Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 10. november 2011

Hjemløse trekkfugler.

                 





"Hittil" kom i 1997, 10 år etter Konupek debuterte på norsk med "Böhmerland 600cc" . 
'Böhmerland' var en suksess som forfatteren kanskje har fått et litt anstrengt forhold til, ettersom alt han senere skriver vil bli målt opp mot denne fulltrefferen. Jo da, enkelte parti er utmerket, nesten på høyde med debuten, men ikke riktig så bra, som helhet betraktet.
Det er fortsatt rikelig med intelligent satire, vitser, understatements, ironi og skadefryd. Dette er Norge, sett gjennom en eksiltjekkers briller, vi blir nødt til å se oss selv litt utenfra og vet ikke om vi skal le eller gråte. Den overgivne humoren er blitt sjeldnere, den framstår mer og mer som en ballansekunst over en avgrunn av sorg og savn, eksilets tragedie. I tittelnovellen "Hittil", som jeg synes er den beste, er det nesten bare den såre hjemløsheten tilbake; fortvilelsen over å ikke bli forstått i den verden en befinner seg og over å ha ugjenkallelig mistet den gamle, kjente. 

Dette møtet mellom en flyktning fra Bosnia og en norsk kvinne blir fortalt gjennom henne. Slik sett har Konupek utvidet repertoaret siden sist, han kan også skildre det norske innenfra med en inneforstått fortrolighet. Landet blir ikke bare sett gjennom et narrespeil, som en overbeskyttet lekegrind for verdensfjerne og autoritetstro idealister.
Den kvinnelige læreren på en forblåst øy på Nordmøre - det er så presist og vennlig iaktatt, så fjernt fra rådende litterære klisjeer om grusomme skjebner fjernt fra de siviliserte byene. En nesten glemt sommerforelskelse med en vakker pianist som hun traff i Dubrovnik - nå rykker den uventet tilbake i form av et uventet brev. Hans kamerat skriver på vegne av den arme gutten som ligger skjelvende på et flyktningmottak i et fremmed land, med en ødelagt hånd og en knust fortid. Novellen er lang, den slutter ikke når problemene begynner, den er usentimental og krokete, den forteller så realistisk og aktuelt om en virkelighet som hittil ikke har satt mange spor i skjønnlitterære tekster. Den er til å gråte over, slik verden ofte er. Ikke fordi novellen ender trist, slett ikke. Den ender ikke i den forstand, den går bare "hittil", så får vi kanskje se, senere. Dette er på sett og vis beredskapsdiktning uten bruksanvisning, vi får en virkelighet i fanget som forfatteren tvinger oss til å ta stilling til.


"De fire musketerer" er en barndomskildring fra Tjekkia av beste Konupek-merke. Det er her alt sammen, som i "Böhmerland"- boka: den absurde situasjonskomikken som meget effektivt demonterer regimets oppbyggelige rammefortelling, gjøgleriet og guttestrekene som synes å henge ved den voksne forfatteren som en varig identitet . Men siden sist har muren falt, og de gamle foresatte med den. Det gjør at fortellingen klinger annerledes, og forfatteren vet det. "Josef" og "Oss nomader imellom" skildrer eksil- eller nomade-tilværelsen med full utfoldelse av Konupeks melankolske humor, uten å havne i en atspredt vitsefortelling som fliser opp fortellingen. De øvrige tekstene gjør stundom det, de blir prosastykker hvor personene delvis forsvinner eller blir overdøvet av forfatteren som konverserer interessant over skuldrene på dem.

Ugjevnt, altså, og ingen overbegeistret anmelder denne gangen. Men de beste novellene er såvidt bra at jeg fortsatt vil vente spent på flere utgivelser. Dessuten uttrykker Konupek eksilets og nomadens erfaringer - det er en stadig mer aktuell erfaring i vår verden. I dette stoffet er han virkelig hjemme, for å si det slik. Det gjør det også lettere for oss innfødte å få øye på det lokale og særpregede ved vår bakgrunn, bli litt bedre var både oss selv og andre gjester på jorden.
Ivar Bakke

Ingen kommentarer: