 

Folk i en slik situasjon begynner å se etter syndebukker, noen de kan gi skylden; de motbydelige bankfolkene, de skremmende innvandrerne eller hvem det måtte være. Det er også en del av prosessen. Historien er full av dette. 
Vi har ikke en regjering med en politikk som kan løse dette problemet, og det har de bevist for oss. Men de har gjort noe. De har nå utstyrt staten med en enorm gjeld. Og det er det nye problemet. Det er en forskjøvet krise. Det er ikke nå så akutt i den private sektor, selv om gud vet den fortsatt er der. Men det mest presserende problemet er staten. Over hele verden, alle statlige myndigheter, de har lånt opp til pipa. 

Og så står de overfor et problem. Og igjen, for å gjøre det enkelt, hva er problemet? Når myndighetene låner føler du deg trygg fordi det er staten, det er ikke bare en eller annen person eller aksjeselskap. Men hvis staten fortsetter å låne og låne og låne, så vil den samme usikkerheten som gjelder for en privat låntager til slutt gjelde for en statlig låntager.

Og det fungerer sånn: Du er en stor bank, du er et forsikringsselskap, du er den typen folk som låner til myndigheter. Og du ser at de blir stadig mer forgjeldet og du sier til deg selv... ups...: Ettersom statens gjeld øker må myndighetene bruke stadig mer av sine skatte- og avgiftsinntekter til bare å betale renter og avdrag på gjelden. Så stadig mer av det folk betaler inn i form av skatt kommer ikke tilbake til dem i form av tjenester som skole eller brannstasjon eller utdanningsprogram eller arbeidsløshetspenger eller sosialtrygd. Nei, det er ikke tilgjengelig fordi pengene må brukes til å betale långiverne. 

Og långiverne er ikke dumme. De vet at dette ikke er et bærekraftig arrangement. Den politiske risikoen er stor for at det vil oppstå bevegelser som vil vende seg mot sin egen regjering og si: Hvem er dere egentlig? Långivernes lakeier, innsamlingsdamer, småkjøpmenn som samler inn våre penger og sender dem til rike långivere, for det er jo det de er? Kanskje endatil utenlandske långivere.

Når vil vi for eksempel våkne opp en dag i USA og ha – jeg vil være litt slem et øyeblikk – Glenn Beck på TV som i sterke ordelag oppfordrer det amerikanske folk til å gjøre opprør og slutte med å sende sine hardt opptjente skattedollar til kommunistene i Kina? Kan det skje? 

Selvfølgelig. Har det skjedd? – gjentatte ganger. Noen av dere husker at det denne sommeren skjedde i et land kalt Hellas. Hellas’ långivere så på situasjonen og dro følgende resonnement: Den greske befolkningen har trolig Europas mest militante arbeiderbevegelse av kommunister og sosialister. Hvis noe folk kommer til å gjøre opprør og ikke lenger være villig til å betale renter på lån i stedet for statlige tjenester som de trenger, så er det det greske folk. Så Hellas’ långivere sa at vi kommer ikke til å låne dere mer penger, vi kommer ikke en gang til å fornye lånene vi har inngått tidligere, det er for usikkert.

Så dere må gjøre ett av to: For å gi oss kompensasjon for den økte risikoen vi ser i dere som låntakere må dere gi oss høyere rente enn vi noensinne tidligere har krevd fra dere. Selvfølgelig er problemet for Hellas det at om dets folk nå er sinte over summene de betaler i rente, så vil de bli hvitglødende av raseri hvis de faktisk må betale dette. Men långiverne var steinharde: enten betaler dere oss mye, mye mer – og vi bryr oss ikke om hva som skjer i landet deres – eller dere får ikke noen som helst av lån. Og i Hellas’ tilfelle, som i mange andre land, ville det bety at landet ikke ville fungere neste dag. Og uansett hvem de politiske lederne var ville de øyeblikkelig bli kastet av en befolkning som ikke lenger ville ha noe arbeid å ta t-banen til. 

Historisk fotnote: Den nåværende greske regjering [2010] er dannet av det Greske Sosialistparti som vant valget og kom til makten ett år tidligere på løftet om å aldri innføre innsparingspolitikk i Hellas. Men når långiverne kom og sa at dere gjør enten som vi sier, eller dere vil være ute av regjeringslokalene allerede neste uke, så innførte sosialistene sparepolitikk i Hellas, eller de forsøker det i det minste. Hellas har hatt dusinvis av streiker de siste seks månedene. Det er langt fra klart hvordan det vil gå. Så problemet er gjeld. Og långiverne begynner å si: Vi vil at dere alle, også her i USA, skal legge til side penger for å forsikre oss om at renter og avdrag vil bli betalt. Ellers vil vi ikke låne dere penger. Det er et problem for USA også nå. Ikke det samme problem som det er for Hellas. Hellas er et lite og fattig land. Å låne penger til dem er mer risikobetont enn å låne til den amerikanske stat. Folk foretrekker å gi lån til oss.

Men ikke ubegrenset. I Washington akkurat nå [okt.2010], i fall dere ikke har fått det med dere, møter den amerikanske regjering et økende press fra våre långivere om de lån vi har og de lån vi har planlagt for mange år fremover, underskuddsbudsjett hvert år, - og de forlanger store justeringer, ellers vil långivningen avta. Tegn i tiden. 

Folkerepublikken Kina reduserte sine utestående fordringer i det amerikanske finansdepartementet med 100 milliarder dollar. Det er første gang de har gjort det. De fortsetter å ikke øke sine lån, de er ikke villige til å fortsette å låne. Gud hjelpe oss hvis de kvitter seg med resten av hva de har. Nok et tegn i tiden: President Obama utnevnte en politiker til å være leder av kommisjonen som skulle se på sosial- og helseforsikringssystemet. Dette for å kunne frigi midler for å betale tilbake lån de opptok for å løse krisen på en måte jeg nå har vist dere ikke fungerer.

Den eneste måten å gjøre det på er gå etter de virkelig store kostnadene som USAs regjering har liggende på bordet. Og det er sosialbudsjettet [social security], helseutgifter [Medicare og Medic Aid]. Og der er det snakk om å enten å redusere beløpet som blir utbetalt til de som mottar disse ytelsene, eller en tar høyere egenandeler ved legebesøk hvis du er på det statlige helsesystemet [Medicare], og alle mulige andre måter dette håndteres på. Og igjen; dette er å transformere en økonomisk krise om til et angrep på folk flest. Det er hva sparepolitikken i Europa har medført under nedskjæringene. Generalstreiken i Frankrike som fikk 2,5 millioner ut i gatene var en streik om et spesifikt tema: Sarkozys regjering i Frankrike foreslo at grensen for alderstrygd skulle heves fra 65 til 67 år for full alderstrygd, og fra 60 til 62 år på førtidspensjon med delvis trygd. 2, 5 millioner mennesker i Frankrike sa no, no, det skal ikke skje. Og det er demonstrasjoner den 2. oktober og igjen den 12. i Frankrike foran senatet i Paris.

Dette er i ferd med å bli en krig innenfor samfunnet, vi kan til og med begynne å si en borgerkrig innenfor samfunnet mht. hvem som skal betale for dette. Og mye av det som skjer i Europa er et forelegg for de samme tema som vi har. Jeg er sikker på at vi vil håndtere dem annerledes. Vi har ingen forent, mektig fagforeningsbevegelse. Vi hadde det en gang, men vi har det ikke nå. Jeg har nettopp beskrevet for dere land som har generalstreiker og demonstrasjoner – vi har hatt ingen ting. Vi har hatt tre år med seriøse kriser og har ikke hatt noe ting som er sammenlignbart. [...]Men jeg tror det er naivt å forestille seg at det amerikanske folk bare kommer til å snu seg rundt og akseptere konsekvensene av at det store flertall skritt for skritt skal betale de enorme kostnadene ved å kausjonere ut det økonomiske system vi lever i mens det arbeider seg gjennom sin andre store krise i løpet av 75 år.